TV2Nettavisen

Start jakten, Kåfjord

Av Thomas Enger - 17.nov.2007 @ 23:03
Norge har sølt vekk en av tidenes muligheter til å nå et EM-sluttspill. Men fortjener vi noe annet?

NORGE-TYRKIA 1-2:

Alt lå til rette for en norsk festaften. Erik Hagen scoret et mål han aldri kommer til å kopiere - selv ikke på trening. Det spørs om han i det hele tatt hadde drømt om å score et slikt brassemål som han gjorde på Ullevaal Stadion lørdag kveld.

Det var en fantastisk opptakt som i hvert fall fikk meg til å tenke følgende:

Nå er alt mulig. Nå blåser alt vår vei. Når selv Erik Hagen - ERIK HAGEN - scorer på brassespark, da er alt mulig. Også EM-billett.

Men Håkon Opdals tabbe i 1. omgang sendte tyrkerne tilbake i førersetet, de tok over alt i banespillet de siste tjue minuttene av omgangen, og Norge hadde i grunnen mer enn nok med å forsvare seg. Tilbake var nervene, de vi så utenpå de norske draktene de første ti minuttene av kampen, og Norge stresset og famlet.

Og da tyrkerne gikk opp til 2-1 etter pause, var det som å få et kaldt gufs fra fortiden midt i fleisen. Som om det ikke var kaldt nok fra før av på landslagsarenaen lørdag kveld. For det var svært lite i det norske laget som bar bud om at noe stort var i gjære. Og sånn sett var det en aldri så liten bekreftelse på at det norske laget ikke er modent nok ennå til å kvalifisere seg til noe EM.

Vi er rett og slett ikke gode nok når vi ikke klarer å avgjøre vår egen matchball. Selv etter at vi tar ledelsen i kampen.

Det er lett å finne årsaker hvis man begynner å lete. Vi stilte med en av våre yngste sentrale midtbaner noen gang, i hvert fall den minst meritterte og erfarne, og vi fikk aldri kontroll på midten. Vi var fullstendig blottet for kreativitet i det leddet. Lille, fotrappe Emre fikk lov til å styre midtbanen som han ville. Det er mulig en frisk Martin Andresen og en kamptrent John Carew ville ha endret kampen radikalt, men vi kommer likevel ikke unna følgende fakta:

Vi har bare tatt to av 12 poeng mot våre argeste konkurrenter - Hellas og Tyrkia - i EM-kvaliken. Vi klarte altså ikke å hente fram de gode prestasjonene når det gjaldt som mest.

Derfor har vi heller ingenting i EM å gjøre.

Jeg synes litt synd på Åge Hareide nå. Mange kommer til å kreve hans hode på et fat, særlig siden han har ledet Norge i to kvalifiseringer uten å lykkes. EM-gruppen vår kunne knapt ha vært lettere. Men jeg hadde begynt å få tro på det norske landslaget igjen, etter flere gode kamper og resultater. Vi så konturene av et sterkt norsk kollektiv, ispedd sterke individuelle krefter og kvaliteter. Hareide har gitt mange nye fjes tillit, og mange har tatt vare på den tilliten. Det var noe bra på gang.

Så hva nå, Åge Hareide?

Vel - vi kan fortsatt kvalifisere oss til EM dersom Bosnia skulle slumpe til å slå Tyrkia i neste kamp og vi selv gjør jobben mot Malta. Vi må altså be om et fotballmessig mirakel.

Med forbehold om at nettopp det mirakelet skulle inntreffe på onsdag, så har ikke Åge Hareide klart det som var målsetningen. Det blir ikke noe mesterskap på oss nå heller. Åge Hareide har sagt at han ikke kommer til å fortsette hvis det blir tilfelle.

Så vi får takke for tiden og rydde plass til noen andre.

Det er bare å starte jakten, Sondre Kåfjord.

Hvordan klarte RBK å bli nummer fem?

Av Thomas Enger - 07.nov.2007 @ 12:51
Det er særlig ett spørsmål som melder seg etter at Rosenborg to ganger i løpet av to uker har slått Valencia - et av Spanias, Europas og verdens beste fotballag:

Hvordan i huleste klarte Rosenborg å bli nummer fem i Tippeligaen?

Måten RBK høvlet over Valencia på tirsdag kveld, var intet annet enn vanvittig imponerende. Det var høy internasjonal klasse over alt de gjorde, helt fra burvoktingen til Lars Hirschfeld, stopperspillet til Bjørn Tore Kvarme og Vidar Riseth, det hurtige og presise pasningsspillet gjennom alle ledd og den fandenivolske løpskraften og innsatsen. Kombinerer du det med fabelaktige individuelle ferdigheter også, så får du et topplag.

Kontringen som førte til 1-0, for eksempel, var det Arsenal-klasse over. Og de er jo ikke så aller verst til å spille fotball.

Så hvorfor ble Rosenborg nummer fem i Tippeligaen? Og hvorfor blomstrer de så til de grader når medaljene her hjemme er fordelt?

Det enkle og tabloide svaret på det, er selvsagt Knut Kjartan Tørum. Han maktet ikke å få Rosenborgs stjernegalleri, for det er en rekke stjerner i trønderlaget, til å fungere. Det gikk brukbart innimellom, men ikke over en hel sesong. Og det er det en trener skal gjøre. Få et godt mannskap til å gjenskape gode prestasjoner over tid. Når han ikke klarte det, var den enkleste løsningen - både på kort og lang sikt - å sparke mannen med det øverste sportslige ansvaret.

Men det er nødt til å ligge mer bak enn som så. For spillerne er de samme. Treningsgrunnlaget er det samme. Ferdighetene har de hatt hele tiden. Er det ikke da på sin plass å stille et par kritiske spørsmål til spillerne også? Gikk de nok i seg selv da det gikk på tverke tidligere i høst? Klarte de å hente nok krefter da motgangen kom? Ville de nok?

Jeg tror ikke det. Men jeg vet ikke. Det kan godt hende alt er Tørums feil, men det tror jeg ikke. For det er nå engang slik at det er spillerne som må vinne kampene. Ikke treneren.

Uansett så fikk trenerteamet Trond Henriksen og Kåre Ingebrigtsen bra medvind med seg inn i jobben etter 2-0-seieren over Valencia på Lerkendal, på Knut Tørums siste arbeidsdag, men rent spillemessig har det også skjedd et par ting med Rosenborg.

Istedenfor den tradisjonelle 4-3-3 praktiserer man nå 4-4-2 med diamant på midten og med to spisser som får lov til å være spisser - ikke kantspillere. Både Steffen Iversen og Yssouf Konè trives åpenbart bedre inni boksen - der de er best - og mot Valencia tirsdag så vi flere prov på at de fant hverandre også på mesterlig vis.

Godfot-teorien til Nils Arne Eggen går ut på å bruke folk til det de er best til. Per Ciljan Skjelbred har levert kamper på høyt internasjonalt nivå de siste fire-fem kampene etter at han fikk lov til å spille indreløper på midtbanen - der han trives best. I tillegg blir Marek Sapara i større grad brukt i det offensive spillet. Han har sine begrensninger defensivt, og i med at han kan kanalisere sine krefter mer inn mot det han er god på, det offensive, så kommer det de andre RBK-spillerne til gode. Vidar Riseth har også fått lov til å spille midtstopper, der han har størst forutseninger for å lykkes.

Godfot-teori, altså, i praksis, i ekte Nils Arne Eggen-ånd.

Og det er klart at gode og til tider svært sterke resultater, som mot Valencia på Lerkendal, utløser masse positiv energi og entusiasme, som aldri er feil å ha med seg i en prestasjonsgruppe. Sånn sett kan man kanskje si at Henriksen/Ingebrigtsen kom til dekket bord.

Summa summarum så ser vi nå et Rosenborg-lag som utnytter de individuelle ferdighetene i et kollektiv, som har fått en opptur og ny energi takket være trenerskifte og gode resultater, og derav har selvtilliten, troen på egne ferdigheter og ikke minst lysten til å spille fotball igjen, kommet av seg selv.

Og vips så er Rosenborg et lag av topp internasjonal klasse.

Verre er det ikke. Men akk så vanskelig er det likevel.

Lillestrøm tar sølvet

Av Thomas Enger - 31.okt.2007 @ 12:12
I Lillestrøm har man mistet troen på medalje. Det er det ingen grunn til.

Det vil si: de har helt sikkert ikke mistet troen på det. For tro må man alltid gjøre på en fotballbane. Men det er viktig å være mentalt forberedt på alle eventualiteter. Det er antakelig derfor man har valgt en forsiktig tone før siste serierunde.

Men jeg mener det er mye som taler for at Lillestrøm tar sølv i årets serie. Dette er ren gjetting, selvsagt, men det er gjetting basert på en magefølelse og en titt på terminlisten. Og den viser følgende:

* At Lillestrøm møter Sandefjord i siste serierunde. På Åråsen.
* At Viking møter et Vålerenga i bra form. Riktig nok i Stavanger, der Viking har vært gode i år, men uansett.
* At Stabæk møter Strømsgodset borte. Ingen lett kamp det heller, selv om Godset - i likhet med Vålerenga - ikke har noe annet enn æren å spille for.

Lillestrøm bør relativt enkelt slå Sandefjord, og jeg vil vurdere det som mer enn overveiende sannsynlig at både Viking og Stabæk taper poeng i siste seriekamp. Og siden Lillestrøm har bedre målforskjell enn sine medaljekonkurrenter, kan de derfor snike til seg sølvet på målstreken.

Det blir sagt fra tid til annen at man ikke sparer på 2.- eller 3. plasser, men at det kun er titler som teller. Det tror jeg ikke Tom Nordlie eller Uwe Rösler er helt enige i. Man trenger ikke fri fantasi for å skjønne at det ligger tung prestisje for dem begge i forhold til hvem som havner øverst på tabellen, i og med at Nordlie forlot Viking til fordel for Lillestrøm og Rösler ble sparket fra Lillestrøm og endte opp i Viking.

Så det er mye som står på spill.

Men jeg tror altså Tom Nordlie smiler bredest lørdag kveld.

- Vi har litt flyt nå

Av Thomas Enger - 17.okt.2007 @ 22:48

Takk, Gud, for at det ikke finnes stilkarakterer i fotball.

Norge er ett hakk nærmere EM etter 2-0-triumfen over Bosnia onsdag kveld. Det betyr i klartekst at vi er klare for EM dersom vi slår Tyrkia i neste kvalifiseringskamp.

Jeg tror ikke det er mange som dveler altfor mye ved det rent fotballfaglige etter en slik type kamp vi var vitne til i Sarajevo onsdag kveld. Det betyr ikke så mye. De fleste skjønner, eller bør i hvert fall skjønne, at det eneste det handlet om, var å reise hjem med tre poeng.

Og det gjorde vi.

Ja da, det er som alltid ting å rette på. Vi ble altfor tamme offensivt etter det tidlige ledermålet, og det var ikke mange trekk på rad der vi traff våre medspillere. Akkurat det skal banen ta mye av skylden for, for det var ikke ytre forutsetninger for at kampen skulle bli særlig velspilt.

Så la oss ikke gå altfor dypt i kampanalysen denne gangen, men bare glede oss over at det ikke deles ut stilpoeng i fotball. Nå er vi i posisjon til å avgjøre vår egen EM-skjebne.

Dit har vi kommet takket være gode prestasjoner og en gunstig vindretning. Vi hadde ikke helt flyten i Thomas Myhres bedrøvelige kamper hjemme mot Bosnia (1-2) og borte mot Tyrkia (2-2), men det har vi tatt igjen nå. I tillegg har vi fått hjelp av våre rivaler.

Vi har kort og godt litt flyt nå.

Mot Bosnia scoret vi på et perfekt tidspunkt i første omgang og vi kunne deretter kontrollere oppgjøret defensivt. Bjørn Helge Riise la også på til 2-0 da bosnierne presset, og etter det var kampen i realiteten over. Det er lenge siden vi har hatt såpass medgang over tid som vi har nå.

Og deilig er det.

Nå gjenstår to kamper. Tyrkia hjemme og Malta borte. Vi er gode nok til å vinne begge de to kampene. Og selv om vi skulle rote oss bort mot Tyrkia, skal tyrkerne fortsatt møte Bosnia i siste kamp.

