TV2Nettavisen

Start jakten, Kåfjord

Av Thomas Enger - 17.nov.2007 @ 23:03
Norge har sølt vekk en av tidenes muligheter til å nå et EM-sluttspill. Men fortjener vi noe annet?

NORGE-TYRKIA 1-2:

Alt lå til rette for en norsk festaften. Erik Hagen scoret et mål han aldri kommer til å kopiere - selv ikke på trening. Det spørs om han i det hele tatt hadde drømt om å score et slikt brassemål som han gjorde på Ullevaal Stadion lørdag kveld.

Det var en fantastisk opptakt som i hvert fall fikk meg til å tenke følgende:

Nå er alt mulig. Nå blåser alt vår vei. Når selv Erik Hagen - ERIK HAGEN - scorer på brassespark, da er alt mulig. Også EM-billett.

Men Håkon Opdals tabbe i 1. omgang sendte tyrkerne tilbake i førersetet, de tok over alt i banespillet de siste tjue minuttene av omgangen, og Norge hadde i grunnen mer enn nok med å forsvare seg. Tilbake var nervene, de vi så utenpå de norske draktene de første ti minuttene av kampen, og Norge stresset og famlet.

Og da tyrkerne gikk opp til 2-1 etter pause, var det som å få et kaldt gufs fra fortiden midt i fleisen. Som om det ikke var kaldt nok fra før av på landslagsarenaen lørdag kveld. For det var svært lite i det norske laget som bar bud om at noe stort var i gjære. Og sånn sett var det en aldri så liten bekreftelse på at det norske laget ikke er modent nok ennå til å kvalifisere seg til noe EM.

Vi er rett og slett ikke gode nok når vi ikke klarer å avgjøre vår egen matchball. Selv etter at vi tar ledelsen i kampen.

Det er lett å finne årsaker hvis man begynner å lete. Vi stilte med en av våre yngste sentrale midtbaner noen gang, i hvert fall den minst meritterte og erfarne, og vi fikk aldri kontroll på midten. Vi var fullstendig blottet for kreativitet i det leddet. Lille, fotrappe Emre fikk lov til å styre midtbanen som han ville. Det er mulig en frisk Martin Andresen og en kamptrent John Carew ville ha endret kampen radikalt, men vi kommer likevel ikke unna følgende fakta:

Vi har bare tatt to av 12 poeng mot våre argeste konkurrenter - Hellas og Tyrkia - i EM-kvaliken. Vi klarte altså ikke å hente fram de gode prestasjonene når det gjaldt som mest.

Derfor har vi heller ingenting i EM å gjøre.

Jeg synes litt synd på Åge Hareide nå. Mange kommer til å kreve hans hode på et fat, særlig siden han har ledet Norge i to kvalifiseringer uten å lykkes. EM-gruppen vår kunne knapt ha vært lettere. Men jeg hadde begynt å få tro på det norske landslaget igjen, etter flere gode kamper og resultater. Vi så konturene av et sterkt norsk kollektiv, ispedd sterke individuelle krefter og kvaliteter. Hareide har gitt mange nye fjes tillit, og mange har tatt vare på den tilliten. Det var noe bra på gang.

Så hva nå, Åge Hareide?

Vel - vi kan fortsatt kvalifisere oss til EM dersom Bosnia skulle slumpe til å slå Tyrkia i neste kamp og vi selv gjør jobben mot Malta. Vi må altså be om et fotballmessig mirakel.

Med forbehold om at nettopp det mirakelet skulle inntreffe på onsdag, så har ikke Åge Hareide klart det som var målsetningen. Det blir ikke noe mesterskap på oss nå heller. Åge Hareide har sagt at han ikke kommer til å fortsette hvis det blir tilfelle.

Så vi får takke for tiden og rydde plass til noen andre.

Det er bare å starte jakten, Sondre Kåfjord.

Hvordan klarte RBK å bli nummer fem?

Av Thomas Enger - 07.nov.2007 @ 12:51
Det er særlig ett spørsmål som melder seg etter at Rosenborg to ganger i løpet av to uker har slått Valencia - et av Spanias, Europas og verdens beste fotballag:

Hvordan i huleste klarte Rosenborg å bli nummer fem i Tippeligaen?

