TV2Nettavisen

Patetiske Fjørtoft

Av Thomas Enger - 27.jun.2007 @ 10:46
Han som sier at andre er dumme - han er dum, han.

Det er fristende å overføre den barnehagske læresetningen på dagens utspill fra Lillestrøms manager Jan Åge Fjørtoft. LSK-lederen mener det er patetisk av utenforstående, les; de som ikke er ansatt eller tilknyttet Lillestrøm Sportsklubb, å uttale seg om Heinz Müller/Geir Ludvig Fevang-saken.

Fjørtoft mener saken er et internt anliggende, og at andre ledere eller profiler i andre klubber bør holde seg for gode til å kommentere episoder som skjer i andre klubber. Dette kommer altså fra en leder i en norsk toppklubb som selv både er "journalist" og programleder på TV3, der en av oppgavene fra tid til annen er å stille kritiske spørsmål til andre ledere eller profiler i norsk fotball.

Når en keeper sparker ned, bevisst eller ubevisst, en motspiller slik at offeret blir sendt til sykehus med brukket kinnbein, så er det langt forbi en intern sak. Det skjedde i beste sendetid på TV, det var tusenvis av tilskuere på tribunen, og saken har attpåtil havnet på bordet til disiplinærnemnda i Norges Fotballforbund.

Saken kan med andre ord ikke bli mer offentlig enn det.

At Lillestrøm ikke ønsker noe mer fokus rundt saken, er forståelig. Det er blitt stor pågang både på Müller selv og på LSK som klubb i en sportslig sett viktig periode. Men en sak som er blitt så offentlig, fortjener et kritisk og bredspektret søkelys. Det er norsk fotball tjent med.

Det bør også Jan Åge Fjørtoft skjønne.

Det bør heller ikke herske noen tvil om at debatten som har pågått siden søndag, har vært viktig. For hva er akseptabel adferd fra dagens og morgendagens keepere? Hva er "normal" adferd for en keeper? Hvor langt kan en keeper gå i sin bestrebelse på å beskytte seg?

Jeg skal ikke forsøke meg på noen fasit her, men dette er uansett poenger selv Jan Åge Fjørtoft bør kunne diskutere på et generelt grunnlag, uten å bli territoriell og spissformulert.

Ta deg fri nå, Gamsten

Av Thomas Enger - 06.jun.2007 @ 23:05
Sjelden har en norsk fotballspiller hatt mer behov for ferie enn Morten Gamst Pedersen.

Norge har slått Malta og Ungarn 4-0 i løpet av et tidsrom på fem dager. Det er åtte år siden sist Norge vant to strake kvalikkamper på Ullevaal Stadion, men for Morten Gamst Pedersen spiller neppe akkurat det så veldig stor rolle nå. For de to siste landskampene vil han antakelig glemme så fort som mulig.

Han gleder seg helt sikkert over Norges fremganger, men personlig må kampene ha vært en gedigen nedtur for Blackburn-proffen. Han tar neppe ferie med noen god følelse. Mot Malta slet han med magen, og mot Ungarn slet han med - tja - det meste. Han kom i hvert fall aldri i gang. En überbegredelig kamp ble altså etterfulgt av en middelmådig en.

Og det holder selvsagt ikke.

Nå er det fotballpause for de norske proffene. Morten Gamst Pedersen bør ta med sin kjære et sted der han kan ligge på en solseng, høre på We Are The World og ikke tenke på fotball i det hele tatt.

Alle kan ha en dårlig dag. Og alle kan være ute av form. Derfor er det en god trøst for Gamsten og for Norge at det er en god stund til neste gang. Morten Gamst Pedersen kommer helt sikkert til å være i landslagstroppen ved neste korsvei også, for han er en god fotballspiller. Og det er nok av tid til å komme seg i form til Norge skal møte Moldova og Hellas i de neste kvalifiseringskampene.

Men på en dag da det norske fotball-landslaget vinner 4-0, blir det feil å overfokusere på det negative. Eller tenke på det.

For vi har 13 poeng nå, vi henger med i EM-gruppen vår så det holder, og vi har ikke minst spilt på oss selvtillit i vår egen hage. I tillegg har John Carew, innimellom de mer eller mindre håpløse missene sine alene med keeper, også truffet nettmaskene to ganger.

To mål på fem sjanser er godkjent og vel så det, John, men det gjør ikke noe om du finner fram ballen og stiller deg foran et mål i ferien. Du har ennå en god del å gå på der.

Men i dag skal vi glede oss over fire flotte norske mål, tre poeng og knallstemning på Ullevaal Stadion.

Det var en stund siden sist.

Hjelp Gamsten med Oprah

Av Thomas Enger - 05.jun.2007 @ 23:13
Bli med og gjør som Oprah Winfrey. Så spiller kanskje Morten Gamst Pedersen en god landskamp igjen. 

Jeg har aldri vært spesielt god til å tippe. Jeg har aldri hatt flaks i lotteri. Kjøper jeg et lodd og det står B45 på det, så kan du banne på at vinnerloddet er nummeret foran eller etter. Spiller jeg Trivial Pursuit, og det er et 50-50-spørsmål, velger jeg som regel svaret som sender terningen over til det andre laget - hvis jeg ikke skulle slumpe til å vite rett fra galt.

Så når jeg tror, og ikke minst skriver, at Morten Gamst Pedersen kommer til å spille en av sine beste landskamper mot Ungarn, så er det med en viss negativ empiri og skepsis jeg gjør det. Men jeg skriver det nå likevel. For jeg føler det på meg.

Jeg synes likevel det var galt av landslagssjef Åge Hareide å gi Gamsten tillit igjen. Det er mest på grunn av signaleffekten overfor de som banker på førstelagsdøra, men også fordi jeg mener Gamst Pedersen ville hatt godt av å se en kamp fra benken. Men når uttaket nå en gang er gjort, så får vi håpe at det var et klokt valg.

Oppgjøret mot Ungarn blir uansett en gedigen mental styrkeprøve for Blackburn-spilleren. Han vet at hver gang han får ballen, så vil samtlige kritikere følge intenst med for å se hva han gjør og hva det kommer ut av det. Han MÅ levere, hvis ikke er det trolig benken, eller, i verste fall, ut av laget ved neste korsvei. I hvert fall i pressen.

Det Gamsten slipper, er forventningspresset som har hvilt på hans skuldre helt siden han kom inn på landslaget, at det skal gnistre av venstrebeinet hans hver gang Norge har corner eller frispark i en posisjon der vi kan fylle på med folk i straffefeltet. Hareide overlater den biten til John Arne Riise og Martin Andresen onsdag kveld, noe jeg mener er meget klokt av landslagssjefen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Gamsten har måttet stå til ansvar for dårlige dødballer på landslaget, satt opp mot det han leverer uke inn og uke ut på Blackburn. Det er ingen som helt har forstått hvorfor han kan gjøre det så vidt forskjellig på to forskjellige lag, all den tid ball, bane og sko stort sett er de samme overalt.

Men det er ingen som ikke lar seg affisere av omtale, enten den er positiv eller negativ. Det tror jeg rett og slett ikke noe på. At man ikke bryr seg om hva den og den mener, tror jeg er skuespill fra ende til annen. Det er bare noen man sier for å fremstå som offensiv. Men Morten Gamst Pedersen har vist før at han takler motgang. Han satt flere måneder på benken i Blackburn, og er nå høyt verdsatt av klubben og av manager Mark Hughes.

Så jeg tror Gamsten takler det igjen.

Jeg så tilfeldigvis på Oprah Winfrey show i går (midt i reklamepausen på Eurosport. jeg lover). Der ble det sagt at hemmeligheten bak det å oppnå suksess, på alle plan her i livet, er å sende ut positiv energi. Sende ut positive tanker, eller "bestillinger", visualisere noe flott man ønsker seg istedenfor å dvele ved alt som er feil her i livet. Positive tanker og bilder i hodene våre vil gi oss det vi ønsker oss, bare i enda større grad.

Så jeg sender herved ut en bestilling:

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn."

Kom igjen. Bli med du også.

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn.

Sånn. Det tenker jeg holder.

Heia Norge.

Nå må du våge, Åge

Av Thomas Enger - 03.jun.2007 @ 00:18
På tide å gjøre alvor av truslene.

Landslagssjefen har sagt at han skal satse på formspillere. Han gjorde det rette ved å vrake Thomas Myhre etter tabbekampene mot Bosnia og Tyrkia. Nå må han våge å gjøre det samme med en av sine favoritter, Morten Gamst Pedersen.

Når Gamsten er i form, er han en av de første Hareide tar ut. Det skyldes hans normalt sett presise venstrefot, arbeidskapasitet og X-faktor. Gamst Pedersen kan gjøre det helt store, men han kan også gjøre det stikk motsatte. 

Prestasjonen hans mot lilleputt Malta lørdag kveld var av det begredelige slaget. Antall positive involveringer kan telles på én hånd. Antall negative var adskillig flere, og det virker som om det knyter seg litt for Gamst Pedersen når han spiller for Norge. Og særlig gjelder det på hjemmebane. Derfor mener jeg det er på tide at han starter en landskamp på benken.

Lørdag spilte han en times tid til tross for at han hadde vondt i magen. Han skal ha ros for prisverdig innstilling, men jeg mener likevel at han bør hvile fra start neste gang. Det har noe med signaleffekt å gjøre. For det er dessverre en stund siden Blackburn-vingen har levert varene med det norske flagget på brystet.

Jeg tror også Gamsen har godt av å vite at han ikke spiller fra start uansett hvordan han presterer. Er man ikke i form, så bør benken være neste stopp. Da etterlever i det minste Åge Hareide en av sine egne landslagsregler.

Alle trenger å få noen spark bak av og til også, og hvis det er noen jeg tror har karakter nok til å takle en vraking, til å komme styrket ut av det, så er det Morten Gamst Pedersen.

Formspillere har vi for øvrig så det holder i Bjørn Helge Riise og Thorstein Helstad. Yngste-Riise hadde tre målgivende pasninger i sin debut fra start, og stort mer kan man ikke forlange. Sammen med Jarl Andre Storbæk var det høyresiden vår som var farlig. Ikke den presumptivt vassere og mer meritterte venstresiden. Og Thorstein Helstad trengte bare noen minutter på banen til å bevise at han er den spissen i Norge som best vet hvor nettmaskene befinner seg hen.

Det norske landslaget gjorde uansett jobben lørdag kveld, tok tre poeng og scoret fire mål. Det var ingen blendende forestilling, men nok til at norske fotballfans kan se fram til onsdagens kamp mot Ungarn vel vitende om at EM-drømmen lever.

Det var strengt tatt bare det kampen mot Malta handlet om.

Idolkulturen som forsvant. Eller?

Av Thomas Enger - 02.jun.2007 @ 07:06
Det er ingen Idol-kultur i landslaget lenger, påstår landslaget. Det er mulig, det, men det ser bare ikke sånn ut.

Egil Østenstad og Lars Bohinen traff kanskje et sårt punkt da de for litt over en uke siden tok opp det de mente var noe av problemet med det norske landslaget. Idol-kultur er i hvert fall blitt et begrep de fleste sportsinteresserte er blitt familiære med den siste tiden. Det betyr i grove trekk at de norske spillernes fokus har dreid i litt for stor retning mot andre ting enn akkurat fotball. Østenstad og Bohinen mente det var noe av årsaken til nedturen som er kommet i post-Drillo-æraen.

Den ene etter den andre gikk ut og kalte det for sprøyt. Åge Hareide kalte det for skivebom, men ville ikke kommentere det ytterligere. Christian Grindheim syntes det var tåpelig, og ville ikke si noe mer om saken. Martin Andresen innrømmet at det hadde vært et problem for to år siden, men at det var ryddet opp i nå. Mer ville heller ikke han si om utspillet til våre tidligere landslagsspillere.

Jeg har det privilegiet at jeg stort sett kan se så mye fotball jeg vil, fordi jeg jobber med det. Jeg har, på samme måte som de fleste av dere som leser dette, sett Norge vokse fram fra å være et regelmessig slaktoffer for stormakter og middelmådigheter i europeisk fotball, til å bli en motstander alle hatet å møte. Vi klatret til 2. plass på Fifa-rankingen på 90-tallet, en ranking jeg for øvrig ikke levner så voldsomt mye troverdighet, og det var enorme doser engasjement og glød i norsk fotball på den tiden. Det var gøy å slå nasjoner som England og Nederland. Komme til VM. Komme til EM. Det var en helt annen giv og trøkk rundt landslaget da, og jeg tviler på at vi noen gang vil komme i en liknende situasjon igjen. Og det er ikke Åge Hareide eller noen i landslagsapparatets skyld. Det er bare sånn det er.

Jeg tror rett og slett ikke spillerne er sultne nok på å gjøre det godt på det norske landslaget. De brenner ikke for det. Gnisten kan være der innimellom, men ikke hele tiden. Det svir ikke, dypt sett og innerst inne, når Norge taper. De tjener millioner av kroner hvert år, de omgås tidligere eller nåværende Miss Norwayer, supermodeller, kjører fete biler og nyter en stjernestatus de helt sikkert har drømt om siden de var små. De er med på reklamefilmer, sponsoroppdrag, både fordi de må det av rent kontraktsmessige hensyn, men også fordi det er gøy og fordi det betyr mer penger til å kjøpe hårgelé for. Fotball handler ikke lenger bare om en ball, en bane, to lag og to mål. Man er kjendis nå, og det på en helt annen måte enn før.

En uke før Norges neste skjebnekamp (ja, det er mange av dem) i EM-kvalifiseringen er John Carew i Cannes iført smoking, avbildet sammen med Naomi Campbell og Brad Pitt i Se og Hør. Dette er altså spissen Norge satser på at skal skyte oss til EM-sluttspill. Idol-kultur? Ja visst pokker er det Idol-kultur! En uke før en slik kamp burde spissen, nærmest av respekt for de andre på laget, ha ligget i hardtrening og terpet avslutninger og avslutninger og avslutninger, så han kanskje kunne vite akkurat hva og hvordan han skulle gjøre det i fall han fikk den ENE sjansen som kunne avgjøre kampen til vår fordel.

Dét hadde vært kultur, det!

Jeg har stor sans for John Carew, det har jeg skrevet i dette foraet tidligere. Jeg har ment at han er blant Norges viktigste og beste spillere. Det mener jeg fortsatt. Han er selvskreven på det norske landslaget. Og han hadde ferie etter at Premier League var over, ja visst, Halleluja og hurramegrundt. Folk skal få lov til å gjøre hva de vil i feriene sine, og det er mulig han hadde godt av et avbrekk.

Jeg mener likevel det er et galt signal å sende ut til de andre i spillertroppen. Det handler om å være tvers igjennom profesjonell. Vise overfor de andre at man tar neste oppgave dønn seriøst, selv om sesongen er over i England og det har vært et langt fotball-år. Jeg hadde trent og trent og trent, vel å merke hvis landslaget og dets prestasjoner hadde vært vesentlig og viktig i livet mitt. Og jeg har ennå ikke hørt en eneste god forklaring fra landslagsledelsen eller noen av spillerne på hva de konkret gjorde eller har gjort for å få bukt med denne Idol-kulturen, eller hva den konkret bestod av.

Det, og mange andre nærmest daglige Se og Hør-liknende oppslag om våre fotballstjerner, får meg til å tro at den fortsatt er der. Og det går for eksempel lenge mellom hver gang bling-bling-fotballspillere som John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen herjer på landslaget. Selv om de er gode fotballspillere og stjerner i klubblagene sine aldri så mye.

Nå er det Malta som gjelder, en miniputt i fotball-sammenheng (ranket som nummer 112 i verden), og skal Norge (ranket som nummer 49) unngå å havne i samme kategori, er ingenting annet enn seier godt nok. I dag handler det faktisk bare om én ting, og det er å skaffe Norge et resultat. Måten det kommer på, får estetikerne bry seg om. Jeg er normalt sett en av dem selv, for jeg elsker gladfotball med hurtige overganger, spill langs bakken og tekniske finesser, men jeg er villig til å la det passere nå. Norge trenger et godt resultat. Alle som er glade i norsk fotball, trenger at Norge er med og kjemper om en EM-billett.

Idol-kultur får altså være Idol-kultur akkurat nå. Men jeg mener fortsatt at den eksisterer, og at landslagsledelsen trenger å ta et skikkelig oppgjør med den for at vi skal komme oss videre.

juni 2007
ma ti on to fr
        1
2
3
4
5
6
7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26
27
28 29 30  
             
hits