Ja da, jeg er klar over at det normalt sett skal være grei skuring, men så er det denne ballen, da. Den er så rund, så rund. Men jeg sitter med en følelse av at vi slår Tyrkia nå. Vi er både gode nok og heldige nok til å klare det.

Sammen kan de to faktorene skrives i to store bokstaver:

EM.


Skal det lønne seg å jukse?

Av Thomas Enger - 27.sep.2007 @ 11:56

Skal vi bare akseptere at det lønner seg å jukse i fotball? Eller skal vi gjøre noe med det vi faktisk kan gjøre noe med?

Arild Sundgot er på alles lepper dagen etter cupsemifinalen på Åråsen. Eller rettere skrevet: handsen hans i forkant av 2-0-målet er det. For det var ingen tvil om at Arild Sundgot jukset seg til å komme i en gyllen scoringsposisjon, en mulighet han også tok vare på og sørget for at Lillestrøm gikk til pause med 2-0 mot Stabæk.

Ingen er i tvil om det var fair play eller ikke. TV-bildene avslørte det for oss. Arild Sundgot innrømmet også i etterkant at han hadde brukt hånda (noe annet ville vært meningsløst).

Fotball generelt er i stadig økende grad blitt et spill der man får betalt for å jukse. Man filmer seg til straffespark, man later som om man er skadet for å trekke ut tiden, og man tyr til mange mer eller mindre ufine triks for å få motstanderen ut av balanse. Jeg sier ikke at vi må avskaffe alt, for det vil være umulig og stikk i strid med fotballens og menneskets natur.

Jeg mener dog at vi bør gjøre noe i de tilfellene hvor det faktisk er mulig og hvor vi faktisk har teknologien til det.

Norsk fotball er, etter min mening, tjent med å ha et system for å etter- og overprøve dommerens avgjørelser i situasjoner som er så til de grader avgjørende for et resultat i en kamp. Jeg snakker altså om en form for overvåking som gjør at det ikke er tilfeldigheter som avgjør om dommeren får det med seg eller ikke. Dommeren har ikke mer enn et nanosekund på seg til å ta en avgjørelse - hvis han i det hele tatt ser situasjonen. Og når en ball så vidt passerer målstreken - og dommeren ikke ser det - så kan han jo ikke dømme mål. Selv om det var mål. Eller når et mål blir annullert fordi det var offside - når reprisen etterpå viser at det faktisk ikke var det.

Jeg er en tilhenger av videodømming. Ikke i alle tilfeller. Ikke hele tiden. Men i situasjoner som potensielt sett kan avgjøre hvilket lag som får tre poeng og hvem som drar tomhendte hjem.

I tennis begynte de for ikke så lenge siden med HawkEye-teknologien. På Tippeliga-arenaene er det haugevus av tv-kameraer som fanger opp hver bevegelse, hvert spark på ballen, på samtlige kamper. Det er fullt mulig å lage et system der tv-selskapene som har rettighetene, kan stille sine bilder til rådighet for en uhildet jury bestående av en - si - to-tre kompetente personer som kan komme til enighet om en kontroversiell episode.

Det er ikke altfor vanskelig å få til. Ikke trenger det å være spesielt tidkrevende heller.

Det jeg liker med tennisens system, er at spillerne har anledning til å gjøre tre såkalte challenges i løpet av et sett. Ikke hundre. De kan altså be om at teknologien blir tatt i bruk for å avgjøre om en ball er inne eller ute - altså hvem som vinner poenget.

Det kan i enkelte tilfeller være helt avgjørende for kampens utfall, slik en scoring kan være det i fotball.

Så hvorfor ikke la begge lag få muligheten til å gjøre tre - eller to eller en - såkalte challenges i løpet av en kamp i episoder der de mener det er påkrevd? Det vil ikke være ofte i en kamp, sannsynligvis og kanskje ikke nødvendig i det hele tatt. Men av og til. Når dommeren er usikker. Eller kanskje det er bedre å la dommeren selv få anledning til å stoppe spillet i de situasjoner hvor han føler at han trenger hjelp, når han ikke har øyne selv eller hjelp fra assistentdommerne til å avgjøre en episode på mest mulig korrekt vis?

Det er et forslag. Om ikke noe annet.

Angående Sundgot: Jeg er ikke av den oppfatning at han skulle ha stoppet opp og sagt "Sorry. Her gjorde jeg noe jeg ikke burde ha gjort" - selv om det hadde vært forbasket fint om han gjorde det. Jeg kan forstå hvorfor han ikke gjorde det. Det går så ekstremt fort i slike situasjoner, man handler instinktivt og refleksartet, man har 200 i puls og man blir tiljublet av flere tusen tilskuere i etterkant av en scoring. Det er ikke lett, når det står så mye på spill som det gjorde for Lillestrøm onsdag kveld, å da jogge bort til Terje Hauge i etterkant og innrømme unfair play.

Men jeg går ut fra scoringen smakte surt. Og at den gjør det den dag i dag og hver dag fram til cupfinalen senere i høst. Jeg håper og tror at Arild Sundgot la seg onsdag kveld og ikke var helt fornøyd med seg selv.

Det er, om ikke noe annet, en mager trøst at det beste laget vant kampen.


Ti grunner til Brann-gull

Av Thomas Enger - 17.sep.2007 @ 12:47
Her er ti grunner til at Brann vinner serien i år.

Det er seks serierunder igjen av årets Tippeligasesong. Søndagens resultater bød på en stor overraskelse i form av Lillestrøms hjemmetap mot Tromsø, og Brann kunne kose seg til en etter hvert komfortabel 4-0-seier over Fredrikstad.

Laget har nå seks poengs ledelse ned til neste lag på tabellen. Selv de som hater Brann, har antakelig innsett at bergenserne endelig tar sitt første seriegull siden 1963 - selv om det altså er 18 poeng igjen å spille om.

Jeg forsøker meg på noen sentrale punkter som jeg mener gir grunn til å tro at Brann vinner serien.

  1. Brann leder altså serien med seks poeng når det gjenstår seks kamper å spille. Aldri tidligere har et lag ødelagt for seg selv med et slikt forsprang så nær sesongslutt. Rent statistisk skal det altså mye til.
  2. Brann har tatt over etter Rosenborg med å ha den beste og den bredeste spillerstallen i Tippeligaen. Bergenserne tåler skader i alle ledd i laget uten å bli svekket nevneverdig. Både Martin Andresen og Thorstein Helstad har vært skadet i høst uten at gulltoget har mistet fart.
  3. Brann har Tippeligaens beste sentrallinje i Håkon Opdal - Kristjan Örn Sigurdsson - Martin Andresen -  Thorstein Helstad.
  4. Håkon Opdal er Norges beste keeper i øyeblikket.
  5. Offensivt har Brann kapasiteter ingen andre lag i Tippeligaen har mulighet til å matche. 2. omgangen mot Fredrikstad var en oppvisning i presist, hurtig og effektivt angrepsspill.
  6. Brann har kvittet seg med elementer i spillergruppen som skapte støy. Nå har bergenserne en harmonisk spillertropp som alle trekker i en og samme retning - mot gull.
  7. Brann forsterket laget ytterligere i sommer. Og Hassan El Fakiri og Azar Karadas har allerede vist seg å være verdt investeringene.
  8. Brann har matchvinnere i samtlige lagdeler. Opdal har en reaksjonsevne som få andre kan matche, Sigurdsson er i konstant toppform og avverger den ene store sjansen etter den andre, Martin Andresen har vært meget stabil i hele høst og bidrar både offensivt og defensivt med sin smittende entusiasme, mens Thorstein Helstad scorer og scorer og scorer.
  9. Erfaring. Brann hadde ti poeng til gode på Rosenborg før høstsesongen tok til i fjor, men skuslet vekk alt. Det lærte de mye av. De gjør neppe samme feil igjen.
  10. Publikum. Det er en trøkk i Bergen by nå som aldri før, og tilskuerne gir sine helter en enorm støtte som blir viktig i sesongavslutningen.

Faens fantomsmerter

Av Thomas Enger - 12.sep.2007 @ 23:03
Grekerne kan ha så mange guder de bare vil. Jeg er pokker så glad jeg er norsk.

NORGE-HELLAS 2-2: Norge tok ett poeng hjemme mot Hellas onsdag kveld, en kamp de fleste nordmenn vil huske med glede og varme. Det var noe så sjeldent som en fantastisk god fotballkamp, på Ullevaal Stadion, der Norge under Åge Hareide tidligere er blitt kritisert for å levere under pari. I hvert fall rent underholdningsmessig.

Onsdag kveld var det Norge som satte premissene. Det var Norge som styrte kampen i så godt som samfulle 90 minutter. Vi fikk se en norsk venstreside slik den er ment å fungere, med John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen i herlig, farlig samspill, og Riise kronet sågar verket med sitt fantastiske mål i 1. omgang.

Rett og slett nydelig. Det var like vakkert som det var viktig. For det betydde 2-2, og Norge kunne gå ut etter pause og jage seiersmålet.

Og som de jaget. Det var ikke snakk om å legge seg bak, håpe på feil hos grekerne eller håpe at kontringsmulighetene skulle oppstå ut av det blå. Norge trykket på, vant cornerstatistikken hele 13-1, og med litt mer trøkk foran grekernes keeper i 2. omgang, så kunne det ha blitt flere norske mål også.

Grekerne skapte lite, men når de først besøkte den norske banehalvdelen, så ble det farlig. To ganger smalt ballen i treverket, den siste gangen på overtid, så alt i alt skal vi ikke deppe for mye over at en fantastisk norsk fotballkveld ikke ble perfekt.

Men det var sannelig ikke mye om å gjøre.

Selv om det var en glede å være til stede på Ullevaal Stadion onsdag kveld, er det likevel vanskelig å la være å tenke på hvor deilig det er å være norsk - og ikke gresk. Eller født på kontinentet i det hele tatt, der man blir oppfostret til å forsøke det sleipe, til å jukse, til å påvirke dommeren til å tolke en kroppsbevegelse som om spillerne er blitt utsatt for drapsforsøk med 24.080 tilskuere som vitner. For ikke å snakke om alle der hjemme i tv-stua.

Jeg hater det. Simpelthen hater det. Spillere som legger seg ned når de ikke er skadet. Spillere som blir liggende og velte seg i smerter - når smertene ikke finnes.

Tomålsscorer Kyrgiakos, keeper Chalkias eller Georgios Samaras. Det var sikkert flere også. Alle forsøkte de å svindle seg til enten norske gule kort eller frispark i gunstige posisjoner. Jeg nøler ikke med å kalle dem svindlere, og jeg skulle gjerne sett et regelverk som slo hardere ned på slikt tøys. En ting er gule kort for filming - noe helt annet er når de blir liggende og vri seg - som for liksom å få aksept for fantomsmertene sine - helt til banemannskapet kommer for å gi dem livreddende førstehjelp. Da spretter de opp. 

Nei. Jeg er glad jeg er norsk. Vi driver - heldigvis - lite med sånt her. Blir det et hverdagsfenomen også i norsk fotball, så skal jeg slutte å følge med. Det er et løfte og en garanti.

Men la svindlere være svindlere. La oss heller kose oss med at vi leverte en av våre beste landskamper, selv om det ikke ble full pott og et sjumilsskritt nærmere EM. Vi sakket ikke akterut heller, og vi har fortsatt mulighet til å avgjøre dette selv.

Alt vi trenger å gjøre, er å vinne tre fotballkamper. På rad. Det er ikke sikkert vi trenger det heller, men det vil garantere oss EM-billett. 

Så det er bare å glede seg til en enormt spennende høst.

EM-håpet lever. I høyeste grad.

Rykk tilbake til Start

Av Thomas Enger - 05.sep.2007 @ 12:59
Den viktigste årsaken til at Stig Inge Bjørnebye er ferdig i Start, er ikke Stig Inge Bjørnebye.

Start og Stig Inge Bjørnebye er blitt enige om å avslutte samarbeidet. Ropene om sistnevntes avgang har økt i omfang de siste ukene, og det toppet seg etter 2-3-tapet for Vålerenga i helgen.

Vålerenga er et godt fotballag, og et lag i fremgang, så ingen norske fotball-lag eller -ledere bør bli fortørnet over å reise hjem fra Ullevaal Stadion med null poeng. Men tapet føyde seg inn i rekken av mange for Start de siste månedene. Ti kamper på rad uten tre poeng tynet tålmodigheten til "alle" på Sørlandet, fra fans til sponsorer til styremedlemmer, og Bjørnebye er dermed historie.

Én ting føler jeg meg sikker på: Det er ingen vinnere tilbake på Sør Arena.

Hvis man tar en titt på Starts resultater i år, og tar et ekstra dypdykk bak dem, er det særlig én ting som slår meg. Og det er at tabellen ville ha sett ganske annerledes ut dersom kampene i årets Tippeliga bare hadde vart i 80 minutter. Før hør bare på denne rekken av tapte poeng etter 80 spilte minutter:

Start-Godset 25. mai: Peter Kovacs avgjorde for Godset på overtid. Godset vant 3-2.
LSK-Start 24. juni: Olivier Occean scoret seiersmålet med seks minutter igjen å spille. 1-0.
Start-Lyn i siste kamp før fotballpausen: Lyn scoret da det gjensto to minutter av kampen. 0-1.
Start-Aalesund etter fotballpausen: Tor Hogne Aarøy scoret ti minutter før full tid og sikret tre Aafk-poeng. 1-2.
Start-Tromsø 5. august: Start ledet 1-0 til bare noen sekunder gjensto. Douglas Sequeira utliknet for TIL. 1-1.
Start-Brann 26. august: Start ledet 1-0 til tre minutter igjen. Armann Björnsson scoret. 1-1.

Teller man opp hvor mange poeng Start har tapt i årets sesong i løpet av kampens ti siste minutter, så kommer man opp med åtte. Trekker man fra det ene man røvet til seg hjemme mot Stabæk 29. april, på overtid, så kommer man ut med sju poeng netto.

Det ville gitt Start 23 poeng.

På ingen måte på trygg grunn, men fem poeng unna Odd Grenland på kvalikplass. Og ja, jeg vet at det er håpløst å regne sånn og snakke om alt som kunne ha skjedd dersom snøen ikke hadde falt i Moldova. Men likevel.

Jeg våger uansett påstanden om at mye ville ha sett annerledes ut for både Stig Inge Bjørnebye og Start om Tromsø ikke hadde utliknet på overtid på Sør Arena 5. august. Det ville - kanskje - ha snudd trenden. Det hadde i hvert fall gitt dem tre poeng og kanskje fornyet tiltro til at de ville klare å redde plassen.

For det er noe med stemningen i et lag når man aldri klarer å avgjøre kamper til egen fordel. Under Tom Nordlie var Start nærmest notoriske i forhold til å stå distansen ut, til å avgjøre når det gjaldt som mest. Nå er det stikk motsatt.

Jeg tror ikke det har noen ting med Stig Inge Bjørnebyes treneregenskaper å gjøre. Det har mest med psykologi å gjøre. Alle som har spilt fotbalkamper, vet at det smaker ekstra godt å vinne en kamp på overtid. Tilsvarende surt er det å tape eller miste poeng når kampuret har passert 90 minutter. Medgang avler medgang. Motgang avler gjerne - ja, du gjettet riktig - mer motgang.

Jeg skal ikke påstå noe som helst om Stig Inge Bjørnebye som trener. Det vet jeg for lite om. Men jeg påstår, fullstendig blottet for faglig belegg selvfølgelig, at tilfeldigheter og psykologi er de to viktigste årsakene til at Start nå er i gang med å lete etter en ny trener - de ovennevnte resultater lagt til grunn.

Når det er sagt, så tror jeg det er helt rett av både Start og Bjørnebye å foreta et grep nå, selv om det er aldri så drastisk. Så mye negativ oppmerksomhet som Bjørnebye har fått den siste tiden, er ingen tjent med.

Spørsmålet er om det hjelper så mye i forhold til å redde plassen i årets Tippeliga. Jeg tror det er for sent. Det blir kanskje ro i rekkene, men Start er dårlig forspent med offensiv slagkraft. Og med Kristofer Hæstad skadet og et lag uten nevneverdige profiler til å gå foran i krigen, er jeg redd toget har forlatt perrongen for denne gang - uten Start.

Men jeg har tippet og tippet feil før.

Og jeg håper jeg gjør det igjen.

Tidenes største i Norge

Av Thomas Enger - 28.aug.2007 @ 09:31

Det er ingen verken over eller ved siden av Ole Gunnar Solskjær i norsk fotballmålestokk.

Så har dagen altså kommet. Dagen mange, meg inkludert, hadde trodd skulle komme for lenge siden. Ole Gunnar Solskjær har bestemt seg for å legge opp. Det er de mange skadene som er årsaken, og det er over med umiddelbar virkning. Ole Gunnar Solskjær har spilt sin siste fotballkamp.

Mange med liknende skadehistorikk ville ha gitt opp eller lagt opp på et langt tidligere tidspunkt. Men Solskjær VILLE tilbake. Han fikk mer enn ett spørsmål underveis om han vurderte å legge opp, og tanken streifet ham helt sikkert. Men han nektet å gi opp. Jeg skal innrømme at jeg mente han aldri ville klare å bli et fullverdig alternativ for Sir Alex Ferguson igjen, som spiss eller offensiv potet på et av verdens beste fotball-lag.

Men det ble han.

Det sier litt om hva slags karakter og styrke Solskjær er utstyrt med.

Det er en grunnleggende profesjonalitet som er mye av årsaken til Solskjærs suksess. Det og en jordnærhet og en ydmykhet mange med fordel kunne ha studert grundigere. Selv om han ble en umiddelbar hit i England, og fikk Eric Cantona rundt halsen sin etter scoringen mot Blackburn i debuten 1996, fortsatte han å jobbe og jobbe og jobbe og jobbe. Utrettelig. Det var alltid noe han kunne bli bedre på. I tillegg har han alltid vært ekstremt lojal. Han har overlevd spisser som Andy Cole, Dwight Yorke og Ruud van Nistelrooy. Klubber både i England og i andre land har vært interessert i Solskjær, men han har blitt i United. Han har aldri klaget på sjefens avgjørelser heller, selv om han helt sikkert kunne ha ønsket seg mer spilletid.

Da Alan Smith kom tilbake etter sin langtidsskade i fjor, hyllet han Solskjær i etterkant og sa at han hadde brukt nordmannen som forbilde under sin rekonvalesens. Nordmannen brukte hver dag på treningsfeltet eller hos fysioen eller på styrkerommet i det målbevisste arbeidet for å komme tilbake.

Jeg tror kanskje ikke han er den beste fotballspilleren Norge har fostret gjennom alle tider, men han er utvilsomt den som har kommet lengst og som har oppnådd mest. Han har sju ligatitler i Premier League, i tillegg til diverse cuptitler og ikke minst en Mesterligatriumf i 1999 - der han til alt overmål scoret seiersmålet på overtid. Det, og alt det andre positive ved Solskjær, har gitt ham legendestatus i Manchester United.

Både Hallvar Thoresen, Rune Bratseth og Per Bredesen har store navn ute i fotball-Europa, men ingen av dem kan måle seg med Solskjær. Han har scoret hele 126 mål for en av verdens aller største og beste fotballklubber, i en liga som definitivt er blant de mest kompetetive i verden.

Når han nå velger å takke for seg, blir han hyllet som seg hør og bør av fotballelskere over hele verden. Det er bare å takke og bukke for alt Ole Gunnar Solskjær har gjort for norsk fotball. På toppen av sine prestasjoner på fotballbanen, har han engasjert seg med stor iver i barne- og ungdomsfotballen også.

Ole Gunnar Solskjær vil fortsette å være et forbilde lenge etter at han har scoret sine siste mål.


Det er moro å være norsk...

Av Thomas Enger - 22.aug.2007 @ 23:17
Her er tre grunner til at det kan bli moro å være norsk i høst.

ULLEVAAL STADION/NORGE-ARGENTINA 2-1:

Hipp hurra. Norge har slått Argentina 2-1. Vi er gode, vi. Juhuu.

Nei, det er ikke noe ironi i setningene over. OK, kanskje litt, da. Men vi har grunn til å være stolte over at vi har slått Argentina, laget som ble nummer to i Copa America nylig, og som er ranket som verdens nest beste fotballnasjon. Med litt flaks kunne vi ha slått dem både 3-1 og 4-1 også, om Lars Iver Strand og Jan Gunnar Solli hadde holdt hodene sine en smule kjøligere da de fikk sjansene sine mot slutten.

Men uansett: Åge Hareide maner til forsiktighet og rett fokus etter triumfen, noe han selvsagt gjør rett i. For Moldova er på ingen måte Argentina. Og Oslo er på ingen måte Chisinau. Det kan fint begynne å snø igjen.

Jeg mener likevel norske fotballentuasiaster har gode grunner til å glede seg til høsten. Det er særlig tre faktorer jeg mener gir grobunn for å påstå noe sånt:

1) John Carew. Man trenger egentlig ikke skrive så mye mer enn det etter en slik kamp han leverte onsdag kveld. Et helt angrep alene, som det så ofte skrives og sies, og nå har han også begynt å score mål. Nå blir vel Hareide småforbanna på meg, tenker jeg, siden Carew statistisk sett har brukbart med landslagsmål. Men likevel. Nå er han åpenbart i form, og når Carew er det, er det ikke mange som matcher hans styrke, hans fart og hans smittende engasjement og glød. DET kan bli verdifullt for Norge i høst.

2) Norge har to - jeg gjentar: TO - spillende midtstoppere i Brede Hangeland og Ronny Johnsen. Vi har TO midtstoppere som er eminente til å lese spillet, til å bryte foran spissene og ikke minst til å løpe opp hurtige motstanderspisser. Sorry, Erik Hagen, men Ronny Johnsen stiller foran deg i køen. Så lenge han er frisk i både bein og hode, og så lenge motivasjonen er der. Og om Brede Hangeland er det bare én ting å si: Enhver proffklubb, det være seg i England, Frankrike, Spania eller Italia, gjør et kupp om de sikrer seg lysluggen fra FCK.

3) Mange har ment at Daniel Braaten har stagnert, og at han var bedre før han kom til Rosenborg og alt det der. Jeg mener bestemt at Braaten er en av få norske spillere per i dag som har potensial - jeg skriver det igjen: potensial - til å bli en internasjonal toppspiller. Han er litt som John Carew, bare MED teknikk. Jeg tror han kan bli en hit i England, hvis han bare tror på det selv. Får han tillit av Sammy Lee, så kan han fort etablere seg i Premier League. Daniel Braaten er i hvert fall, og udiskutabelt etter min mening, et fullverdig alternativ til Steffen Iversen og Thorstein Helstad. Det betyr at Norge er godt forspent offensivt, kanskje bedre enn på mange år.

DET tror jeg kan bety opptil flere hyggelige kvelder for norske fotballentusiaster i høsten som kommer.

Måtte oppturen ta oss helt til EM.

Det brenner i Brann

Av Thomas Enger - 06.jul.2007 @ 11:31

Blant fotball-ledere i Norge er det opplest og vedtatt at kritikk eller spørsmål fra utenforstående, og særlig fra journalister som måtte mene noe fra sofakrokene sine, ikke er verdt verken trykksverten eller papiret det er trykket på.

Åge Hareide, selv om han har roet seg betraktelig det siste året, var velkjent for å besvare kritikk med nokså tarvelig og usaklig motkritikk. Tidligere i uken svarte Stig Inge Bjørnebye på sitt sedvanlige surmulende vis (finnes det en mer gravalvorlig og pottesur fotballtrener i Norge?) at Fædrelandsvennen ikke visste hva de skrev om da de - med rette - stilte noen ikke-rumpeslikkende spørsmål ved Bjørnebyes fortreffeligheter og fordeler som trener. Start har, som kjent, ikke vunnet altfor mange fotballkamper i det siste.

Og i Bergen orker ikke Branns sportssjef å bruke tid på Trond Egil Soltvedts kritikk av måten klubben behandler lokale spillere på. Man må være på treningsfeltet hver dag og kjenne klubbens struktur og kultur til fingerspissene, før man kan åpne kjeften og forvente å bli lyttet til eller å bli tatt på alvor.

Det er i hvert fall refrenget blant dagens fotball-ledere i Norge.

Så hvorfor skriver også jeg, en skarve blogger i Nettavisen, noen kritiske linjer om Sportsklubben Brann, siden det per definisjon bare er pisspreik likevel?

Jeg gjør det fordi jeg synes det er en artig øvelse, og for å innbille meg selv om at jeg har en eller annen form for mineryddende effekt i et fotballfaglig terreng jeg selvsagt ikke har den ringeste forutsetning for å bevege meg ut i. Men jeg håper likevel at Roald Bruun-Hansen og dere andre i Brann-ledelsen tar dere tid til å lese igjennom det jeg skriver og det jeg undrer på. For jeg våger å tro at spørsmålene jeg har i det minste blir delt av de som er glade i Brann og som ikke daglig er til stede på treningsfeltet.

Da Roald Bruun-Hansen overtok som sportssjef i Brann, sa han at tiden med store kjøp utenfra er forbi. Pengene skal brukes på å utvikle talenter. Brann skal ha en lokal profil, og klubben skal forsøke å utvikle spillere fra bergensområdet.

Nå har klubben akkurat solgt Helge Haugen, og Erik Huseklepp - en annen lokal spiller som faktisk har hatt spilletid på det stjernespekkede Brann-laget de siste årene - kommer med all sannsynlighet til å forlate klubben etter sesongen. Ja, de har hentet tilbake Knut Walde fra Løv-Ham, og det hjelper litt, men spørsmålene blir like fullt:

Hvor er samsvaret mellom uttalte mål og praksis i Sportsklubben Brann?
Hva skjedde med den lokale profilen?
Hva skjedde med utviklingen av talenter?
Hvor bra er det for klubbsjelen og -kulturen at lokale spillere, gode lokale spillere, forsvinner mens Brann-ledelsen henter inn 20 år gamle svensker isteden?

I tillegg er det ikke helt utenkelig at både Martin Andresen, Bengt Sæternes, Robbie Winters og Olafur Örn Bjarnason forsvinner etter sesongen, siden de da vil være uten kontrakt. Ardian Gashi er i tillegg i søkelyset til danske AGF. Har Brann riktig uflaks, så forsvinner alle disse. Og skal Brann erstatte slike klassespillere med materiale av samme kaliber, så vil det koste. Det vil koste mye. Og jeg innbiller meg at det er grenser for hvor mye guttene med gullbukser i Hardball vil tre støttende til når og hvis byens stolthet ligger nede.

Brann fikk 2,5 millioner for Helge Haugen. Det kan altså bli hele beholdningen Brann sitter igjen hvis de kontraktsløse spillerne etter sesongen går til andre klubber.

Bra klubbdrift? God økonomistyring? Neppe.

Men det er ikke bare det jeg stiller meg noe undrende til. Selv fra min ikke-ekspertfremkallende sofakrok finner jeg grunn til å tvile på om Branns trenerapparat nyter den nødvendige tilliten og respekten blant spillerne. Jeg er usikker på om spillernes holdninger er de beste. Jeg tror for eksempel ikke at spillernes nattlige utflukt etter 0-6-tapet for Lyn i Oslo for noen uker siden hadde skjedd med en sterkere og mer autoritativ trener.

Så Roald Bruun-Hansen: hva skjer egentlig i Sportsklubben Brann? Har du gått vekk fra målet om lokal forankring i klubben? Hvorfor har stjerner som Bengt Sæternes og Martin Andresen fått lov til å diktere alle premisser for de nye kontraktsforhandlingene? Er det fordi dere har vært redde for å sette hardt mot hardt, av frykt for å miste dem? Med det resultat at dere nå sannsynligvis mister dem likevel? Og kan Brann leve med å ha et trenerapparat som ikke har respekt i spillergruppen?

Jeg har ingen forventninger om at du tar deg tid til å svare på alt dette, Bruun-Hansen, all den tid du har mye å gjøre i "ferien" din, men det hadde vært forbasket fint om du gjorde det. Det hadde, om ikke noe annet, vært en fin gest overfor de mange Brann-supporterne rundt omkring som er bekymret for klubbens fremtid.

Det var altså invitasjonen, Roald. Jeg erklærer herved kommentarfeltet for åpent.


Patetiske Fjørtoft

Av Thomas Enger - 27.jun.2007 @ 10:46
Han som sier at andre er dumme - han er dum, han.

Det er fristende å overføre den barnehagske læresetningen på dagens utspill fra Lillestrøms manager Jan Åge Fjørtoft. LSK-lederen mener det er patetisk av utenforstående, les; de som ikke er ansatt eller tilknyttet Lillestrøm Sportsklubb, å uttale seg om Heinz Müller/Geir Ludvig Fevang-saken.

Fjørtoft mener saken er et internt anliggende, og at andre ledere eller profiler i andre klubber bør holde seg for gode til å kommentere episoder som skjer i andre klubber. Dette kommer altså fra en leder i en norsk toppklubb som selv både er "journalist" og programleder på TV3, der en av oppgavene fra tid til annen er å stille kritiske spørsmål til andre ledere eller profiler i norsk fotball.

Når en keeper sparker ned, bevisst eller ubevisst, en motspiller slik at offeret blir sendt til sykehus med brukket kinnbein, så er det langt forbi en intern sak. Det skjedde i beste sendetid på TV, det var tusenvis av tilskuere på tribunen, og saken har attpåtil havnet på bordet til disiplinærnemnda i Norges Fotballforbund.

Saken kan med andre ord ikke bli mer offentlig enn det.

At Lillestrøm ikke ønsker noe mer fokus rundt saken, er forståelig. Det er blitt stor pågang både på Müller selv og på LSK som klubb i en sportslig sett viktig periode. Men en sak som er blitt så offentlig, fortjener et kritisk og bredspektret søkelys. Det er norsk fotball tjent med.

Det bør også Jan Åge Fjørtoft skjønne.

Det bør heller ikke herske noen tvil om at debatten som har pågått siden søndag, har vært viktig. For hva er akseptabel adferd fra dagens og morgendagens keepere? Hva er "normal" adferd for en keeper? Hvor langt kan en keeper gå i sin bestrebelse på å beskytte seg?

Jeg skal ikke forsøke meg på noen fasit her, men dette er uansett poenger selv Jan Åge Fjørtoft bør kunne diskutere på et generelt grunnlag, uten å bli territoriell og spissformulert.

Ta deg fri nå, Gamsten

Av Thomas Enger - 06.jun.2007 @ 23:05
Sjelden har en norsk fotballspiller hatt mer behov for ferie enn Morten Gamst Pedersen.

Norge har slått Malta og Ungarn 4-0 i løpet av et tidsrom på fem dager. Det er åtte år siden sist Norge vant to strake kvalikkamper på Ullevaal Stadion, men for Morten Gamst Pedersen spiller neppe akkurat det så veldig stor rolle nå. For de to siste landskampene vil han antakelig glemme så fort som mulig.

Han gleder seg helt sikkert over Norges fremganger, men personlig må kampene ha vært en gedigen nedtur for Blackburn-proffen. Han tar neppe ferie med noen god følelse. Mot Malta slet han med magen, og mot Ungarn slet han med - tja - det meste. Han kom i hvert fall aldri i gang. En überbegredelig kamp ble altså etterfulgt av en middelmådig en.

Og det holder selvsagt ikke.

Nå er det fotballpause for de norske proffene. Morten Gamst Pedersen bør ta med sin kjære et sted der han kan ligge på en solseng, høre på We Are The World og ikke tenke på fotball i det hele tatt.

Alle kan ha en dårlig dag. Og alle kan være ute av form. Derfor er det en god trøst for Gamsten og for Norge at det er en god stund til neste gang. Morten Gamst Pedersen kommer helt sikkert til å være i landslagstroppen ved neste korsvei også, for han er en god fotballspiller. Og det er nok av tid til å komme seg i form til Norge skal møte Moldova og Hellas i de neste kvalifiseringskampene.

Men på en dag da det norske fotball-landslaget vinner 4-0, blir det feil å overfokusere på det negative. Eller tenke på det.

For vi har 13 poeng nå, vi henger med i EM-gruppen vår så det holder, og vi har ikke minst spilt på oss selvtillit i vår egen hage. I tillegg har John Carew, innimellom de mer eller mindre håpløse missene sine alene med keeper, også truffet nettmaskene to ganger.

To mål på fem sjanser er godkjent og vel så det, John, men det gjør ikke noe om du finner fram ballen og stiller deg foran et mål i ferien. Du har ennå en god del å gå på der.

Men i dag skal vi glede oss over fire flotte norske mål, tre poeng og knallstemning på Ullevaal Stadion.

Det var en stund siden sist.

Hjelp Gamsten med Oprah

Av Thomas Enger - 05.jun.2007 @ 23:13
Bli med og gjør som Oprah Winfrey. Så spiller kanskje Morten Gamst Pedersen en god landskamp igjen. 

Jeg har aldri vært spesielt god til å tippe. Jeg har aldri hatt flaks i lotteri. Kjøper jeg et lodd og det står B45 på det, så kan du banne på at vinnerloddet er nummeret foran eller etter. Spiller jeg Trivial Pursuit, og det er et 50-50-spørsmål, velger jeg som regel svaret som sender terningen over til det andre laget - hvis jeg ikke skulle slumpe til å vite rett fra galt.

Så når jeg tror, og ikke minst skriver, at Morten Gamst Pedersen kommer til å spille en av sine beste landskamper mot Ungarn, så er det med en viss negativ empiri og skepsis jeg gjør det. Men jeg skriver det nå likevel. For jeg føler det på meg.

Jeg synes likevel det var galt av landslagssjef Åge Hareide å gi Gamsten tillit igjen. Det er mest på grunn av signaleffekten overfor de som banker på førstelagsdøra, men også fordi jeg mener Gamst Pedersen ville hatt godt av å se en kamp fra benken. Men når uttaket nå en gang er gjort, så får vi håpe at det var et klokt valg.

Oppgjøret mot Ungarn blir uansett en gedigen mental styrkeprøve for Blackburn-spilleren. Han vet at hver gang han får ballen, så vil samtlige kritikere følge intenst med for å se hva han gjør og hva det kommer ut av det. Han MÅ levere, hvis ikke er det trolig benken, eller, i verste fall, ut av laget ved neste korsvei. I hvert fall i pressen.

Det Gamsten slipper, er forventningspresset som har hvilt på hans skuldre helt siden han kom inn på landslaget, at det skal gnistre av venstrebeinet hans hver gang Norge har corner eller frispark i en posisjon der vi kan fylle på med folk i straffefeltet. Hareide overlater den biten til John Arne Riise og Martin Andresen onsdag kveld, noe jeg mener er meget klokt av landslagssjefen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Gamsten har måttet stå til ansvar for dårlige dødballer på landslaget, satt opp mot det han leverer uke inn og uke ut på Blackburn. Det er ingen som helt har forstått hvorfor han kan gjøre det så vidt forskjellig på to forskjellige lag, all den tid ball, bane og sko stort sett er de samme overalt.

Men det er ingen som ikke lar seg affisere av omtale, enten den er positiv eller negativ. Det tror jeg rett og slett ikke noe på. At man ikke bryr seg om hva den og den mener, tror jeg er skuespill fra ende til annen. Det er bare noen man sier for å fremstå som offensiv. Men Morten Gamst Pedersen har vist før at han takler motgang. Han satt flere måneder på benken i Blackburn, og er nå høyt verdsatt av klubben og av manager Mark Hughes.

Så jeg tror Gamsten takler det igjen.

Jeg så tilfeldigvis på Oprah Winfrey show i går (midt i reklamepausen på Eurosport. jeg lover). Der ble det sagt at hemmeligheten bak det å oppnå suksess, på alle plan her i livet, er å sende ut positiv energi. Sende ut positive tanker, eller "bestillinger", visualisere noe flott man ønsker seg istedenfor å dvele ved alt som er feil her i livet. Positive tanker og bilder i hodene våre vil gi oss det vi ønsker oss, bare i enda større grad.

Så jeg sender herved ut en bestilling:

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn."

Kom igjen. Bli med du også.

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn.

Sånn. Det tenker jeg holder.

Heia Norge.

Nå må du våge, Åge

Av Thomas Enger - 03.jun.2007 @ 00:18
På tide å gjøre alvor av truslene.

Landslagssjefen har sagt at han skal satse på formspillere. Han gjorde det rette ved å vrake Thomas Myhre etter tabbekampene mot Bosnia og Tyrkia. Nå må han våge å gjøre det samme med en av sine favoritter, Morten Gamst Pedersen.

Når Gamsten er i form, er han en av de første Hareide tar ut. Det skyldes hans normalt sett presise venstrefot, arbeidskapasitet og X-faktor. Gamst Pedersen kan gjøre det helt store, men han kan også gjøre det stikk motsatte. 

Prestasjonen hans mot lilleputt Malta lørdag kveld var av det begredelige slaget. Antall positive involveringer kan telles på én hånd. Antall negative var adskillig flere, og det virker som om det knyter seg litt for Gamst Pedersen når han spiller for Norge. Og særlig gjelder det på hjemmebane. Derfor mener jeg det er på tide at han starter en landskamp på benken.

Lørdag spilte han en times tid til tross for at han hadde vondt i magen. Han skal ha ros for prisverdig innstilling, men jeg mener likevel at han bør hvile fra start neste gang. Det har noe med signaleffekt å gjøre. For det er dessverre en stund siden Blackburn-vingen har levert varene med det norske flagget på brystet.

Jeg tror også Gamsen har godt av å vite at han ikke spiller fra start uansett hvordan han presterer. Er man ikke i form, så bør benken være neste stopp. Da etterlever i det minste Åge Hareide en av sine egne landslagsregler.

Alle trenger å få noen spark bak av og til også, og hvis det er noen jeg tror har karakter nok til å takle en vraking, til å komme styrket ut av det, så er det Morten Gamst Pedersen.

Formspillere har vi for øvrig så det holder i Bjørn Helge Riise og Thorstein Helstad. Yngste-Riise hadde tre målgivende pasninger i sin debut fra start, og stort mer kan man ikke forlange. Sammen med Jarl Andre Storbæk var det høyresiden vår som var farlig. Ikke den presumptivt vassere og mer meritterte venstresiden. Og Thorstein Helstad trengte bare noen minutter på banen til å bevise at han er den spissen i Norge som best vet hvor nettmaskene befinner seg hen.

Det norske landslaget gjorde uansett jobben lørdag kveld, tok tre poeng og scoret fire mål. Det var ingen blendende forestilling, men nok til at norske fotballfans kan se fram til onsdagens kamp mot Ungarn vel vitende om at EM-drømmen lever.

Det var strengt tatt bare det kampen mot Malta handlet om.

Idolkulturen som forsvant. Eller?

Av Thomas Enger - 02.jun.2007 @ 07:06
Det er ingen Idol-kultur i landslaget lenger, påstår landslaget. Det er mulig, det, men det ser bare ikke sånn ut.

Egil Østenstad og Lars Bohinen traff kanskje et sårt punkt da de for litt over en uke siden tok opp det de mente var noe av problemet med det norske landslaget. Idol-kultur er i hvert fall blitt et begrep de fleste sportsinteresserte er blitt familiære med den siste tiden. Det betyr i grove trekk at de norske spillernes fokus har dreid i litt for stor retning mot andre ting enn akkurat fotball. Østenstad og Bohinen mente det var noe av årsaken til nedturen som er kommet i post-Drillo-æraen.

Den ene etter den andre gikk ut og kalte det for sprøyt. Åge Hareide kalte det for skivebom, men ville ikke kommentere det ytterligere. Christian Grindheim syntes det var tåpelig, og ville ikke si noe mer om saken. Martin Andresen innrømmet at det hadde vært et problem for to år siden, men at det var ryddet opp i nå. Mer ville heller ikke han si om utspillet til våre tidligere landslagsspillere.

Jeg har det privilegiet at jeg stort sett kan se så mye fotball jeg vil, fordi jeg jobber med det. Jeg har, på samme måte som de fleste av dere som leser dette, sett Norge vokse fram fra å være et regelmessig slaktoffer for stormakter og middelmådigheter i europeisk fotball, til å bli en motstander alle hatet å møte. Vi klatret til 2. plass på Fifa-rankingen på 90-tallet, en ranking jeg for øvrig ikke levner så voldsomt mye troverdighet, og det var enorme doser engasjement og glød i norsk fotball på den tiden. Det var gøy å slå nasjoner som England og Nederland. Komme til VM. Komme til EM. Det var en helt annen giv og trøkk rundt landslaget da, og jeg tviler på at vi noen gang vil komme i en liknende situasjon igjen. Og det er ikke Åge Hareide eller noen i landslagsapparatets skyld. Det er bare sånn det er.

Jeg tror rett og slett ikke spillerne er sultne nok på å gjøre det godt på det norske landslaget. De brenner ikke for det. Gnisten kan være der innimellom, men ikke hele tiden. Det svir ikke, dypt sett og innerst inne, når Norge taper. De tjener millioner av kroner hvert år, de omgås tidligere eller nåværende Miss Norwayer, supermodeller, kjører fete biler og nyter en stjernestatus de helt sikkert har drømt om siden de var små. De er med på reklamefilmer, sponsoroppdrag, både fordi de må det av rent kontraktsmessige hensyn, men også fordi det er gøy og fordi det betyr mer penger til å kjøpe hårgelé for. Fotball handler ikke lenger bare om en ball, en bane, to lag og to mål. Man er kjendis nå, og det på en helt annen måte enn før.

En uke før Norges neste skjebnekamp (ja, det er mange av dem) i EM-kvalifiseringen er John Carew i Cannes iført smoking, avbildet sammen med Naomi Campbell og Brad Pitt i Se og Hør. Dette er altså spissen Norge satser på at skal skyte oss til EM-sluttspill. Idol-kultur? Ja visst pokker er det Idol-kultur! En uke før en slik kamp burde spissen, nærmest av respekt for de andre på laget, ha ligget i hardtrening og terpet avslutninger og avslutninger og avslutninger, så han kanskje kunne vite akkurat hva og hvordan han skulle gjøre det i fall han fikk den ENE sjansen som kunne avgjøre kampen til vår fordel.

Dét hadde vært kultur, det!

Jeg har stor sans for John Carew, det har jeg skrevet i dette foraet tidligere. Jeg har ment at han er blant Norges viktigste og beste spillere. Det mener jeg fortsatt. Han er selvskreven på det norske landslaget. Og han hadde ferie etter at Premier League var over, ja visst, Halleluja og hurramegrundt. Folk skal få lov til å gjøre hva de vil i feriene sine, og det er mulig han hadde godt av et avbrekk.

Jeg mener likevel det er et galt signal å sende ut til de andre i spillertroppen. Det handler om å være tvers igjennom profesjonell. Vise overfor de andre at man tar neste oppgave dønn seriøst, selv om sesongen er over i England og det har vært et langt fotball-år. Jeg hadde trent og trent og trent, vel å merke hvis landslaget og dets prestasjoner hadde vært vesentlig og viktig i livet mitt. Og jeg har ennå ikke hørt en eneste god forklaring fra landslagsledelsen eller noen av spillerne på hva de konkret gjorde eller har gjort for å få bukt med denne Idol-kulturen, eller hva den konkret bestod av.

Det, og mange andre nærmest daglige Se og Hør-liknende oppslag om våre fotballstjerner, får meg til å tro at den fortsatt er der. Og det går for eksempel lenge mellom hver gang bling-bling-fotballspillere som John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen herjer på landslaget. Selv om de er gode fotballspillere og stjerner i klubblagene sine aldri så mye.

Nå er det Malta som gjelder, en miniputt i fotball-sammenheng (ranket som nummer 112 i verden), og skal Norge (ranket som nummer 49) unngå å havne i samme kategori, er ingenting annet enn seier godt nok. I dag handler det faktisk bare om én ting, og det er å skaffe Norge et resultat. Måten det kommer på, får estetikerne bry seg om. Jeg er normalt sett en av dem selv, for jeg elsker gladfotball med hurtige overganger, spill langs bakken og tekniske finesser, men jeg er villig til å la det passere nå. Norge trenger et godt resultat. Alle som er glade i norsk fotball, trenger at Norge er med og kjemper om en EM-billett.

Idol-kultur får altså være Idol-kultur akkurat nå. Men jeg mener fortsatt at den eksisterer, og at landslagsledelsen trenger å ta et skikkelig oppgjør med den for at vi skal komme oss videre.

En seier for fotballen

Av Thomas Enger - 10.mai.2007 @ 11:38
Det er en seier for fotballen at Chelsea ikke vant Premier League i år.

Jeg skal si det med en gang. Chelsea er ikke mitt favorittlag, men de som har lest mine tidligere blogger eller kommentarer i Nettavisen, vet at jeg har vært kritisk både til Manchester United, Liverpool og Arsenal også. Bare så det er sagt. 

Men jeg synes det er deilig at Manchester United ble seriemestere i år, for første gang siden 2003. Det er deilig at det ikke bare er penger som er avgjørende for om man vinner eller ikke. Chelsea vant både i fjor og året før der igjen, takket være eks antall innkjøp av høyt profilerte og meritterte spillere ute i verden - i tillegg til en god manager. Stjerner har kommet, stjerner har gått, og gull-visaen til Roman Abramovitsj har knapt rukket å kjølne før han har viftet med det igjen.

Abramovitsj kom til England for å skape - unnskyld, kjøpe - et vinnerlag, noe han også klarte. Det er blitt ligagull og cuptitler siden russeren inntok London med høy sigarføring og visjoner.

Forholdene før sesongen kunne heller ikke ha ligget bedre til rette for nok en Chelsea-tittel. Abramovitsj spadde opp nye rubler for Andriy Sjevtsjenko og Michael Ballack - spillere en hvilken som helst klubb i Europa eller verden for øvrig - ville ha elsket å ha spillerstallen. De største utfordrerne hentet både ukjente og mindre meritterte spillere. United solgte sogar Ruud van Nistelrooy, en garantist for minst 20 mål hver sesong, til Real Madrid. Ingen kunne, på papiret, måle seg med Chelseas fantastiske mannskap. Det var, i utgangspunktet, bare å hente et nytt ligagull. 

Nå, trekvart år senere, troner Manchester United øverst på tabellen. Og ingen kan, uansett klubbtilhørighet eller farge i blodårene, påstå at det har vært ufortjent. United har spilt den soleklart beste fotballen gjennom en hel sesong, de har fremelsket det offensive spillet, scoret klart flest mål, og ballgenier som Cristiano Ronaldo og tidvis Wayne Rooney har blendet oss med sitt spill. Åtte United-spillere havnet også på årets lag i England (men ikke Rooney...).

Men alt er heldigvis ikke penger. Og hadde Chelsea vært mitt lag, og hadde mitt lag kjøpt seg til tittel etter tittel ved å kaste enorme summer etter verdens beste fotballspillere, så ville ikke titlene smakt like godt. Jeg ville ikke ha klart å juble like sterkt eller like høyt. Det er mulig det er meg det er noe galt med, men jeg setter mer pris på lag eller individer som gjør seg fortjent til suksess. Hvis man vinner fordi man har den største kontoen, så kan jeg ikke skjønne noe annet enn at triumfene har et element av bismak i seg. Selv om det er 50 år siden man vant noe sist.

Selvsagt - Manchester United har også brukt millioner på millioner på å hente spillere, men talentutvikling har alltid vært viktig for Sir Alex Ferguson. Mange av spillerne han har hentet, har vært investeringer for fremtiden, for at de skal slå ut i full blomst senere. Ja visst - han brukte 30 millioner pund - eller hva det var - på både Wayne Rooney og Rio Ferdinand, og snaue 19 millioner pund på Michael Carrick. Men stort flere etablerte stjerner har ikke United kostet på seg. Cristiano Ronaldo var et ubeskrevet blad da United kjøpte han for 140 millioner for noen sesonger tilbake. Nå er han verdt det tidobbelte.