Måten RBK høvlet over Valencia på tirsdag kveld, var intet annet enn vanvittig imponerende. Det var høy internasjonal klasse over alt de gjorde, helt fra burvoktingen til Lars Hirschfeld, stopperspillet til Bjørn Tore Kvarme og Vidar Riseth, det hurtige og presise pasningsspillet gjennom alle ledd og den fandenivolske løpskraften og innsatsen. Kombinerer du det med fabelaktige individuelle ferdigheter også, så får du et topplag.

Kontringen som førte til 1-0, for eksempel, var det Arsenal-klasse over. Og de er jo ikke så aller verst til å spille fotball.

Så hvorfor ble Rosenborg nummer fem i Tippeligaen? Og hvorfor blomstrer de så til de grader når medaljene her hjemme er fordelt?

Det enkle og tabloide svaret på det, er selvsagt Knut Kjartan Tørum. Han maktet ikke å få Rosenborgs stjernegalleri, for det er en rekke stjerner i trønderlaget, til å fungere. Det gikk brukbart innimellom, men ikke over en hel sesong. Og det er det en trener skal gjøre. Få et godt mannskap til å gjenskape gode prestasjoner over tid. Når han ikke klarte det, var den enkleste løsningen - både på kort og lang sikt - å sparke mannen med det øverste sportslige ansvaret.

Men det er nødt til å ligge mer bak enn som så. For spillerne er de samme. Treningsgrunnlaget er det samme. Ferdighetene har de hatt hele tiden. Er det ikke da på sin plass å stille et par kritiske spørsmål til spillerne også? Gikk de nok i seg selv da det gikk på tverke tidligere i høst? Klarte de å hente nok krefter da motgangen kom? Ville de nok?

Jeg tror ikke det. Men jeg vet ikke. Det kan godt hende alt er Tørums feil, men det tror jeg ikke. For det er nå engang slik at det er spillerne som må vinne kampene. Ikke treneren.

Uansett så fikk trenerteamet Trond Henriksen og Kåre Ingebrigtsen bra medvind med seg inn i jobben etter 2-0-seieren over Valencia på Lerkendal, på Knut Tørums siste arbeidsdag, men rent spillemessig har det også skjedd et par ting med Rosenborg.

Istedenfor den tradisjonelle 4-3-3 praktiserer man nå 4-4-2 med diamant på midten og med to spisser som får lov til å være spisser - ikke kantspillere. Både Steffen Iversen og Yssouf Konè trives åpenbart bedre inni boksen - der de er best - og mot Valencia tirsdag så vi flere prov på at de fant hverandre også på mesterlig vis.

Godfot-teorien til Nils Arne Eggen går ut på å bruke folk til det de er best til. Per Ciljan Skjelbred har levert kamper på høyt internasjonalt nivå de siste fire-fem kampene etter at han fikk lov til å spille indreløper på midtbanen - der han trives best. I tillegg blir Marek Sapara i større grad brukt i det offensive spillet. Han har sine begrensninger defensivt, og i med at han kan kanalisere sine krefter mer inn mot det han er god på, det offensive, så kommer det de andre RBK-spillerne til gode. Vidar Riseth har også fått lov til å spille midtstopper, der han har størst forutseninger for å lykkes.

Godfot-teori, altså, i praksis, i ekte Nils Arne Eggen-ånd.

Og det er klart at gode og til tider svært sterke resultater, som mot Valencia på Lerkendal, utløser masse positiv energi og entusiasme, som aldri er feil å ha med seg i en prestasjonsgruppe. Sånn sett kan man kanskje si at Henriksen/Ingebrigtsen kom til dekket bord.

Summa summarum så ser vi nå et Rosenborg-lag som utnytter de individuelle ferdighetene i et kollektiv, som har fått en opptur og ny energi takket være trenerskifte og gode resultater, og derav har selvtilliten, troen på egne ferdigheter og ikke minst lysten til å spille fotball igjen, kommet av seg selv.

Og vips så er Rosenborg et lag av topp internasjonal klasse.

Verre er det ikke. Men akk så vanskelig er det likevel.

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6
7
8 9 10 11
12 13 14 15 16
17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits