TV2Nettavisen

Ingen Svarte-Per i RBK

Av Thomas Enger - 26.sep.2006 @ 12:43:34

Det er ingen grunn til å tro at Rosenborg plutselig skulle begynne å tape fotballkamper når Per-Mathias Høgmo kommer tilbake.

Fotball er et sammensatt spill. Mye handler om treningsmetodikk, spillemønstre, form og psykologi (og for all del: flaks og tilfeldigheter), og mye handler om hvilke signaler som kommer fra ledelsen. Tom Nordlie måtte gå fra Start fordi man var slitne av hans lederstil. Stig Inge Bjørnebye kom inn, og skjegget til Erik Solér vokste og vokste. Start er nå på trygg grunn i serien, og laget var heller ikke mye fra å komme seg til cupfinalen for første gang i klubbens historie.

Men det er selvsagt altfor naivt og unyansert å tro at Starts fremgang skyldes Bjørnebyes grep, og dem alene. All statistikk viser at lag som sparker en trener, får en nokså umiddelbar sportslig fremgang i etterkant. Det lå uansett et grunnlag i bunnen som Nordlie hadde utviklet gjennom mange timer på treningsfeltet. Og ofte er det tilfeldigheter som gjør at trender blir snudd. Gode resultater har også en tendens til å avle flere gode resultater, i og med at man har fått trygghet i laget. Det er en viktig forutsetning for fremgang - uansett idrett. Nils Erne Eggen sa til det kjedsommelige i sin tid på Lerkendal at "selvtillit er ikke du har, men noe du får gjennom å lykkes."

Knut Tørum har hatt en formidabel suksess i Høgmos fravær. Det kan ingen bestride, hvis man ser på resultatene alene. Men man skal være forsiktig med å hylle eksilbergenseren som noen frelser. Det er nemlig ikke så veldig overraskende at Rosenborg vinner fotballkamper. Det er nok av gode fotballspillere på Lerkendal, og Per-Mathias Høgmo brukte store deler av vårparten til å minne folk om at han skulle eksperimentere med laget. Og det gjorde Rosenborg.

Nå ser det ut til at laget har satt seg, det er kontinuitet i startelleveren, og det er lettere å kjenne igjen den rosenborgske spillestilen nå enn hva tilfellet var tidligere i år. Høgmo har også sin del av æren for det. Det er godt mulig Tørum har gjort noen eminente grep på treningsfeltet. Det er det vanskelig for meg å si noe om med tyngde, siden jeg sjelden er i Trøndelag, men det var sikkert smart å kreve mer stake av rutinerte menn som Steffen Iversen, Vidar Riseth, Christer Basma og Roar Strand. Kursendringen utover det tviler jeg på at har vært formidabel.

Rosenborg har vunnet seks kamper på rad, men uten å imponere. Rett nok var mandagens 4-0-seier over Odd Grenland av det særdeles solide slaget, men bak resultatet lå et gavmildt Odd-forsvar og en effektiv utnyttelse av de skjebnesvangre feilene. Det er heller ikke mange dager siden Rosenborg selv gikk på et ydmykende tap i cupen, i en kamp der Sandefjord viste seg som det dødelig effektive laget. Fotballen er med andre ord ikke noe mindre rund nå enn før.

Rosenborg har flyt for tiden, og Per-Mathias Høgmo kommer sånn sett tilbake til et dekket bord. Nettopp derfor kommer vi ikke til å få se noen dramatisk kursendring med han ved rattet igjen.

For det er det ingen grunn til.


Slik ender serien

Av Thomas Enger - 21.sep.2006 @ 14:30:20
En kjapp, nokså meningsløs, men like fullt morsom (for meg i hvert fall), titt inn i krystallkula avslører hvordan serien ender i år.


Jeg skrev en blogg tidligere i årets fotballsesong der jeg raljerte litt over avisenes evinnelige tabelltips før sesongen. Som oftest stemmer jo "ekspert-uttalelsene" ikke så veldig med virkeligheten, men det er nå engang morsomt å spekulere litt, tippe litt, forsøke å ta en titt inn i glasskula.

Det er seks serierunder igjen. For Rosenborg er det sju.

Jeg legger hodet på blokka igjen og forsøker meg på et slags tips på hvordan det går resten av året. Jeg tar utgangspunkt i de tre topplagenes resterende kamper, vurderer hva de kan ta med seg av poeng fra de ulike oppgjørene, og så summerer jeg opp til slutt.

Jeg oppfordrer samtidig dere til å gjøre det samme. Skriv inn deres egne forslag i kommentarfeltet under bloggen.

Ingen kamper mot slutten er enkle, fordi det kan handle om å beholde plassen i Tippeligaen, vinne den, eller skaffe seg en Royal League-billett som kan gi penger i klubbkassa og erfaring mot andre skandinaviske topplag. I tillegg skjer det som regel noe med hodene til fotballspillere når det nærmer seg slutten av en sesong. Særlig hvis man lukter gull. Bare se på hva som skjedde med både Vålerenga og Start i fjor. Ingen av dem imponerte i de fem-seks siste kampene, for å si det forsiktig.

Brann virker å være på vinnersporet igjen etter en litt treg start på høsten, og de har også hentet inn forsterkninger i form av Eirik Bakke og Ardian Gashi. Laget har likevel tre vanskelige bortekamper igjen, i tillegg til en meget vrien hjemmedyst mot formlaget fremfor noen for tiden - Rosenborg. Skjønt - det skulle man kanskje ikke tro når man så cup-semifinalen mot Sandefjord torsdag kveld…

Jeg tror ikke Brann tar noen trepoengere på utebane av de oppgjørene som står igjen. Et Tromsø-lag i akutt poengnød kommer også til å mobilisere alt de har, og det kan fort bli null poeng for Brann på Alfheim. Hjemme mot Odd og Ham-Kam bør det bli trepoengere, men Lyn på Ullevaal Stadion er ingen lett oppgave. Ei heller Viking borte. Og RBK på Brann Stadion lukter det poengdeling lang vei av.

Jeg tror ikke Brann tar mer enn ni poeng resten av sesongen og ender på en 3. plass.

Rosenborg virket helt inntil torsdag kveld nokså uimotståelige, selv om de langt ifra har imponert rent spillemessig. Rosenborg har også et tett kampprogram igjen. En slik påkjenning skal man aldri undervurdere, særlig når seriegull står på spill, og psykologi vil sånn sett spille en viktig rolle når det drar seg til.

Men RBK har en bred stall med mange kvalitetsspillere, som har bred erfaring med å kjempe om gull. Helgens kamp mot Odd Grenland blir sånn sett en nøkkelkamp, siden det er første dyst i en lang rekke av kamper på kort tid. Får de en god start i Skien, kan det trønderske toget bli vanskelig å stoppe. Deretter venter to hjemmekamper på rad (hengekamp mot Tromsø og mot Lyn). Rosenborg skal være bedre enn begge disse, men det trodde alle om Sandefjord også…

Jeg tror torsdagens tap virker som en vekker for Rosenborg, og at de unngår tap resten av sesongen. Jeg tror også at de bare mister poeng i borteoppgjørene mot Ham-Kam, Brann og FFK. Resten vinner de. Det tilsvarer 15 poeng.

Lillestrøm har en i utgangspunktet greiere reise, med bortekamper mot Molde, Sandefjord og Odd Grenland igjen på programmet. Hjemme møter de "bare" Stabæk, Tromsø og Lyn - alle hjemmekamper som bør ende med tre poeng.

Molde og Odd er kapable til å slå LSK, selvfølgelig, men jeg tror det blir poengdeling i de to kampene. Dermed ender LSK opp med 14 poeng på de seks kampene som står igjen.


Her er oppsettet:

BRANN:

21 Tromsø - Brann 0p

22 Brann - Odd Grenland 3p

23 Lyn - Brann 1p

24 Brann - Rosenborg 1p

25 Brann - HamKam 3p

26 Viking - Brann 1p

Totalt: 9p

ROSENBORG:

20 Rosenborg - Tromsø 3p

21 Odd Grenland - Rosenborg 3p

22 Rosenborg - Lyn 3p

23 HamKam - Rosenborg 1p

24 Brann - Rosenborg 1p

25 Rosenborg - Viking 3p

26 Fredrikstad - Rosenborg 1p

Totalt: 15p

LSK:

21 Molde - Lillestrøm 1p

22 Lillestrøm - Stabæk 3p

23 Sandefjord - Lillestrøm 3p

24 Lillestrøm - Tromsø 3p

25 Odd Grenland - Lillestrøm 1p

26 Lillestrøm - Lyn 3p


Totalt: 14p

Det betyr at Brann får 49 poeng, Lillestrøm får 50, mens Rosenborg blir serievinner med 51 poeng.

Hva tror du? Skriv inn dine forslag i kommentarfeltet under.

Meningsytringer som omhandler mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, eller hets i en eller annen form enten mot undertegnede eller andre, blir for øvrig fjernet.

Heia Tufte.

Bli back, talenter

Av Thomas Enger - 11.sep.2006 @ 09:12:31
Går du med en proffdrøm i magen? Her er et godt råd.

Ta en titt på spillerbørsen vår så langt i år. Beste back er på 53. plass. Han er svensk og heter Mikael Dorsin. Backen som ligger noen plasser bak, er 34 år gammel. Han heter Christer Basma.

Vi er med andre ord et godt stykke unna å ha en back-portefølje som toppklubbene ute i Europa studerer med lupe samtidig som munnen flommer over av sikl.

Spillerbørs alene er et elendig argument hvis man skal vurdere backene i norsk fotball. En børs vil aldri være noen hundre prosent fasit i forhold til hvordan en spiller har opptrådt i løpet av en sesong. Og det er på ingen måte like lett å skinne som back som for eksempel spiss, vel og merke hvis du scorer. En spiss som scorer to mål og har en målgivende pasning, havner fort på Rundens lag hos de fleste aviser og øvrige mediekanaler. En back som gjør det han skal, verken mer eller mindre, havner fort i 5'er-sekken og skiller seg sånn sett ikke ut.

Men en spillerbørs er likevel en god indikator. Og det er et ufravikelig faktum at Norge måtte bruke en midtstopper ute på høyre back i de to første EM-kvalifiseringskampene nå i høst. Anders Rambekk er en klok spiller, så han mestret den omstillingen på en prima måte, men det er et tankekors at vi ikke har bedre backer med norsk pass enn at Åge Hareide må ty til en midtstopper for å fylle opp førsteelleveren sin.

I dag virker John Arne Riise, Jon Inge Høiland og Marius Johnsen å være nokså sikre back-kort i Norges landslag. Trond Erik Bertelsen banker ganske hardt på døra, og er nær ved å komme inn (også når ingen er skadet). Bak disse er det rimelig tynt. Jarl Andre Storbæk har vært så vidt innom, det er noen gode unggutter i Lyn, Erlend Hanstveit forsøker med jevne mellomrom å bli proff, Stabæk har fått fram en spennende spiller i Bjørnar Holmvik, Odd har en bra en i Espen Ruud, Molde i Knut Olav Rindarøy, men bortsett fra det, er det magert med talenter på vei opp og fram. (Har jeg jeg glemt noen åpenbare i forbifarten, så send meg en mail (thomas.enger@tv2.no)).

Hvis man ser på norske utenlandsproffer de siste ti årene, er det ikke så voldsomt mange backer som har forsvunnet ut. Vegard Heggem gjorde en bra figur i Liverpool så lenge han var skadefri, mens Stig Inge Bjørnebye hadde en bra karriere på samme fotballøy. Bjørn Tore Kvarme ble solgt mens han var back, men nå er han midtstopper. Og så har vi selvsagt Gunnar Halle og John Arne Riise. Roger Nilsen og Alf Inge Håland ble vel også brukt der ute fra tid til annen. Men etterveksten og eksporten de siste fem årene har vært minimal. For ikke å si lik null.

Hadde jeg vært 14-16 år i dag, og like fotball-gal og proffdrømmende som jeg var den gangen, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha satset på. Jeg ville ha gjort alt jeg kunne for å bli en god back. Norge og norske klubblag skriker etter gode backer, særlig norske, og de har gjort det lenge. Hvis man bærer på en proffdrøm, er veien med stor sannsynlighet kortest om man spesialiserer seg som krittslikker på en av sidene. Og særlig hvis man utvikler en særegenhet som gjør at man blir lagt merke til. Man kommer svært langt med ekstrem fart, et heftig skuddbein eller en god innleggsfot. Gjerne i kombinasjon med en solid defensiv legning.

Stig Inge Bjørnebye er kanskje det beste eksempelet vi har på at man ikke nødvendigvis trenger bøttevis med talent for å komme langt. Han var en god spiller, bevares, men ikke en mann med spesielle fotballmessige ferdigheter utover sitt gode venstrebein. Det han kom langt med, var en sterk fysikk, en bunnsolid disiplin og en imponerende treningsvilje. Han sto på. Og proff ble han. Til og med Start-trener.

Å være back er ikke verdens mest glamorøse jobb. Man har et begrenset område å bevege seg på, og gjør man feil - hvilket ikke er uvanlig - har bommertene en lei tendens til å resultere i baklengsmål. Det er sånn sett enklere å være spiss. Ingen forventer at man skal score hver gang, men samtidig er terskelen ekstremt mye høyere for å bli lagt merke til.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg kunne ha blitt proff om jeg hadde satset beinhardt på å bli en god back for 16 år siden, siden jeg knapt nok hadde (og har) et defensivt fiber i kroppen. Men jeg tror sjansene ville ha vært mye større.

Særlig i dette tiåret.


Ikke mobb kameraten min

Av Thomas Enger - 06.sep.2006 @ 22:58:05

Så lenge John Carew gjør det han kan best, er det ingen grunn til å mase om måltørken hans.

Journalister er fæle folk av og til. Har ikke en spiss scoret mål på en stund, så kommer statistikken fram, og man blir konfrontert - gang på gang på gang - med at man ikke treffer nettmaskene. Helt til man gjør det, og da kommer "hvor lettet er du nå?" og "har det løsnet for deg nå?"-spørsmålene.

Det vil journalister fortsette med også, og jeg sier ikke at det er galt å gjøre det. Men for en spiss er det destruktivt. Jo mer man blir minnet på at man ikke scorer, jo større blir presset hver gang man kommer i scoringsposisjon. Da binder man seg. Da scorer man ikke.

John Carew er ikke helt som alle andre spisser. Han kommer neppe noen gang til å bli en garantist for 20 ligamål hver eneste sesong, enten han spiller i Frankrike, Spania, Italia eller Norge. Til det er "jeg går rett på samma hva jeg støter på"-teknikken hans for uraffinert. Og innimellom ser han direkte klønete ut når han kommer i posisjon til å score.

Men det er ikke et forsvar i verden som synes det er gøy å spille mot John Carew. Kombinerer man de to største fortrinnene hans - styrken og hurtigheten - så får man en kruttpakke som binder opp midtstoppere, som gir dem juling i 90 minutter, og som skaper farligheter på egen hånd - og som også av og til bidrar med scoringer.

Det er antakelig derfor han fortsatt er en spiss Gerard Houllier stoler på i Lyon. Det er antakelig derfor han er blant de første Åge Hareide plukker ut når han skal komponere sin førsteellever. Fordi han bidrar med så mye annet enn mål. Det faktum at han er utpå der, er nok til å binde opp to-tre mann, hvilket kan gi rom for andre medspillere. Så kan de score.

John Carew kommer aldri til å bli noen Ole Gunnar Solskjær foran mål, men han er et angrep alene for det. Og så lenge du fortsetter å bidra for Norge som du gjør, John, med dine muskler og din oppofrende spillestil, så klarer vi å leve med at du ikke scorer så mange mål.

Du er pokker så god for det.


Åges beste menn

Av Thomas Enger - 02.sep.2006 @ 22:39:12

Norge spilte sin hittil beste landskamp under Åge Hareide. Tidspunktet å gjøre det på kunne knapt ha vært bedre.


4-1 over en hvilken som helst motstander i en EM-kvalik - borte - er et resultat som flere enn våre øvrige motstandere i EM-puljen legger merke til. 4-1 er sterkt. 4-1 er imponerende. Og ikke minst:

4-1 gir Norge enorm selvtillit og trygghet inn mot onsdagens Moldova-kamp. Det må vi ta vare på og videreutvikle utover høstens og vinterens kvalifisering. For nå har vi fått den starten de færreste hadde våget å drømme om på forhånd.

Det mest gledelige av alt, var den defensive kontrollen vi hadde. Ungarn skapte svært lite på sin egen hjemmebane, og aggressiviteten, løpsviljen og presset de norske spillerne la ned for dagen, var formidabelt. Det var uten tvil den beste landskampen under Åge Hareides ledelse, og for å være helt ærlig - over all forventning og gledelig overraskende. På forhånd var det flere enn meg som hadde vært fornøyd med uavgjort.

Isteden ble det full pott og en festforestilling nesten fra start til mål.

Utfordringen nå blir ikke å gå i samme fella som etter Slovenia borte i VM-kvaliken. Da var vi høyt oppe etter 3-2, og vi kom raskt ned på jorda igjen mot Skottland på Ullevaal Stadion bare noen dager senere. Vi hadde ikke landet skikkelig før nye 90 minutter med fotball skulle spilles, og floskelen "å nullstille seg" har sjelden vært mer aktuell enn nå.

De norske spillerne bør kose seg med resultatet i kveld, men legge det bak seg allerede på neste trening. Da må fokuset være på Moldova, som bare var 12 minutter unna å holde Hellas til uavgjort lørdag.

Men det som er viktig å ta med seg fra Budapest, er den fandenivolske innstillingen Norge la til grunn lørdag. Taktikken blir helt sikkert noe annerledes på onsdag, siden vi har hjemmebane og Moldova ventelig vil legge seg i forsvar, og det er en situasjon Norge ikke er spesielt komfortable med.

Historikken på Ullevaal er Hareide også klar over, men han har garantert lært av det som skjedde etter Slovenia. Derfor bør vi få se et Norge som kjører over Moldova også, en motstander som vi selvsagt skal være mer enn gode nok til å slå.

Men Ungarn-kampen ga mersmak. Det norske publikummet er klare for mer festfotball. Og denne gangen vil vi se det på norsk jord også.


september 2006
ma ti on to fr
1
2
3
4 5
6
7 8 9 10
11
12 13 14 15 16 17
18 19 20
21
22 23 24
25
26
27 28 29 30
hitsimg