Sånn sett må jeg be Sir Alex Ferguson om unnskyldning. Jeg skrev en kommentar i avisen for en stund tilbake da jeg mente at han var gått ut på dato, og at United ikke kom til å vinne Premier League denne sesongen heller. Det finnes ingen grunn til å gjøre noe annet enn å innrømme at jeg tok grundig feil. For United har vært best, og Ferguson har igjen vist seg som en glimrende manager. Skotten har så visst ikke gått ut på dato.

Det er mange årsaker til at United snyter Chelsea for seieren i år. Jeg skal ikke gå inn på dem her, for det vil ta for mye tid og plass. Jeg runder isteden av med å konstatere at Chelsea ennå ikke har klart å kjøpe Mesterligaen. Det kan faktisk ende opp med at de kun vinner ligacupen i år.

Med all respekt for alle Chelsea-fans der ute:

Det synes jeg klubben har godt av.

Og det er jammen meg godt det fortsatt går an.

Neger til besvær

Av Thomas Enger - 17.apr.2007 @ 12:01
All er skjønt enige om at rasisme er en uting, både på og utenfor fotballbanen. Det bør det ikke være noen debatt om. Jeg støtter meg selvsagt fullt og helt til at rasistiske utsagn ikke skal forekomme.

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner verken Kristofer Hæstad, Atle Roar Håland eller Peter Ijeh, så hvem av dem som snakker sant og om noen av dem er rasister, skal jeg ikke ta stilling til eller kommentere her. Men jeg tillater meg å stille spørsmål ved om ikke saken som oppsto etter Start-Viking på søndag, er en storm i et vannglass.

Alle som har spilt fotball, vet at det går hardt for seg til tider. Man har nærmere 200 i puls ved enkelte tilfeller, og i kampens hete er det fort gjort å miste både hode og bryte med alle normer for anstendig oppførsel. Man reduserer seg selv til et primitivt vesen, og man tyr til karakteristikker, personangrep, andre sleivspark enten verbale eller fysiske, for å "ta igjen litt", for å få motstanderen ut av balanse, for å gjenskape en fordel man kanskje i utgangspunktet hadde.

Noen er verre enn andre, og noen ER kanskje rasister også. Men jeg tror ikke det er mange. Og hvis noen faktisk er det, så tror jeg neppe de tør å gå ut offentlig og si det. Den kollektive responsen vil i så tilfelle være så ødeleggende for vedkommende at jeg tviler sterkt på at de våger.

Jeg har selv hatt lyst til å slå ned både den ene og den andre fordi vedkommende idiot taklet meg ufint og unødvendig stygt akkurat der og da. Jeg har selv hatt lyst til å ramme noen der det svir som mest, fordi jeg har vært syk av hevnlyst med nevnte 200 i puls og med et åpent og blødende sår i ansiktet. Om jeg ikke har gjort det fysisk, så har jeg i hvert fall gjort det verbalt. Jeg har sagt mitt. Og det har ikke vært ord jeg har lyst til å gjengi her.

Dommeren har også fått unngjelde når han har latt være å dømme straffespark når det er soleklart og når det er 1-1 med to minutter igjen å spille. Jeg har hatt lyst til å slå ned han også, men jeg har ikke gjort det. Jeg har bare fått tre gule kort i min over 20 år lange fartstid som fotballspiller, og alle har vært for munnbruk.

Likevel vil jeg påstå at jeg er en snill fyr. Jeg har aldri slått noen. Jeg har aldri MENT at dommeren er en !!!/#€#=!!! drittsekk, eller at en eller annen motspiller bør grave seg ned og for menneskehetens skyld aldri komme opp igjen. Jeg liker å se på meg selv som en fordomsfri fyr som ser det positive i folk snarere enn det motsatte. 

Men hva skal være tillatt å si på en fotballbane?

Er det for eksempel verre å kalle noen for en "fucking black monkey" enn å kalle en kortvokst person for dverg? Er ikke det like rasistisk eller sårende? Er den ene karakteristikken verre enn den andre, bare fordi hudfargen til en av dem er mørk?

Jeg mener svaret er et klart nei.

Det vi derimot IKKE skal akseptere, er når publikum, trenere eller andre som ikke er utpå banen, kommer med rasistiske tilrop. Det er gjort med overlegg, og det er noe annet. Slikt finnes det ingen unnskyldning for, og det må NFF slå hardt ned på.

Hvilke sanksjoner som skal tas i bruk, kan alltid diskuteres, men jeg tror Doffen/Ijeh-saken blir gjort til en større greie enn det egentlig er, hvis dette ender opp med bøter, karantener eller andre former for straff som får sportslige konsekvenser både for spillerne og laget.

Jeg tilhører for øvrig også dem som mener at ordet "neger" ikke er negativt ladet. Vi har som policy i Nettavisen at vi ikke skal skrive ordet. Jeg mener ikke noe vondt eller rasisistisk ved å omtale en mørkhudet person som en neger. Jeg har derimot forståelse og respekt for at andre oppfatter det annerledes. Derfor sier jeg heller noe annet eller skriver det om.

Det som er positivt med dette, er at rasismedebatten igjen får plass i media og i folks bevissthet. Det er en kamp det er verdt å kjempe for, men la oss ta de virkelige rasistene. De som faktisk mener det. Ikke de som gjør noe fryktelig dumt og primitivt i kampens hete og med 200 i puls.

Jeg synes faktisk det finnes verre ting i fotball, og som man bør slå hardere ned på. Det blir tema for en annen blogg.

Takk for oppmerksomheten.

Ta juksemakerne

Av Thomas Enger - 11.apr.2007 @ 12:45
Juksemakere som Veigar Pall Gunnarsson bør få svi, selv om dommeren ikke ser det.

Filming har lenge vært et problem i internasjonal fotball. Etter hvert kom det til norsk fotball også, og fra Uefa-hold er holdningen klar. Filming skal man slå ned på. Man skal etterstrebe fair play. Klubbene her hjemme har også fått samme henstilling fra Norges Fotballforbund. Spillerne er blitt anmodet om å ha usportslig opptreden "høyt på agendaen", som dommersjef Rune Pedersen formulerer det.

Reglene er imidlertid slik at dersom en dommer har sett situasjonen, vurdert det som filming, men IKKE gitt gult kort for det (slik reglene sier at dommerne skal), så finnes det ingen mulighet per i dag for å straffe spilleren i etterkant.

Uefa sier at dersom en dommer gir et lag straffespark, laget vinner kampen på grunn av det straffesparket, og det så dukker opp utvetydige bevis i etterkant for at spilleren oppførte seg usportslig, så kan vedkommende spiller bli straffet. Resultatet blir altså ikke omgjort, og det blir derfor kun en personlig straff i form av en utestengelse eller en irettesettelse. Det må imidlertid først åpnes en disiplinærsak, og det er i det hele tatt mye som skal til. Det er en åpning i regelverket som svært sjelden blir tatt i bruk.

Bottom line er altså: man har i praksis ingen anledning til å kunne bruke de bevisene som finnes per i dag til å ta juksemakerne. Til å virkelig ta juksemakerne.

Det mener jeg er feil.

Filming er bevisst juksing for at man skal tilrøve seg en fordel man i utgangspunktet ikke har. Vi så det på Nadderud tirsdag kveld. Veigar Pall Gunnarsson forsøkte å filme seg til et straffespark, noe dommer Svein Oddvar Moen heldigvis ikke lot seg påvirke av. Men det gule kortet uteble, selv om islendingens oppførsel ikke hadde noe som helst med fair play å gjøre.

Det er ikke lett å være dommer og få med seg alt. Vinkelen han ser episoden fra, kan være gal, han kan være feil plassert, og alt skjer i løpet av et nanoseksund. At dommeren ikke klarer å ta den riktige avgjørelsen akkurat der og da, er forståelig. Men det er på tide å gjøre noe med sanksjonsmulighetene i etterkant.

Ja, det er fint at spillere som filmer, får gult kort, og det er et godt grep i forhold til å forebygge mot mer filming. Men filming forekommer fortsatt, og det forekommer ofte. Da bør man ta i bruk hardere skyts. La spillere som filmer, virkelig få kjenne det på kroppen - selv om dommeren altså ikke ser det der og da. 

TV 2 dekker samtlige kamper i Tippeligaen med såkalt fullproduksjon. Det vil si at det er en drøss med kameraer på arenaen som fanger opp det aller meste fra de fleste vinkler. Det er et utmerket verktøy i forhold til å studere hva som faktisk skjer i kampene, slik at det ikke bare er unødvendig spisse albuer, slag, spark, spytting eller andre usportslige opptrinn, man kan gi straff for i etterkant.

Hvis spillerne vet at de kan få gult kort etter kampen for filming, selv om det altså ikke får noen konsekvenser akkurat i kampens hete, så kan det virke forebyggende. Nok gule kort over en sesong gir som kjent utestengelse, hvilket i ytterste konsekvens kan være helt avgjørende i forhold til hvor man ender på tabellen.

På samme måte mener jeg video bør tas i bruk i forhold til spillere som får gult kort for filming, når reprisen etterpå viser at det faktisk var feil. Da mener jeg det gule kortet bør strykes. Det er det heller ingen åpning for i dag.

Det er selvsagt umulig å innføre en slik praksis på alle nivå, gitt de tekniske bevisene som kreves. Og det må være helt soleklare bevis for at det var filming, for at man skal kunne gi et gult kort. Det er ikke alltid like lett å bestemme. Men i Veigar Pall Gunnarssons tilfelle på Nadderud tirsdag kveld, var det ingen tvil.

Det er 25 serierunder igjen. Oddsen er nokså lav for at noe liknende skjer igjen. Da burde det være mulig å straffe dem som gir fotballen et dårlig ansikt.

Myhre er ikke ferdig

Av Thomas Enger - 28.mar.2007 @ 23:02
TYRKIA-NORGE 2-2: Flertallet i det norske fotballfolket vil antakelig ha Thomas Myhres hode på et fat etter de to generaltabbene hans mot Tyrkia. Om de ikke vil ha hodet, så i hvert fall hanskene. De vil ha Myhre ut av landslaget, og det så fort som overhodet mulig.

Det er et rop jeg kan forstå. Men det er et rop jeg ikke støtter meg til.

Det finnes knapt en mer ulykkelig mann enn Thomas Myhre nå - sett fra et fotballmessig perspektiv. Det sa han også selv etter kampen. Utvilsomt min tyngste dag på fotballbanen, sa han. Tabbene hans kostet oss to poeng i en EM-kvalifisering vi var akterutseilt i. Det er det ingen vei utenom, men jeg vil ikke kritisere Åge Hareide fordi han brukte Myhre mot Tyrkia. Det ville jeg ha gjort også, og jeg ville ha gjort det igjen. Også med fasit i hånd.

Det er noen grunner til det. Og det er også de samme grunnene til at jeg verken tror eller mener at Thomas Myhres tid på landslaget er over.

Thomas Myhre har i skadefri tilstand så godt som aldri gjort en eneste tabbe, lite kamptrening eller ikke. Han er rutinert og normalt sett tryggheten selv, og viste ingen svakhetstegn på trening i forkant av kampen. Han hadde tilsynelatende lagt Bosnia-brøleren bak seg, men viste at han var rusten likevel.

Når Myhre får noen kamper for Viking etter sommeren, er jeg overbevist om at det ikke tar lang tid før han har fått selvtilliten og tryggheten tilbake. For han kommer aldri - ALDRI - til å gjøre de samme tabbene en gang til. Akkurat det er jeg helt sikker på. Jeg er villig til å vedde på det også.

Og nesten enda viktigere: vi har ingen naturlige arvtakere. Vi har ingen, slik jeg ser det, utpregede toppkeepere som banker på døra. All ære og respekt til Håkon Opdal, men noen klassekeeper av internasjonalt format er han ikke. Ja, han har tatt godt vare på mulighetene han har fått på landslaget, men han er ikke uten videre en mann jeg stoler på at kan holde seg tabbefri de neste 15-20 landskampene Norge skal spille. Det er det fokuset jeg mener vi bør ha. Fremtiden. Ikke akkurat her og nå, når vi er som mest skuffet.

Og hvis det er noen som kan lære av dette, og vokse på det, så er det Thomas Myhre. Han har kjempet seg tilbake etter Gud vet hvor mange skader, og til tross for at han har slitt med å få tillit i klubblagene han har vært i, har han alltid levert varene. Alltid vært proff. Både på landslaget og når han har fått sjansen i sine klubber.

Kampen i Frankfurt kommer han aldri til å glemme, men han er en stødig mann. Det viste også måten han håndterte sin egen misere på etter kampen. Han sto rakrygget og ba en nasjon om unnskyldning.

Den synes jeg vi skal applaudere. Den synes jeg vi skal akseptere.

Det som likevel er hevet over enhver tvil, er at Åge Hareide har fått en lærepenge nå. Han har tidligere varslet at spillere MÅ spille regelmessig og tilnærmet fast på sine klubblag for å få spille på landslaget. Dette er ord han nå må sette ut i handling. Og det gjelder ikke bare for Thomas Myhres del. Det er flere spillere på landslaget som sliter benken der de tjener sine pund, kroner eller rubler.

Derfor mener jeg at Myhre bør få hvile i neste kamp, med mindre han i mellomtiden har fått en rekke kamper for Charlton og vist at han har lagt Frankfurt bak seg.

Nå er vi fem poeng etter Hellas, og det føles som om koffertene som vi plasserte trygt på EM-toget i begynnelsen av kvalifiseringen, nå er falt av. Vi må gå tilbake og hente dem igjen. Spørsmålet er om vi rekker tilbake til toget før det kjører videre. Det siste tror jeg ikke Norge er gode nok til.

Men jeg tror ikke det er noen god idé å sette av Thomas Myhre på neste stopp. Det er han for god til. Og det har han heller ikke fortjent.

Her er et forslag, Hareide

Av Thomas Enger - 27.mar.2007 @ 12:39
Landslagsledelsen svarer på kritikken med å be om konstruktive forslag. Her er ett.


Norge dummet seg ut mot Bosnia lørdag kveld og tapte 1-2. Kritikken lot ikke vente på seg. De fleste kommentatorer slaktet det norske landslaget, og selv skrev jeg at Norge ikke har noe i EM å gjøre. Det begrunnet jeg med kvaliteten på dagens norske spillerstall, den norske spillestilen, og hva vi har å rutte med av spillere for øvrig.

Tro kan som kjent flytte fjell, men det er ikke nok å TRO at Norge er gode nok, at vi har noe i et EM å gjøre. Vi må ha realistiske forventninger til vårt eget prestasjonsnivå også, gitt de forutsetninger som finnes.

Ola By Rise mente det var lite konstruktivt å slakte landslaget. Han etterlyste konstruktive innspill isteden, at de såkalte ekspertene måtte komme opp med forslag til hvordan det norske landslaget skal kunne bli bedre istedenfor å ruinere trosgrunnlaget.

Jeg anser ikke meg selv for å være noen superekspert på norsk fotball. Jeg har spilt fotball selv på et anstendig nivå, følger nøye med, skriver om norske spillere daglig, og føler sånn sett at jeg kan komme med noen kvalifiserte betraktninger og forslag fra min posisjon i sofakroken. Jeg vil kanskje til og med kalle det konstruktivt. Om ikke noe annet, så kan i hvert fall du som leser komme med dine innspill. Så får vi alle håpe at By Rise & co leser dette og er like lydhøre for innspill utenfra som de liker å gi inntrykk av.

For det første synes jeg selve spillestilen til Norge er moden for en overhaling, særlig med tanke på hvordan vi opptrer på hjemmebane. Jeg tror ikke det er lurt å endre spillestil i Tyskland, når vi spiller på bortebane og i utgangspunktet skal forsvare oss mot en bedre motstander. Det er noe annet når VI skal styre kampene. Da er det ikke nok med John Carew og en hengende spiss på topp. Da er det ikke nok å belage vår offensive strategi på at vi skal vinne luftkrigen og fortsette krigen på bakken innenfor 16-meteren.

Vi mangler en midtbane som kan være med og true motstandernes 16-meter - eller bakrommet, som det heter på fotballspråket. Det gjør verken Kristofer Hæstad eller Martin Andresen. Begge er defensive av legning, og er bare sporadisk med på å støtte oppunder våre tanksentere. Det har vært en uttalt sannhet i norsk fotball lenge - at det er i luften og på faste situasjoner vi skal vinne kampene. Den tiden er forbi og vel så det, selv om det er et godt våpen i et tynt offensivt arsenal, men vi bør sette oss selv i en posisjon der vi har flere typer granater å kaste inn i "boksen".

Norge trenger mer fart. Vi må flytte flere spillere fram i angrep, ikke minst backene. Og vi må slippe til talentene tidligere. Vi må tørre å falle ytterligere noen hakk på Fifa-rankingen fordi resultatene uteblir i første omgang på grunn av et slikt fokus- og strategiskifte.  Vi må med andre ord tørre å tenke langsiktig. Tørre å satse på midtbanespillere som er gode både defensivt OG offensivt, og ikke minst: satse på spillere som har en annen tilnærming til fotballen enn man tradisjonelt sett dyrker fram i Norge - teknikerne.

Vi trenger en ny Leo - en Leo MED teknikk. Vi kan vinne enkelte fotballkamper på duellstyrke og kriging i luften, men vi vinner dem ikke alle. Og vi kan fint finne på å tape kamper mot lag som Bosnia fordi vi kun har den enkle, offensive dødballsstrategien.

Jeg mener Norge - på hjemmebane og i kamper vi skal styre - bør spille med TO spisser, og samtidig ha én midtbanespiller som kan være med og true bakrommet. En adskillig mer offensiv oppstilling, altså. Hvorfor kan ikke Norge bruke både Iversen og Carew på topp? Alternativt Carew og tekniske Daniel Fredheim Holm? Med Simen Brenne som hissig offensiv motor bak? Eventuelt Christian Grindheim, selv om han heller ikke er blant de mest målfarlige? Han er i det minste offensivt smart. Han kan finne de små åpningene, og med to spisser foran seg som både er duellsterke og raske, kan det skape et mer slagkraftig Norge. Og jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor en spiller som Petter Vaagan Moen ikke fikk være med denne gangen. Han er i det minste en fremtidens mann.

Jeg mener at spillere som Erik Hagen, Frode Johnsen og Martin Andresen bør holde seg til klubbfotball heretter. Jeg synes også det er helt feil hvis en spiller som Thorstein Helstad - som på langt nær har prestert over tid de siste sesongene - nå får tillit mot Tyrkia. Erik Nevland har heller ikke det internasjonale snittet som skal til for å heve Norge.

Nei - vi må rendyrke spillere med ekstraordinære kvaliteter. Hva skjedde med Alex Valencia, for eksempel? Hvorfor får ikke Tarik Elyounoussi sjansen snart? Fredrik Strømstad er en herlig spiller, men han er ingen høyrekant. Og når får Norge en back som, i tillegg til å sørge for et solid defensivt fundament, også har evnen til å bidra på løp framover, komme til innlegg og så videre?

Jeg mener også at spillere som Per Ciljan Skjelbreid og Tarik Elyounoussi, i tillegg til Vaagan Moen, bør være med på enhver landslagssamling i den perioden de er i nå, slik at de får smake på miljøet, får kjenne på kroppen hva som kreves, og kan ta med seg inspirasjon og motivasjon tilbake til klubblagene.

Det er også mitt håp at de mange talentene som finnes ute i de norske klubbene, så fort de er modne til det, også får sjansen til å vise seg fram på det øverste norske nivået. Norsk fotball er bedre tjent med det enn å hente inn utlendinger som tar opp plassene. Noen er greit, men nå er det gått for langt. Fem utlendinger bør være maks.

Men altså, for å rekapitulere angående landslaget: fortsett med dagens spillestil når vi møter motstandere som i utgangspunktet er bedre enn oss, og når vi gjør det på bortebane. Hjemme - uansett - mener jeg Norge bør spille 4-4-2, hvor da den ene sentrale midtbanespilleren er av en utpreget offensiv legning. Sats på spillere med fart og teknikk. La gjerne Simen Brenne få forsøke seg noen kamper. Jeg vil i tillegg ha friskt blod på midtstopperplass ved siden av Hangeland, en ny type høyreback, en rendyrket høyrekant og en ren spiss ved siden av John Carew.

Hva mener du?


Sannhetens øyeblikk

Av Thomas Enger - 25.mar.2007 @ 01:53

Det er på tide å se seg selv i speilet.

 

NORGE-BOSNIA 1-2: Det er ikke så voldsomt lenge siden jeg skrev, i dette forumet, at jeg syntes Norge var blitt gode. At vi spilte god fotball, og at vi hadde opptil flere gode fotballspillere.

Akkurat det siste står jeg ved fortsatt, men det er også det eneste. Lørdagens flause av en fotballkamp avslørte, etter mitt syn, hvor skoen trykker. Og hvis noen tror at alt blir så meget bedre hvis Åge Hareide skulle trekke seg eller få sparken, så tro om igjen. Det er nemlig ikke hans kompetanse det kommer an på.

Jeg tror det koker ned til noe så enkelt som at Norge rett og slett ikke er bedre. Vi har kort og godt ikke bedre spillere tilgjengelig. Lørdag kveld tapte vi 1-2 for et land som kun har slått Malta i løpet av de siste 15 månedene. Og det uten sine antatt beste spillere. At kampen gikk i mars mens mange av de norske spillerne er midt i en oppkjøringsfase inn mot seriestarten her hjemme, har minimalt å si. Vi har spillere på laget som har holdt det gående gjennom hele vinteren, mot gode motstandere, ute i Europa.

Det er den kollektive kompetansen det skorter på. Vi har enkelte spillere som holder godt internasjonalt nivå, men vi har det på langt nær på alle plasser. Thomas Myhre (selv om han aldri skulle ha sluppet inn det første målet), Brede Hangeland, Morten Gamst Pedersen, John Arne Riise og John Carew er gode nok. Kristofer Hæstad har potensial, og spilte en meget god førsteomgang mot Bosnia lørdag.

Bortsett fra disse, så er vi ikke godt nok besatt på alle plasser. Dermed blir det ikke noe sterkt kollektiv. Jeg mener oppriktig og seriøst at Norge ikke har noe som helst i et EM å gjøre per i dag. Vi har ikke de kvalitetene, verken individuelt eller kollektivt, som skal til. Det viste lørdagens kamp, det har EM-kvalifiseringen så langt vist, og det har det norske landslagets prestasjoner gjennom hele Åge Hareides regjeringstid også vært et vitnesbyrd på. Vi har levert enkelte gode kamper, fått til noen gode resultater, men så har vi jammen meg levert mye dårlig også. Vi mangler med andre ord stabilitet på et høyt nivå.

Før EM-kvalifiseringskampene tok til igjen, var det litt skriverier i pressen om at Hareide kanskje ikke ville gi seg likevel dersom det ikke ble EM-billett. Hvis et fillemål i siste kamp var årsaken til at EM-toget gikk uten Norge, og hvis han fortsatt hadde tillit, så var ikke hans "nei" så absolutt som først uttalt. Jeg tror ikke det blir noen aktuell problemstilling. EM-kvaliken kommer til å være avgjort lenge før det for Norges del, og da i negativ forstand.

Åge Hareide ville ikke at vi skulle skylde på John Carew etter lørdagens kamp, selv om han bommet på mange sjanser. Jeg har tidligere, også i dette forumet, uttrykt min begeistring for vår storvokste Aston Villa-proff, men samtidig oppfordret ham til å trene mer på avslutninger. For jeg får nesten vondt inni meg når jeg ser hvor klønete Norges nummer ti er når han kommer i posisjon til å avslutte. Selv på straffesparket var det så vidt han traff ballen skikkelig. Jeg sitter fortsatt med et inntrykk av at det er mer flaks enn dyktighet de gangene han treffer innenfor stengene, og hører nettsusen, selv om han har levert noen perler også opp igjennom sin karriere.

Så jeg vil gjerne gjenta min oppfordring og forundring: Hvorfor trener du ikke mer på avslutninger, John? Fy flate for en toppspiss du ville ha vært hvis du hadde hatt de egenskapene i deg også!

Noe av problemet med Norge, er at vi offensivt sett kun har Carew og en hengende spiss som skal score målene for oss, hvis vi da ikke skaffer oss en dødball. Da stiller vi med et slagkraftig mannskap, med høye og sterke karer som Brede Hangeland, Erik Hagen, Steffen Iversen og Frode Johnsen til å krige inn ballen. Men man kan skryte av Morten Gamst Pedersens venstrebein så mye man vil, men det hjelper så lite når over halvparten av dødballene hans enten blir for lave eller for lange når han spiller med flagget på brystet. Det har vi rett og slett ikke råd til på landslaget. Og det er for lite å basere en offensiv strategi på.

I rene spillsituasjoner har vi også en midtbane som aldri er med og truer motstandernes 16-meter. Verken Martin Andresen eller Kristofer Hæstad har den evnen, at de kommer på sugende løp bakfra og er med og skaper røre i motstandernes forsvar. Det er lenge siden vi hadde en Leo til slikt. Det blir for tynt med Carew alene på topp, særlig når han trenger så mange sjanser til å score som han gjør.

Det er med en viss grad av vemod jeg skriver dette, for jeg føler ikke at jeg har mine ord i behold lenger. Jeg synes ikke Norge er gode lenger. Vi har knapt vært heldigere med en kvalifiseringsgruppe enn denne, og hvis vi ikke klarer å ta oss videre til europamesterskapet i et konkurrerende selskap med lag som Malta, Moldova og Bosnia - når skal vi klare det da?

Vi kan belage oss på det det står og faller på nå, nemlig flaks. Vi må ha marginene på vår side i resten av kvalifseringen, både i forhold til de øvrige resultatene i gruppen, og foran våre motstanderes mål. Neste gang John Carew får en sjanse, må vi håpe at Fru Fortuna har et godt øye til oss akkurat den dagen, i akkurat det øyeblikket.

Men det er ikke uflaks som er grunnen til at Bosnia vant 2-1 lørdag kveld. Det må vi innse. Vi er flere hakk unna EM-nivå per i dag, og da er det like greit å peile seg inn mot å se et nytt fotballmesterskap på TV - uten norsk deltakelse.


Hareides magre trøst

Av Thomas Enger - 07.feb.2007 @ 22:09
Åge Hareide og Norge har fått noe å tenke på etter 1-2 mot Kroatia onsdag kveld.

Resultatet, som for øvrig var svært flatterende sett med norske øyne, skal vi ikke bruke så mye tid på. Det holder med å konstatere at Norge kunne og skulle ha tapt mye mer, men en god Håkon Opdal, et godt midtforsvar og et ineffektivt kroatisk angrep sørget for at Norge kan reise hjem med verdigheten i behold. I hvert fall resultatmessig.

Langt verre var det at Norge virket svært tannløse, det var lite aggressivitet og duellstyrke, mens Kroatia var ballsikre, bevegelige og kreative. Det var kort og godt klasseforskjell på lagene.

Spørsmålet er hvor mye man skal legge i en slik kamp. Det er alltid noe å ta med seg, noe man kan lære av, men forutsetningene før Kroatia-kampen onsdag kveld, var ikke optimale for Norges del. Det er lenge siden flere av de norske spillerne som var i aksjon onsdag kveld, har spilt kamp på høyt internasjonalt nivå. Den tunge og humpete banen fremhevet heller ikke det norske lagets kvaliteter.

Men selv om Kroatia på ingen måte spilte med et toppet lag, ble kampen i Rijeka en klar indikasjon på at Åge Hareide har mye å jobbe med før neste EM-kvalifiseringskamp.

Mye kan antakelig løses ved et par enkle grep. Marius Johnsen var ikke noe vellykket valg på venstre back. Kroatia kom gang på gang igjennom på Norges venstrekant, og det kunne fort ha vært mer enn 2-0 til pause på grunn av hullene som oppsto.

Det betyr at John Arne Riise må ned på venstre back igjen. Det betyr igjen at Morten Gamst Pedersen (hvis ikke skaden hans er alvorlig) må tilbake på venstre kant, hvilket mest sannsynlig betyr at Fredrik Strømstad får fornyet tillit på høyresiden. Hvis han er frisk.

Spillere som Anders Rambekk, Martin Andresen og Kristofer Hæstad viste også med all tydelighet at de ikke er vant til tempoet og nivået. Norges midtbane hadde ikke mye kontroll defensivt, slik vi har sett tidligere med Doffens løps- og taklingskraft, Andresens overblikk, evne til å ta ut rom og til å styre spillet. Mot Kroatia ble han aldri noen ballfordeler.

Og på topp ble det aldri noen lett oppgave for John Carew og Ole Gunnar Solskjær, gitt forutsetningene som forsvaret og midtbanen ga dem. Solskjær har også vært i bedre form enn han er per i dag.

John Carew viste noen små tegn på at formen er i anmarsj, og forseringen hans etter 19 minutter, da han klemte til fra 20 meter og ballen føk like over tverrliggeren, var det virkelig klasse over. På en bedre bane ville også John ha kommet enda bedre til sin rett. Jeg er ikke så bekymret for Carews form inn mot EM-kvalifiseringskampene vi står overfor.

Jeg er mer bekymret over at Norge knapt nok skapte en eneste kvalifisert målsjanse, med unntak av målet som kom på overtid og Carews allerede omtalte skudd. Vi hadde ikke en eneste farlig dødball - vårt fremste angrepsvåpen. Vi virket kort og godt tamme. I de fleste ledd på banen.

Mye både kan og sannsynligvis vil forandre seg i tiden som kommer fram mot Bosnia Hercegovina-oppgjøret 24. mars og Tyrkia fire dager senere. Det er over halvannen måned fram i tid. Mange spillere er inne i en tung treningsperiode nå også, hvilket formodentlig vil resultere i bedre form når det virkelig gjelder.

Det er en mager trøst etter en trist norsk forestilling. Hver eneste av de dagene som gjenstår før 24. mars må med andre ord brukes.

Og de må brukes godt.

Hva er galt med Thomas Myhre?

Av Thomas Enger - 12.jan.2007 @ 10:10
Thomas Myhre har vært proff i godt og vel ti år. Han har vært innom ti klubber siden han forlot Viking i 1996. Hvorfor er han aldri blitt en fast hit noe sted?

Norges sisteskanse sliter benken i Charlton for tiden. Han har slitt benken i de fleste klubber han har vært innom i karrieren, i hvert fall som proff, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor. Thomas Myhre er en keeper jeg uten problemer hadde sett som førstekeeper i min favorittklubb, uten at jeg skal røpe den her. For meg er det en gåte at ingen toppklubber i Europa har Myhre i stallen sin i dag. Med all respekt til Charlton.

Thomas Myhre spilte riktignok samtlige ligakamper for Everton i sesongen 1998/99, men på grunn av skader, mistet han den plassen til Paul Gerrard året etter. Så ble han skadet, og da han kom tilbake igjen, utviklet forholdet til manager Walter Smith seg i den gale retningen. Han ble lånt ut til fire klubber, Birmingham, Tranmere, Rangers i Skottland og FC København. I sistnevnte klubb ble han seriemester i 2000/01-sesongen.

Så ble han kjøpt opp av Besiktas i 2001, men heller ikke der ble det mer enn én sesong. Turen gikk videre til Sunderland, men også der ble det benkesliting i begynnelsen. Det var ikke før hovedkonkurrent Mart Poom ble skadet i 2004/05-sesongen, at Myhre fikk sjansen mellom stengene. Den tok han vare på, og bidro sterkt til at Sunderland rykket opp til Premier League den sesongen.

Men noen ny kontrakt fikk han ikke. Da gikk turen hjem til Fredrikstad på et kort gjesteopphold, før han nå er tilbake i England igjen. Som benkesliter i Charlton.

Så hva er det som er galt med Thomas Myhre? Ingenting, spør du meg. Jeg kan i farten ikke huske sist jeg så han gjøre en tabbe. Thomas Myhre gir alltid maks, han gir mye av seg selv, han har en bra publikumsappell, og har egentlig ingen åpenbare svakheter i spillet sitt. Kanskje med unntak av høyrebeinet rent fotballmessig.

Men likevel har det vært gjennomgangstone i hele karrieren hans at han ikke har fått sammenhengende perioder med førstelagsspill i en internasjonal toppklubb.

Thomas Myhre har ennå noen år igjen av karrieren sin. Det er lett å forstå hvis han ønsker å bevise noe, særlig i England, og det er ingen jeg unner suksess på fotballbanen mer enn Thomas Myhre. For han er en tversigjennom likandes kar som har vært forfulgt av både uhell, skader og dårlig timing.

Men han er avhengig av å spille kamper om han skal beholde plassen i Norges mål. Om jeg skal driste meg til å komme med et råd her, noe jeg på ingen måte forventer at han skal høre på, så må det være å komme hjem nå. Finne seg en klubb i Norge der han får fast spilletid, selv om pengene på ingen måte vil være like gode. Det finnes ikke en klubb i Norge som ikke ville ha nytt godt av Myhres tjenester som burvokter.

Og Tippeligaen ville ha blitt en attraksjon rikere.

Hva skal du med situps, John?

Av Thomas Enger - 16.nov.2006 @ 10:15

Av og til lurer jeg på hva John Carew tenker på.

John Carew kunne etter onsdagens 1-1-kamp i Serbia fortelle at han hadde trent ekstra mye situps og pushups i det siste. Hva i huleste skal han med det?

En Carew i toppform er en ressurs i enhver klubb i Europa. Det bør det ikke herske noen som helst tvil om. Ei heller at jeg er en stor fan av vår kraft-Carew. Jeg har tidligere i denne spalten omtalt Lørenskog-tårnet i rosende vendinger, fordi han er så rask, så sterk og så vanskelig å håndtere for en hvilken som helst motstander. Derfor kan Norge leve med at han ikke scorer så voldsomt ofte, fordi han gjør så mye annet som er bra for laget.

Men det jeg ikke fatter, er hvorfor han ikke trener mer på de tingene han er dårlig på. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner hans personlige treningsopplegg til punkt og prikke, men er det én ting han ikke trenger mer fokus på, så er det styrke. Det har han. I bøtter og spann. Og han har tidligere sagt at han ikke trener så mye på avslutninger. Når han er i form, så sitter det, liksom.

Men det Carew ikke har så voldsomt mye av, er avslutningsteknikk. Nå banket han riktignok inn en perle av et mål mot Serbia, men jeg har sjelden en følelse av at nettkjenningene hans er et resultat av ferdigheter. Ofte er det mer snakk om flaks. Og basisferdighetene hans med ball kan til tider se ganske klønete ut.

Målet mot Serbia kunne for meg virke som et tilfelle av "nå brenner jeg til og håper den går inn". Han kikket ikke opp på keeperen før han fyrte løs. Og ballen kunne like gjerne ha gått over eller utenfor, som inn.

Så hvorfor trener du ikke mer på avslutninger? Hva skal du med en situp eller to til, John? Hvorfor følger du ikke Ole Gunnar Solskjærs eksempel og terper avslutning etter avslutning etter avslutning, fra ulike vinkler, med mann i ryggen, på en-touch inne i boksen, fra 15 meter, 20 meter, fra skrått hold – hver dag?

Jeg tør påstå at det ikke er så mye som skal til før du blir en garantist for 20-25 ligamål i Lyon – eller hvilken klubb du enn måtte befinne deg i - hver sesong. Det er du ikke nå. Til det kommer målene altfor sjelden, og jeg tviler sterkt på at det er tilfeldig.

Det er fint å holde ved like det man er god på, men man må terpe på det man ikke kan. Så dette er en bønn og en oppfordring i all vennkapelighet: Kom deg foran mål, John. Det er der du hører hjemme.

Ikke på helsestudio.


Thomas Enger

Thomas Enger (født 21. november 1973) er utdannet journalist ved Høgskolen i Stavanger. Han har idrett grunnfag og historie mellomfag som påbygning, og ble ansatt i Nettavisen i januar 2000. Han har jobbet på desken både som redigerer og vaktsjef, før han ble sportssjef i november 2003.

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6
7
8 9 10 11
12 13 14 15 16
17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits