TV2Nettavisen

Start jakten, Kåfjord

Av Thomas Enger - 17.nov.2007 @ 23:03
Norge har sølt vekk en av tidenes muligheter til å nå et EM-sluttspill. Men fortjener vi noe annet?

NORGE-TYRKIA 1-2:

Alt lå til rette for en norsk festaften. Erik Hagen scoret et mål han aldri kommer til å kopiere - selv ikke på trening. Det spørs om han i det hele tatt hadde drømt om å score et slikt brassemål som han gjorde på Ullevaal Stadion lørdag kveld.

Det var en fantastisk opptakt som i hvert fall fikk meg til å tenke følgende:

Nå er alt mulig. Nå blåser alt vår vei. Når selv Erik Hagen - ERIK HAGEN - scorer på brassespark, da er alt mulig. Også EM-billett.

Men Håkon Opdals tabbe i 1. omgang sendte tyrkerne tilbake i førersetet, de tok over alt i banespillet de siste tjue minuttene av omgangen, og Norge hadde i grunnen mer enn nok med å forsvare seg. Tilbake var nervene, de vi så utenpå de norske draktene de første ti minuttene av kampen, og Norge stresset og famlet.

Og da tyrkerne gikk opp til 2-1 etter pause, var det som å få et kaldt gufs fra fortiden midt i fleisen. Som om det ikke var kaldt nok fra før av på landslagsarenaen lørdag kveld. For det var svært lite i det norske laget som bar bud om at noe stort var i gjære. Og sånn sett var det en aldri så liten bekreftelse på at det norske laget ikke er modent nok ennå til å kvalifisere seg til noe EM.

Vi er rett og slett ikke gode nok når vi ikke klarer å avgjøre vår egen matchball. Selv etter at vi tar ledelsen i kampen.

Det er lett å finne årsaker hvis man begynner å lete. Vi stilte med en av våre yngste sentrale midtbaner noen gang, i hvert fall den minst meritterte og erfarne, og vi fikk aldri kontroll på midten. Vi var fullstendig blottet for kreativitet i det leddet. Lille, fotrappe Emre fikk lov til å styre midtbanen som han ville. Det er mulig en frisk Martin Andresen og en kamptrent John Carew ville ha endret kampen radikalt, men vi kommer likevel ikke unna følgende fakta:

Vi har bare tatt to av 12 poeng mot våre argeste konkurrenter - Hellas og Tyrkia - i EM-kvaliken. Vi klarte altså ikke å hente fram de gode prestasjonene når det gjaldt som mest.

Derfor har vi heller ingenting i EM å gjøre.

Jeg synes litt synd på Åge Hareide nå. Mange kommer til å kreve hans hode på et fat, særlig siden han har ledet Norge i to kvalifiseringer uten å lykkes. EM-gruppen vår kunne knapt ha vært lettere. Men jeg hadde begynt å få tro på det norske landslaget igjen, etter flere gode kamper og resultater. Vi så konturene av et sterkt norsk kollektiv, ispedd sterke individuelle krefter og kvaliteter. Hareide har gitt mange nye fjes tillit, og mange har tatt vare på den tilliten. Det var noe bra på gang.

Så hva nå, Åge Hareide?

Vel - vi kan fortsatt kvalifisere oss til EM dersom Bosnia skulle slumpe til å slå Tyrkia i neste kamp og vi selv gjør jobben mot Malta. Vi må altså be om et fotballmessig mirakel.

Med forbehold om at nettopp det mirakelet skulle inntreffe på onsdag, så har ikke Åge Hareide klart det som var målsetningen. Det blir ikke noe mesterskap på oss nå heller. Åge Hareide har sagt at han ikke kommer til å fortsette hvis det blir tilfelle.

Så vi får takke for tiden og rydde plass til noen andre.

Det er bare å starte jakten, Sondre Kåfjord.

Hvordan klarte RBK å bli nummer fem?

Av Thomas Enger - 07.nov.2007 @ 12:51
Det er særlig ett spørsmål som melder seg etter at Rosenborg to ganger i løpet av to uker har slått Valencia - et av Spanias, Europas og verdens beste fotballag:

Hvordan i huleste klarte Rosenborg å bli nummer fem i Tippeligaen?

Måten RBK høvlet over Valencia på tirsdag kveld, var intet annet enn vanvittig imponerende. Det var høy internasjonal klasse over alt de gjorde, helt fra burvoktingen til Lars Hirschfeld, stopperspillet til Bjørn Tore Kvarme og Vidar Riseth, det hurtige og presise pasningsspillet gjennom alle ledd og den fandenivolske løpskraften og innsatsen. Kombinerer du det med fabelaktige individuelle ferdigheter også, så får du et topplag.

Kontringen som førte til 1-0, for eksempel, var det Arsenal-klasse over. Og de er jo ikke så aller verst til å spille fotball.

Så hvorfor ble Rosenborg nummer fem i Tippeligaen? Og hvorfor blomstrer de så til de grader når medaljene her hjemme er fordelt?

Det enkle og tabloide svaret på det, er selvsagt Knut Kjartan Tørum. Han maktet ikke å få Rosenborgs stjernegalleri, for det er en rekke stjerner i trønderlaget, til å fungere. Det gikk brukbart innimellom, men ikke over en hel sesong. Og det er det en trener skal gjøre. Få et godt mannskap til å gjenskape gode prestasjoner over tid. Når han ikke klarte det, var den enkleste løsningen - både på kort og lang sikt - å sparke mannen med det øverste sportslige ansvaret.

Men det er nødt til å ligge mer bak enn som så. For spillerne er de samme. Treningsgrunnlaget er det samme. Ferdighetene har de hatt hele tiden. Er det ikke da på sin plass å stille et par kritiske spørsmål til spillerne også? Gikk de nok i seg selv da det gikk på tverke tidligere i høst? Klarte de å hente nok krefter da motgangen kom? Ville de nok?

Jeg tror ikke det. Men jeg vet ikke. Det kan godt hende alt er Tørums feil, men det tror jeg ikke. For det er nå engang slik at det er spillerne som må vinne kampene. Ikke treneren.

Uansett så fikk trenerteamet Trond Henriksen og Kåre Ingebrigtsen bra medvind med seg inn i jobben etter 2-0-seieren over Valencia på Lerkendal, på Knut Tørums siste arbeidsdag, men rent spillemessig har det også skjedd et par ting med Rosenborg.

Istedenfor den tradisjonelle 4-3-3 praktiserer man nå 4-4-2 med diamant på midten og med to spisser som får lov til å være spisser - ikke kantspillere. Både Steffen Iversen og Yssouf Konè trives åpenbart bedre inni boksen - der de er best - og mot Valencia tirsdag så vi flere prov på at de fant hverandre også på mesterlig vis.

Godfot-teorien til Nils Arne Eggen går ut på å bruke folk til det de er best til. Per Ciljan Skjelbred har levert kamper på høyt internasjonalt nivå de siste fire-fem kampene etter at han fikk lov til å spille indreløper på midtbanen - der han trives best. I tillegg blir Marek Sapara i større grad brukt i det offensive spillet. Han har sine begrensninger defensivt, og i med at han kan kanalisere sine krefter mer inn mot det han er god på, det offensive, så kommer det de andre RBK-spillerne til gode. Vidar Riseth har også fått lov til å spille midtstopper, der han har størst forutseninger for å lykkes.

Godfot-teori, altså, i praksis, i ekte Nils Arne Eggen-ånd.

Og det er klart at gode og til tider svært sterke resultater, som mot Valencia på Lerkendal, utløser masse positiv energi og entusiasme, som aldri er feil å ha med seg i en prestasjonsgruppe. Sånn sett kan man kanskje si at Henriksen/Ingebrigtsen kom til dekket bord.

Summa summarum så ser vi nå et Rosenborg-lag som utnytter de individuelle ferdighetene i et kollektiv, som har fått en opptur og ny energi takket være trenerskifte og gode resultater, og derav har selvtilliten, troen på egne ferdigheter og ikke minst lysten til å spille fotball igjen, kommet av seg selv.

Og vips så er Rosenborg et lag av topp internasjonal klasse.

Verre er det ikke. Men akk så vanskelig er det likevel.

Lillestrøm tar sølvet

Av Thomas Enger - 31.okt.2007 @ 12:12
I Lillestrøm har man mistet troen på medalje. Det er det ingen grunn til.

Det vil si: de har helt sikkert ikke mistet troen på det. For tro må man alltid gjøre på en fotballbane. Men det er viktig å være mentalt forberedt på alle eventualiteter. Det er antakelig derfor man har valgt en forsiktig tone før siste serierunde.

Men jeg mener det er mye som taler for at Lillestrøm tar sølv i årets serie. Dette er ren gjetting, selvsagt, men det er gjetting basert på en magefølelse og en titt på terminlisten. Og den viser følgende:

* At Lillestrøm møter Sandefjord i siste serierunde. På Åråsen.
* At Viking møter et Vålerenga i bra form. Riktig nok i Stavanger, der Viking har vært gode i år, men uansett.
* At Stabæk møter Strømsgodset borte. Ingen lett kamp det heller, selv om Godset - i likhet med Vålerenga - ikke har noe annet enn æren å spille for.

Lillestrøm bør relativt enkelt slå Sandefjord, og jeg vil vurdere det som mer enn overveiende sannsynlig at både Viking og Stabæk taper poeng i siste seriekamp. Og siden Lillestrøm har bedre målforskjell enn sine medaljekonkurrenter, kan de derfor snike til seg sølvet på målstreken.

Det blir sagt fra tid til annen at man ikke sparer på 2.- eller 3. plasser, men at det kun er titler som teller. Det tror jeg ikke Tom Nordlie eller Uwe Rösler er helt enige i. Man trenger ikke fri fantasi for å skjønne at det ligger tung prestisje for dem begge i forhold til hvem som havner øverst på tabellen, i og med at Nordlie forlot Viking til fordel for Lillestrøm og Rösler ble sparket fra Lillestrøm og endte opp i Viking.

Så det er mye som står på spill.

Men jeg tror altså Tom Nordlie smiler bredest lørdag kveld.

- Vi har litt flyt nå

Av Thomas Enger - 17.okt.2007 @ 22:48

Takk, Gud, for at det ikke finnes stilkarakterer i fotball.

Norge er ett hakk nærmere EM etter 2-0-triumfen over Bosnia onsdag kveld. Det betyr i klartekst at vi er klare for EM dersom vi slår Tyrkia i neste kvalifiseringskamp.

Jeg tror ikke det er mange som dveler altfor mye ved det rent fotballfaglige etter en slik type kamp vi var vitne til i Sarajevo onsdag kveld. Det betyr ikke så mye. De fleste skjønner, eller bør i hvert fall skjønne, at det eneste det handlet om, var å reise hjem med tre poeng.

Og det gjorde vi.

Ja da, det er som alltid ting å rette på. Vi ble altfor tamme offensivt etter det tidlige ledermålet, og det var ikke mange trekk på rad der vi traff våre medspillere. Akkurat det skal banen ta mye av skylden for, for det var ikke ytre forutsetninger for at kampen skulle bli særlig velspilt.

Så la oss ikke gå altfor dypt i kampanalysen denne gangen, men bare glede oss over at det ikke deles ut stilpoeng i fotball. Nå er vi i posisjon til å avgjøre vår egen EM-skjebne.

Dit har vi kommet takket være gode prestasjoner og en gunstig vindretning. Vi hadde ikke helt flyten i Thomas Myhres bedrøvelige kamper hjemme mot Bosnia (1-2) og borte mot Tyrkia (2-2), men det har vi tatt igjen nå. I tillegg har vi fått hjelp av våre rivaler.

Vi har kort og godt litt flyt nå.

Mot Bosnia scoret vi på et perfekt tidspunkt i første omgang og vi kunne deretter kontrollere oppgjøret defensivt. Bjørn Helge Riise la også på til 2-0 da bosnierne presset, og etter det var kampen i realiteten over. Det er lenge siden vi har hatt såpass medgang over tid som vi har nå.

Og deilig er det.

Nå gjenstår to kamper. Tyrkia hjemme og Malta borte. Vi er gode nok til å vinne begge de to kampene. Og selv om vi skulle rote oss bort mot Tyrkia, skal tyrkerne fortsatt møte Bosnia i siste kamp.

Ja da, jeg er klar over at det normalt sett skal være grei skuring, men så er det denne ballen, da. Den er så rund, så rund. Men jeg sitter med en følelse av at vi slår Tyrkia nå. Vi er både gode nok og heldige nok til å klare det.

Sammen kan de to faktorene skrives i to store bokstaver:

EM.


Skal det lønne seg å jukse?

Av Thomas Enger - 27.sep.2007 @ 11:56

Skal vi bare akseptere at det lønner seg å jukse i fotball? Eller skal vi gjøre noe med det vi faktisk kan gjøre noe med?

Arild Sundgot er på alles lepper dagen etter cupsemifinalen på Åråsen. Eller rettere skrevet: handsen hans i forkant av 2-0-målet er det. For det var ingen tvil om at Arild Sundgot jukset seg til å komme i en gyllen scoringsposisjon, en mulighet han også tok vare på og sørget for at Lillestrøm gikk til pause med 2-0 mot Stabæk.

Ingen er i tvil om det var fair play eller ikke. TV-bildene avslørte det for oss. Arild Sundgot innrømmet også i etterkant at han hadde brukt hånda (noe annet ville vært meningsløst).

Fotball generelt er i stadig økende grad blitt et spill der man får betalt for å jukse. Man filmer seg til straffespark, man later som om man er skadet for å trekke ut tiden, og man tyr til mange mer eller mindre ufine triks for å få motstanderen ut av balanse. Jeg sier ikke at vi må avskaffe alt, for det vil være umulig og stikk i strid med fotballens og menneskets natur.

Jeg mener dog at vi bør gjøre noe i de tilfellene hvor det faktisk er mulig og hvor vi faktisk har teknologien til det.

Norsk fotball er, etter min mening, tjent med å ha et system for å etter- og overprøve dommerens avgjørelser i situasjoner som er så til de grader avgjørende for et resultat i en kamp. Jeg snakker altså om en form for overvåking som gjør at det ikke er tilfeldigheter som avgjør om dommeren får det med seg eller ikke. Dommeren har ikke mer enn et nanosekund på seg til å ta en avgjørelse - hvis han i det hele tatt ser situasjonen. Og når en ball så vidt passerer målstreken - og dommeren ikke ser det - så kan han jo ikke dømme mål. Selv om det var mål. Eller når et mål blir annullert fordi det var offside - når reprisen etterpå viser at det faktisk ikke var det.

Jeg er en tilhenger av videodømming. Ikke i alle tilfeller. Ikke hele tiden. Men i situasjoner som potensielt sett kan avgjøre hvilket lag som får tre poeng og hvem som drar tomhendte hjem.

I tennis begynte de for ikke så lenge siden med HawkEye-teknologien. På Tippeliga-arenaene er det haugevus av tv-kameraer som fanger opp hver bevegelse, hvert spark på ballen, på samtlige kamper. Det er fullt mulig å lage et system der tv-selskapene som har rettighetene, kan stille sine bilder til rådighet for en uhildet jury bestående av en - si - to-tre kompetente personer som kan komme til enighet om en kontroversiell episode.

Det er ikke altfor vanskelig å få til. Ikke trenger det å være spesielt tidkrevende heller.

Det jeg liker med tennisens system, er at spillerne har anledning til å gjøre tre såkalte challenges i løpet av et sett. Ikke hundre. De kan altså be om at teknologien blir tatt i bruk for å avgjøre om en ball er inne eller ute - altså hvem som vinner poenget.

Det kan i enkelte tilfeller være helt avgjørende for kampens utfall, slik en scoring kan være det i fotball.

Så hvorfor ikke la begge lag få muligheten til å gjøre tre - eller to eller en - såkalte challenges i løpet av en kamp i episoder der de mener det er påkrevd? Det vil ikke være ofte i en kamp, sannsynligvis og kanskje ikke nødvendig i det hele tatt. Men av og til. Når dommeren er usikker. Eller kanskje det er bedre å la dommeren selv få anledning til å stoppe spillet i de situasjoner hvor han føler at han trenger hjelp, når han ikke har øyne selv eller hjelp fra assistentdommerne til å avgjøre en episode på mest mulig korrekt vis?

Det er et forslag. Om ikke noe annet.

Angående Sundgot: Jeg er ikke av den oppfatning at han skulle ha stoppet opp og sagt "Sorry. Her gjorde jeg noe jeg ikke burde ha gjort" - selv om det hadde vært forbasket fint om han gjorde det. Jeg kan forstå hvorfor han ikke gjorde det. Det går så ekstremt fort i slike situasjoner, man handler instinktivt og refleksartet, man har 200 i puls og man blir tiljublet av flere tusen tilskuere i etterkant av en scoring. Det er ikke lett, når det står så mye på spill som det gjorde for Lillestrøm onsdag kveld, å da jogge bort til Terje Hauge i etterkant og innrømme unfair play.

Men jeg går ut fra scoringen smakte surt. Og at den gjør det den dag i dag og hver dag fram til cupfinalen senere i høst. Jeg håper og tror at Arild Sundgot la seg onsdag kveld og ikke var helt fornøyd med seg selv.

Det er, om ikke noe annet, en mager trøst at det beste laget vant kampen.


Ti grunner til Brann-gull

Av Thomas Enger - 17.sep.2007 @ 12:47
Her er ti grunner til at Brann vinner serien i år.

Det er seks serierunder igjen av årets Tippeligasesong. Søndagens resultater bød på en stor overraskelse i form av Lillestrøms hjemmetap mot Tromsø, og Brann kunne kose seg til en etter hvert komfortabel 4-0-seier over Fredrikstad.

Laget har nå seks poengs ledelse ned til neste lag på tabellen. Selv de som hater Brann, har antakelig innsett at bergenserne endelig tar sitt første seriegull siden 1963 - selv om det altså er 18 poeng igjen å spille om.

Jeg forsøker meg på noen sentrale punkter som jeg mener gir grunn til å tro at Brann vinner serien.

  1. Brann leder altså serien med seks poeng når det gjenstår seks kamper å spille. Aldri tidligere har et lag ødelagt for seg selv med et slikt forsprang så nær sesongslutt. Rent statistisk skal det altså mye til.
  2. Brann har tatt over etter Rosenborg med å ha den beste og den bredeste spillerstallen i Tippeligaen. Bergenserne tåler skader i alle ledd i laget uten å bli svekket nevneverdig. Både Martin Andresen og Thorstein Helstad har vært skadet i høst uten at gulltoget har mistet fart.
  3. Brann har Tippeligaens beste sentrallinje i Håkon Opdal - Kristjan Örn Sigurdsson - Martin Andresen -  Thorstein Helstad.
  4. Håkon Opdal er Norges beste keeper i øyeblikket.
  5. Offensivt har Brann kapasiteter ingen andre lag i Tippeligaen har mulighet til å matche. 2. omgangen mot Fredrikstad var en oppvisning i presist, hurtig og effektivt angrepsspill.
  6. Brann har kvittet seg med elementer i spillergruppen som skapte støy. Nå har bergenserne en harmonisk spillertropp som alle trekker i en og samme retning - mot gull.
  7. Brann forsterket laget ytterligere i sommer. Og Hassan El Fakiri og Azar Karadas har allerede vist seg å være verdt investeringene.
  8. Brann har matchvinnere i samtlige lagdeler. Opdal har en reaksjonsevne som få andre kan matche, Sigurdsson er i konstant toppform og avverger den ene store sjansen etter den andre, Martin Andresen har vært meget stabil i hele høst og bidrar både offensivt og defensivt med sin smittende entusiasme, mens Thorstein Helstad scorer og scorer og scorer.
  9. Erfaring. Brann hadde ti poeng til gode på Rosenborg før høstsesongen tok til i fjor, men skuslet vekk alt. Det lærte de mye av. De gjør neppe samme feil igjen.
  10. Publikum. Det er en trøkk i Bergen by nå som aldri før, og tilskuerne gir sine helter en enorm støtte som blir viktig i sesongavslutningen.

Faens fantomsmerter

Av Thomas Enger - 12.sep.2007 @ 23:03
Grekerne kan ha så mange guder de bare vil. Jeg er pokker så glad jeg er norsk.

NORGE-HELLAS 2-2: Norge tok ett poeng hjemme mot Hellas onsdag kveld, en kamp de fleste nordmenn vil huske med glede og varme. Det var noe så sjeldent som en fantastisk god fotballkamp, på Ullevaal Stadion, der Norge under Åge Hareide tidligere er blitt kritisert for å levere under pari. I hvert fall rent underholdningsmessig.

Onsdag kveld var det Norge som satte premissene. Det var Norge som styrte kampen i så godt som samfulle 90 minutter. Vi fikk se en norsk venstreside slik den er ment å fungere, med John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen i herlig, farlig samspill, og Riise kronet sågar verket med sitt fantastiske mål i 1. omgang.

Rett og slett nydelig. Det var like vakkert som det var viktig. For det betydde 2-2, og Norge kunne gå ut etter pause og jage seiersmålet.

Og som de jaget. Det var ikke snakk om å legge seg bak, håpe på feil hos grekerne eller håpe at kontringsmulighetene skulle oppstå ut av det blå. Norge trykket på, vant cornerstatistikken hele 13-1, og med litt mer trøkk foran grekernes keeper i 2. omgang, så kunne det ha blitt flere norske mål også.

Grekerne skapte lite, men når de først besøkte den norske banehalvdelen, så ble det farlig. To ganger smalt ballen i treverket, den siste gangen på overtid, så alt i alt skal vi ikke deppe for mye over at en fantastisk norsk fotballkveld ikke ble perfekt.

Men det var sannelig ikke mye om å gjøre.

Selv om det var en glede å være til stede på Ullevaal Stadion onsdag kveld, er det likevel vanskelig å la være å tenke på hvor deilig det er å være norsk - og ikke gresk. Eller født på kontinentet i det hele tatt, der man blir oppfostret til å forsøke det sleipe, til å jukse, til å påvirke dommeren til å tolke en kroppsbevegelse som om spillerne er blitt utsatt for drapsforsøk med 24.080 tilskuere som vitner. For ikke å snakke om alle der hjemme i tv-stua.

Jeg hater det. Simpelthen hater det. Spillere som legger seg ned når de ikke er skadet. Spillere som blir liggende og velte seg i smerter - når smertene ikke finnes.

Tomålsscorer Kyrgiakos, keeper Chalkias eller Georgios Samaras. Det var sikkert flere også. Alle forsøkte de å svindle seg til enten norske gule kort eller frispark i gunstige posisjoner. Jeg nøler ikke med å kalle dem svindlere, og jeg skulle gjerne sett et regelverk som slo hardere ned på slikt tøys. En ting er gule kort for filming - noe helt annet er når de blir liggende og vri seg - som for liksom å få aksept for fantomsmertene sine - helt til banemannskapet kommer for å gi dem livreddende førstehjelp. Da spretter de opp. 

Nei. Jeg er glad jeg er norsk. Vi driver - heldigvis - lite med sånt her. Blir det et hverdagsfenomen også i norsk fotball, så skal jeg slutte å følge med. Det er et løfte og en garanti.

Men la svindlere være svindlere. La oss heller kose oss med at vi leverte en av våre beste landskamper, selv om det ikke ble full pott og et sjumilsskritt nærmere EM. Vi sakket ikke akterut heller, og vi har fortsatt mulighet til å avgjøre dette selv.

Alt vi trenger å gjøre, er å vinne tre fotballkamper. På rad. Det er ikke sikkert vi trenger det heller, men det vil garantere oss EM-billett. 

Så det er bare å glede seg til en enormt spennende høst.

EM-håpet lever. I høyeste grad.

Rykk tilbake til Start

Av Thomas Enger - 05.sep.2007 @ 12:59
Den viktigste årsaken til at Stig Inge Bjørnebye er ferdig i Start, er ikke Stig Inge Bjørnebye.

Start og Stig Inge Bjørnebye er blitt enige om å avslutte samarbeidet. Ropene om sistnevntes avgang har økt i omfang de siste ukene, og det toppet seg etter 2-3-tapet for Vålerenga i helgen.

Vålerenga er et godt fotballag, og et lag i fremgang, så ingen norske fotball-lag eller -ledere bør bli fortørnet over å reise hjem fra Ullevaal Stadion med null poeng. Men tapet føyde seg inn i rekken av mange for Start de siste månedene. Ti kamper på rad uten tre poeng tynet tålmodigheten til "alle" på Sørlandet, fra fans til sponsorer til styremedlemmer, og Bjørnebye er dermed historie.

Én ting føler jeg meg sikker på: Det er ingen vinnere tilbake på Sør Arena.

Hvis man tar en titt på Starts resultater i år, og tar et ekstra dypdykk bak dem, er det særlig én ting som slår meg. Og det er at tabellen ville ha sett ganske annerledes ut dersom kampene i årets Tippeliga bare hadde vart i 80 minutter. Før hør bare på denne rekken av tapte poeng etter 80 spilte minutter:

Start-Godset 25. mai: Peter Kovacs avgjorde for Godset på overtid. Godset vant 3-2.
LSK-Start 24. juni: Olivier Occean scoret seiersmålet med seks minutter igjen å spille. 1-0.
Start-Lyn i siste kamp før fotballpausen: Lyn scoret da det gjensto to minutter av kampen. 0-1.
Start-Aalesund etter fotballpausen: Tor Hogne Aarøy scoret ti minutter før full tid og sikret tre Aafk-poeng. 1-2.
Start-Tromsø 5. august: Start ledet 1-0 til bare noen sekunder gjensto. Douglas Sequeira utliknet for TIL. 1-1.
Start-Brann 26. august: Start ledet 1-0 til tre minutter igjen. Armann Björnsson scoret. 1-1.

Teller man opp hvor mange poeng Start har tapt i årets sesong i løpet av kampens ti siste minutter, så kommer man opp med åtte. Trekker man fra det ene man røvet til seg hjemme mot Stabæk 29. april, på overtid, så kommer man ut med sju poeng netto.

Det ville gitt Start 23 poeng.

På ingen måte på trygg grunn, men fem poeng unna Odd Grenland på kvalikplass. Og ja, jeg vet at det er håpløst å regne sånn og snakke om alt som kunne ha skjedd dersom snøen ikke hadde falt i Moldova. Men likevel.

Jeg våger uansett påstanden om at mye ville ha sett annerledes ut for både Stig Inge Bjørnebye og Start om Tromsø ikke hadde utliknet på overtid på Sør Arena 5. august. Det ville - kanskje - ha snudd trenden. Det hadde i hvert fall gitt dem tre poeng og kanskje fornyet tiltro til at de ville klare å redde plassen.

For det er noe med stemningen i et lag når man aldri klarer å avgjøre kamper til egen fordel. Under Tom Nordlie var Start nærmest notoriske i forhold til å stå distansen ut, til å avgjøre når det gjaldt som mest. Nå er det stikk motsatt.

Jeg tror ikke det har noen ting med Stig Inge Bjørnebyes treneregenskaper å gjøre. Det har mest med psykologi å gjøre. Alle som har spilt fotbalkamper, vet at det smaker ekstra godt å vinne en kamp på overtid. Tilsvarende surt er det å tape eller miste poeng når kampuret har passert 90 minutter. Medgang avler medgang. Motgang avler gjerne - ja, du gjettet riktig - mer motgang.

Jeg skal ikke påstå noe som helst om Stig Inge Bjørnebye som trener. Det vet jeg for lite om. Men jeg påstår, fullstendig blottet for faglig belegg selvfølgelig, at tilfeldigheter og psykologi er de to viktigste årsakene til at Start nå er i gang med å lete etter en ny trener - de ovennevnte resultater lagt til grunn.

Når det er sagt, så tror jeg det er helt rett av både Start og Bjørnebye å foreta et grep nå, selv om det er aldri så drastisk. Så mye negativ oppmerksomhet som Bjørnebye har fått den siste tiden, er ingen tjent med.

Spørsmålet er om det hjelper så mye i forhold til å redde plassen i årets Tippeliga. Jeg tror det er for sent. Det blir kanskje ro i rekkene, men Start er dårlig forspent med offensiv slagkraft. Og med Kristofer Hæstad skadet og et lag uten nevneverdige profiler til å gå foran i krigen, er jeg redd toget har forlatt perrongen for denne gang - uten Start.

Men jeg har tippet og tippet feil før.

Og jeg håper jeg gjør det igjen.

Tidenes største i Norge

Av Thomas Enger - 28.aug.2007 @ 09:31

Det er ingen verken over eller ved siden av Ole Gunnar Solskjær i norsk fotballmålestokk.

Så har dagen altså kommet. Dagen mange, meg inkludert, hadde trodd skulle komme for lenge siden. Ole Gunnar Solskjær har bestemt seg for å legge opp. Det er de mange skadene som er årsaken, og det er over med umiddelbar virkning. Ole Gunnar Solskjær har spilt sin siste fotballkamp.

Mange med liknende skadehistorikk ville ha gitt opp eller lagt opp på et langt tidligere tidspunkt. Men Solskjær VILLE tilbake. Han fikk mer enn ett spørsmål underveis om han vurderte å legge opp, og tanken streifet ham helt sikkert. Men han nektet å gi opp. Jeg skal innrømme at jeg mente han aldri ville klare å bli et fullverdig alternativ for Sir Alex Ferguson igjen, som spiss eller offensiv potet på et av verdens beste fotball-lag.

Men det ble han.

Det sier litt om hva slags karakter og styrke Solskjær er utstyrt med.

Det er en grunnleggende profesjonalitet som er mye av årsaken til Solskjærs suksess. Det og en jordnærhet og en ydmykhet mange med fordel kunne ha studert grundigere. Selv om han ble en umiddelbar hit i England, og fikk Eric Cantona rundt halsen sin etter scoringen mot Blackburn i debuten 1996, fortsatte han å jobbe og jobbe og jobbe og jobbe. Utrettelig. Det var alltid noe han kunne bli bedre på. I tillegg har han alltid vært ekstremt lojal. Han har overlevd spisser som Andy Cole, Dwight Yorke og Ruud van Nistelrooy. Klubber både i England og i andre land har vært interessert i Solskjær, men han har blitt i United. Han har aldri klaget på sjefens avgjørelser heller, selv om han helt sikkert kunne ha ønsket seg mer spilletid.

Da Alan Smith kom tilbake etter sin langtidsskade i fjor, hyllet han Solskjær i etterkant og sa at han hadde brukt nordmannen som forbilde under sin rekonvalesens. Nordmannen brukte hver dag på treningsfeltet eller hos fysioen eller på styrkerommet i det målbevisste arbeidet for å komme tilbake.

Jeg tror kanskje ikke han er den beste fotballspilleren Norge har fostret gjennom alle tider, men han er utvilsomt den som har kommet lengst og som har oppnådd mest. Han har sju ligatitler i Premier League, i tillegg til diverse cuptitler og ikke minst en Mesterligatriumf i 1999 - der han til alt overmål scoret seiersmålet på overtid. Det, og alt det andre positive ved Solskjær, har gitt ham legendestatus i Manchester United.

Både Hallvar Thoresen, Rune Bratseth og Per Bredesen har store navn ute i fotball-Europa, men ingen av dem kan måle seg med Solskjær. Han har scoret hele 126 mål for en av verdens aller største og beste fotballklubber, i en liga som definitivt er blant de mest kompetetive i verden.

Når han nå velger å takke for seg, blir han hyllet som seg hør og bør av fotballelskere over hele verden. Det er bare å takke og bukke for alt Ole Gunnar Solskjær har gjort for norsk fotball. På toppen av sine prestasjoner på fotballbanen, har han engasjert seg med stor iver i barne- og ungdomsfotballen også.

Ole Gunnar Solskjær vil fortsette å være et forbilde lenge etter at han har scoret sine siste mål.


Det er moro å være norsk...

Av Thomas Enger - 22.aug.2007 @ 23:17
Her er tre grunner til at det kan bli moro å være norsk i høst.

ULLEVAAL STADION/NORGE-ARGENTINA 2-1:

Hipp hurra. Norge har slått Argentina 2-1. Vi er gode, vi. Juhuu.

Nei, det er ikke noe ironi i setningene over. OK, kanskje litt, da. Men vi har grunn til å være stolte over at vi har slått Argentina, laget som ble nummer to i Copa America nylig, og som er ranket som verdens nest beste fotballnasjon. Med litt flaks kunne vi ha slått dem både 3-1 og 4-1 også, om Lars Iver Strand og Jan Gunnar Solli hadde holdt hodene sine en smule kjøligere da de fikk sjansene sine mot slutten.

Men uansett: Åge Hareide maner til forsiktighet og rett fokus etter triumfen, noe han selvsagt gjør rett i. For Moldova er på ingen måte Argentina. Og Oslo er på ingen måte Chisinau. Det kan fint begynne å snø igjen.

Jeg mener likevel norske fotballentuasiaster har gode grunner til å glede seg til høsten. Det er særlig tre faktorer jeg mener gir grobunn for å påstå noe sånt:

1) John Carew. Man trenger egentlig ikke skrive så mye mer enn det etter en slik kamp han leverte onsdag kveld. Et helt angrep alene, som det så ofte skrives og sies, og nå har han også begynt å score mål. Nå blir vel Hareide småforbanna på meg, tenker jeg, siden Carew statistisk sett har brukbart med landslagsmål. Men likevel. Nå er han åpenbart i form, og når Carew er det, er det ikke mange som matcher hans styrke, hans fart og hans smittende engasjement og glød. DET kan bli verdifullt for Norge i høst.

2) Norge har to - jeg gjentar: TO - spillende midtstoppere i Brede Hangeland og Ronny Johnsen. Vi har TO midtstoppere som er eminente til å lese spillet, til å bryte foran spissene og ikke minst til å løpe opp hurtige motstanderspisser. Sorry, Erik Hagen, men Ronny Johnsen stiller foran deg i køen. Så lenge han er frisk i både bein og hode, og så lenge motivasjonen er der. Og om Brede Hangeland er det bare én ting å si: Enhver proffklubb, det være seg i England, Frankrike, Spania eller Italia, gjør et kupp om de sikrer seg lysluggen fra FCK.

3) Mange har ment at Daniel Braaten har stagnert, og at han var bedre før han kom til Rosenborg og alt det der. Jeg mener bestemt at Braaten er en av få norske spillere per i dag som har potensial - jeg skriver det igjen: potensial - til å bli en internasjonal toppspiller. Han er litt som John Carew, bare MED teknikk. Jeg tror han kan bli en hit i England, hvis han bare tror på det selv. Får han tillit av Sammy Lee, så kan han fort etablere seg i Premier League. Daniel Braaten er i hvert fall, og udiskutabelt etter min mening, et fullverdig alternativ til Steffen Iversen og Thorstein Helstad. Det betyr at Norge er godt forspent offensivt, kanskje bedre enn på mange år.

DET tror jeg kan bety opptil flere hyggelige kvelder for norske fotballentusiaster i høsten som kommer.

Måtte oppturen ta oss helt til EM.

Det brenner i Brann

Av Thomas Enger - 06.jul.2007 @ 11:31

Blant fotball-ledere i Norge er det opplest og vedtatt at kritikk eller spørsmål fra utenforstående, og særlig fra journalister som måtte mene noe fra sofakrokene sine, ikke er verdt verken trykksverten eller papiret det er trykket på.

Åge Hareide, selv om han har roet seg betraktelig det siste året, var velkjent for å besvare kritikk med nokså tarvelig og usaklig motkritikk. Tidligere i uken svarte Stig Inge Bjørnebye på sitt sedvanlige surmulende vis (finnes det en mer gravalvorlig og pottesur fotballtrener i Norge?) at Fædrelandsvennen ikke visste hva de skrev om da de - med rette - stilte noen ikke-rumpeslikkende spørsmål ved Bjørnebyes fortreffeligheter og fordeler som trener. Start har, som kjent, ikke vunnet altfor mange fotballkamper i det siste.

Og i Bergen orker ikke Branns sportssjef å bruke tid på Trond Egil Soltvedts kritikk av måten klubben behandler lokale spillere på. Man må være på treningsfeltet hver dag og kjenne klubbens struktur og kultur til fingerspissene, før man kan åpne kjeften og forvente å bli lyttet til eller å bli tatt på alvor.

Det er i hvert fall refrenget blant dagens fotball-ledere i Norge.

Så hvorfor skriver også jeg, en skarve blogger i Nettavisen, noen kritiske linjer om Sportsklubben Brann, siden det per definisjon bare er pisspreik likevel?

Jeg gjør det fordi jeg synes det er en artig øvelse, og for å innbille meg selv om at jeg har en eller annen form for mineryddende effekt i et fotballfaglig terreng jeg selvsagt ikke har den ringeste forutsetning for å bevege meg ut i. Men jeg håper likevel at Roald Bruun-Hansen og dere andre i Brann-ledelsen tar dere tid til å lese igjennom det jeg skriver og det jeg undrer på. For jeg våger å tro at spørsmålene jeg har i det minste blir delt av de som er glade i Brann og som ikke daglig er til stede på treningsfeltet.

Da Roald Bruun-Hansen overtok som sportssjef i Brann, sa han at tiden med store kjøp utenfra er forbi. Pengene skal brukes på å utvikle talenter. Brann skal ha en lokal profil, og klubben skal forsøke å utvikle spillere fra bergensområdet.

Nå har klubben akkurat solgt Helge Haugen, og Erik Huseklepp - en annen lokal spiller som faktisk har hatt spilletid på det stjernespekkede Brann-laget de siste årene - kommer med all sannsynlighet til å forlate klubben etter sesongen. Ja, de har hentet tilbake Knut Walde fra Løv-Ham, og det hjelper litt, men spørsmålene blir like fullt:

Hvor er samsvaret mellom uttalte mål og praksis i Sportsklubben Brann?
Hva skjedde med den lokale profilen?
Hva skjedde med utviklingen av talenter?
Hvor bra er det for klubbsjelen og -kulturen at lokale spillere, gode lokale spillere, forsvinner mens Brann-ledelsen henter inn 20 år gamle svensker isteden?

I tillegg er det ikke helt utenkelig at både Martin Andresen, Bengt Sæternes, Robbie Winters og Olafur Örn Bjarnason forsvinner etter sesongen, siden de da vil være uten kontrakt. Ardian Gashi er i tillegg i søkelyset til danske AGF. Har Brann riktig uflaks, så forsvinner alle disse. Og skal Brann erstatte slike klassespillere med materiale av samme kaliber, så vil det koste. Det vil koste mye. Og jeg innbiller meg at det er grenser for hvor mye guttene med gullbukser i Hardball vil tre støttende til når og hvis byens stolthet ligger nede.

Brann fikk 2,5 millioner for Helge Haugen. Det kan altså bli hele beholdningen Brann sitter igjen hvis de kontraktsløse spillerne etter sesongen går til andre klubber.

Bra klubbdrift? God økonomistyring? Neppe.

Men det er ikke bare det jeg stiller meg noe undrende til. Selv fra min ikke-ekspertfremkallende sofakrok finner jeg grunn til å tvile på om Branns trenerapparat nyter den nødvendige tilliten og respekten blant spillerne. Jeg er usikker på om spillernes holdninger er de beste. Jeg tror for eksempel ikke at spillernes nattlige utflukt etter 0-6-tapet for Lyn i Oslo for noen uker siden hadde skjedd med en sterkere og mer autoritativ trener.

Så Roald Bruun-Hansen: hva skjer egentlig i Sportsklubben Brann? Har du gått vekk fra målet om lokal forankring i klubben? Hvorfor har stjerner som Bengt Sæternes og Martin Andresen fått lov til å diktere alle premisser for de nye kontraktsforhandlingene? Er det fordi dere har vært redde for å sette hardt mot hardt, av frykt for å miste dem? Med det resultat at dere nå sannsynligvis mister dem likevel? Og kan Brann leve med å ha et trenerapparat som ikke har respekt i spillergruppen?

Jeg har ingen forventninger om at du tar deg tid til å svare på alt dette, Bruun-Hansen, all den tid du har mye å gjøre i "ferien" din, men det hadde vært forbasket fint om du gjorde det. Det hadde, om ikke noe annet, vært en fin gest overfor de mange Brann-supporterne rundt omkring som er bekymret for klubbens fremtid.

Det var altså invitasjonen, Roald. Jeg erklærer herved kommentarfeltet for åpent.


Patetiske Fjørtoft

Av Thomas Enger - 27.jun.2007 @ 10:46
Han som sier at andre er dumme - han er dum, han.

Det er fristende å overføre den barnehagske læresetningen på dagens utspill fra Lillestrøms manager Jan Åge Fjørtoft. LSK-lederen mener det er patetisk av utenforstående, les; de som ikke er ansatt eller tilknyttet Lillestrøm Sportsklubb, å uttale seg om Heinz Müller/Geir Ludvig Fevang-saken.

Fjørtoft mener saken er et internt anliggende, og at andre ledere eller profiler i andre klubber bør holde seg for gode til å kommentere episoder som skjer i andre klubber. Dette kommer altså fra en leder i en norsk toppklubb som selv både er "journalist" og programleder på TV3, der en av oppgavene fra tid til annen er å stille kritiske spørsmål til andre ledere eller profiler i norsk fotball.

Når en keeper sparker ned, bevisst eller ubevisst, en motspiller slik at offeret blir sendt til sykehus med brukket kinnbein, så er det langt forbi en intern sak. Det skjedde i beste sendetid på TV, det var tusenvis av tilskuere på tribunen, og saken har attpåtil havnet på bordet til disiplinærnemnda i Norges Fotballforbund.

Saken kan med andre ord ikke bli mer offentlig enn det.

At Lillestrøm ikke ønsker noe mer fokus rundt saken, er forståelig. Det er blitt stor pågang både på Müller selv og på LSK som klubb i en sportslig sett viktig periode. Men en sak som er blitt så offentlig, fortjener et kritisk og bredspektret søkelys. Det er norsk fotball tjent med.

Det bør også Jan Åge Fjørtoft skjønne.

Det bør heller ikke herske noen tvil om at debatten som har pågått siden søndag, har vært viktig. For hva er akseptabel adferd fra dagens og morgendagens keepere? Hva er "normal" adferd for en keeper? Hvor langt kan en keeper gå i sin bestrebelse på å beskytte seg?

Jeg skal ikke forsøke meg på noen fasit her, men dette er uansett poenger selv Jan Åge Fjørtoft bør kunne diskutere på et generelt grunnlag, uten å bli territoriell og spissformulert.

Ta deg fri nå, Gamsten

Av Thomas Enger - 06.jun.2007 @ 23:05
Sjelden har en norsk fotballspiller hatt mer behov for ferie enn Morten Gamst Pedersen.

Norge har slått Malta og Ungarn 4-0 i løpet av et tidsrom på fem dager. Det er åtte år siden sist Norge vant to strake kvalikkamper på Ullevaal Stadion, men for Morten Gamst Pedersen spiller neppe akkurat det så veldig stor rolle nå. For de to siste landskampene vil han antakelig glemme så fort som mulig.

Han gleder seg helt sikkert over Norges fremganger, men personlig må kampene ha vært en gedigen nedtur for Blackburn-proffen. Han tar neppe ferie med noen god følelse. Mot Malta slet han med magen, og mot Ungarn slet han med - tja - det meste. Han kom i hvert fall aldri i gang. En überbegredelig kamp ble altså etterfulgt av en middelmådig en.

Og det holder selvsagt ikke.

Nå er det fotballpause for de norske proffene. Morten Gamst Pedersen bør ta med sin kjære et sted der han kan ligge på en solseng, høre på We Are The World og ikke tenke på fotball i det hele tatt.

Alle kan ha en dårlig dag. Og alle kan være ute av form. Derfor er det en god trøst for Gamsten og for Norge at det er en god stund til neste gang. Morten Gamst Pedersen kommer helt sikkert til å være i landslagstroppen ved neste korsvei også, for han er en god fotballspiller. Og det er nok av tid til å komme seg i form til Norge skal møte Moldova og Hellas i de neste kvalifiseringskampene.

Men på en dag da det norske fotball-landslaget vinner 4-0, blir det feil å overfokusere på det negative. Eller tenke på det.

For vi har 13 poeng nå, vi henger med i EM-gruppen vår så det holder, og vi har ikke minst spilt på oss selvtillit i vår egen hage. I tillegg har John Carew, innimellom de mer eller mindre håpløse missene sine alene med keeper, også truffet nettmaskene to ganger.

To mål på fem sjanser er godkjent og vel så det, John, men det gjør ikke noe om du finner fram ballen og stiller deg foran et mål i ferien. Du har ennå en god del å gå på der.

Men i dag skal vi glede oss over fire flotte norske mål, tre poeng og knallstemning på Ullevaal Stadion.

Det var en stund siden sist.

Hjelp Gamsten med Oprah

Av Thomas Enger - 05.jun.2007 @ 23:13
Bli med og gjør som Oprah Winfrey. Så spiller kanskje Morten Gamst Pedersen en god landskamp igjen. 

Jeg har aldri vært spesielt god til å tippe. Jeg har aldri hatt flaks i lotteri. Kjøper jeg et lodd og det står B45 på det, så kan du banne på at vinnerloddet er nummeret foran eller etter. Spiller jeg Trivial Pursuit, og det er et 50-50-spørsmål, velger jeg som regel svaret som sender terningen over til det andre laget - hvis jeg ikke skulle slumpe til å vite rett fra galt.

Så når jeg tror, og ikke minst skriver, at Morten Gamst Pedersen kommer til å spille en av sine beste landskamper mot Ungarn, så er det med en viss negativ empiri og skepsis jeg gjør det. Men jeg skriver det nå likevel. For jeg føler det på meg.

Jeg synes likevel det var galt av landslagssjef Åge Hareide å gi Gamsten tillit igjen. Det er mest på grunn av signaleffekten overfor de som banker på førstelagsdøra, men også fordi jeg mener Gamst Pedersen ville hatt godt av å se en kamp fra benken. Men når uttaket nå en gang er gjort, så får vi håpe at det var et klokt valg.

Oppgjøret mot Ungarn blir uansett en gedigen mental styrkeprøve for Blackburn-spilleren. Han vet at hver gang han får ballen, så vil samtlige kritikere følge intenst med for å se hva han gjør og hva det kommer ut av det. Han MÅ levere, hvis ikke er det trolig benken, eller, i verste fall, ut av laget ved neste korsvei. I hvert fall i pressen.

Det Gamsten slipper, er forventningspresset som har hvilt på hans skuldre helt siden han kom inn på landslaget, at det skal gnistre av venstrebeinet hans hver gang Norge har corner eller frispark i en posisjon der vi kan fylle på med folk i straffefeltet. Hareide overlater den biten til John Arne Riise og Martin Andresen onsdag kveld, noe jeg mener er meget klokt av landslagssjefen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Gamsten har måttet stå til ansvar for dårlige dødballer på landslaget, satt opp mot det han leverer uke inn og uke ut på Blackburn. Det er ingen som helt har forstått hvorfor han kan gjøre det så vidt forskjellig på to forskjellige lag, all den tid ball, bane og sko stort sett er de samme overalt.

Men det er ingen som ikke lar seg affisere av omtale, enten den er positiv eller negativ. Det tror jeg rett og slett ikke noe på. At man ikke bryr seg om hva den og den mener, tror jeg er skuespill fra ende til annen. Det er bare noen man sier for å fremstå som offensiv. Men Morten Gamst Pedersen har vist før at han takler motgang. Han satt flere måneder på benken i Blackburn, og er nå høyt verdsatt av klubben og av manager Mark Hughes.

Så jeg tror Gamsten takler det igjen.

Jeg så tilfeldigvis på Oprah Winfrey show i går (midt i reklamepausen på Eurosport. jeg lover). Der ble det sagt at hemmeligheten bak det å oppnå suksess, på alle plan her i livet, er å sende ut positiv energi. Sende ut positive tanker, eller "bestillinger", visualisere noe flott man ønsker seg istedenfor å dvele ved alt som er feil her i livet. Positive tanker og bilder i hodene våre vil gi oss det vi ønsker oss, bare i enda større grad.

Så jeg sender herved ut en bestilling:

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn." "Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn."

Kom igjen. Bli med du også.

"Morten Gamst Pedersen skal herje mot Ungarn.

Sånn. Det tenker jeg holder.

Heia Norge.

Nå må du våge, Åge

Av Thomas Enger - 03.jun.2007 @ 00:18
På tide å gjøre alvor av truslene.

Landslagssjefen har sagt at han skal satse på formspillere. Han gjorde det rette ved å vrake Thomas Myhre etter tabbekampene mot Bosnia og Tyrkia. Nå må han våge å gjøre det samme med en av sine favoritter, Morten Gamst Pedersen.

Når Gamsten er i form, er han en av de første Hareide tar ut. Det skyldes hans normalt sett presise venstrefot, arbeidskapasitet og X-faktor. Gamst Pedersen kan gjøre det helt store, men han kan også gjøre det stikk motsatte. 

Prestasjonen hans mot lilleputt Malta lørdag kveld var av det begredelige slaget. Antall positive involveringer kan telles på én hånd. Antall negative var adskillig flere, og det virker som om det knyter seg litt for Gamst Pedersen når han spiller for Norge. Og særlig gjelder det på hjemmebane. Derfor mener jeg det er på tide at han starter en landskamp på benken.

Lørdag spilte han en times tid til tross for at han hadde vondt i magen. Han skal ha ros for prisverdig innstilling, men jeg mener likevel at han bør hvile fra start neste gang. Det har noe med signaleffekt å gjøre. For det er dessverre en stund siden Blackburn-vingen har levert varene med det norske flagget på brystet.

Jeg tror også Gamsen har godt av å vite at han ikke spiller fra start uansett hvordan han presterer. Er man ikke i form, så bør benken være neste stopp. Da etterlever i det minste Åge Hareide en av sine egne landslagsregler.

Alle trenger å få noen spark bak av og til også, og hvis det er noen jeg tror har karakter nok til å takle en vraking, til å komme styrket ut av det, så er det Morten Gamst Pedersen.

Formspillere har vi for øvrig så det holder i Bjørn Helge Riise og Thorstein Helstad. Yngste-Riise hadde tre målgivende pasninger i sin debut fra start, og stort mer kan man ikke forlange. Sammen med Jarl Andre Storbæk var det høyresiden vår som var farlig. Ikke den presumptivt vassere og mer meritterte venstresiden. Og Thorstein Helstad trengte bare noen minutter på banen til å bevise at han er den spissen i Norge som best vet hvor nettmaskene befinner seg hen.

Det norske landslaget gjorde uansett jobben lørdag kveld, tok tre poeng og scoret fire mål. Det var ingen blendende forestilling, men nok til at norske fotballfans kan se fram til onsdagens kamp mot Ungarn vel vitende om at EM-drømmen lever.

Det var strengt tatt bare det kampen mot Malta handlet om.

Idolkulturen som forsvant. Eller?

Av Thomas Enger - 02.jun.2007 @ 07:06
Det er ingen Idol-kultur i landslaget lenger, påstår landslaget. Det er mulig, det, men det ser bare ikke sånn ut.

Egil Østenstad og Lars Bohinen traff kanskje et sårt punkt da de for litt over en uke siden tok opp det de mente var noe av problemet med det norske landslaget. Idol-kultur er i hvert fall blitt et begrep de fleste sportsinteresserte er blitt familiære med den siste tiden. Det betyr i grove trekk at de norske spillernes fokus har dreid i litt for stor retning mot andre ting enn akkurat fotball. Østenstad og Bohinen mente det var noe av årsaken til nedturen som er kommet i post-Drillo-æraen.

Den ene etter den andre gikk ut og kalte det for sprøyt. Åge Hareide kalte det for skivebom, men ville ikke kommentere det ytterligere. Christian Grindheim syntes det var tåpelig, og ville ikke si noe mer om saken. Martin Andresen innrømmet at det hadde vært et problem for to år siden, men at det var ryddet opp i nå. Mer ville heller ikke han si om utspillet til våre tidligere landslagsspillere.

Jeg har det privilegiet at jeg stort sett kan se så mye fotball jeg vil, fordi jeg jobber med det. Jeg har, på samme måte som de fleste av dere som leser dette, sett Norge vokse fram fra å være et regelmessig slaktoffer for stormakter og middelmådigheter i europeisk fotball, til å bli en motstander alle hatet å møte. Vi klatret til 2. plass på Fifa-rankingen på 90-tallet, en ranking jeg for øvrig ikke levner så voldsomt mye troverdighet, og det var enorme doser engasjement og glød i norsk fotball på den tiden. Det var gøy å slå nasjoner som England og Nederland. Komme til VM. Komme til EM. Det var en helt annen giv og trøkk rundt landslaget da, og jeg tviler på at vi noen gang vil komme i en liknende situasjon igjen. Og det er ikke Åge Hareide eller noen i landslagsapparatets skyld. Det er bare sånn det er.

Jeg tror rett og slett ikke spillerne er sultne nok på å gjøre det godt på det norske landslaget. De brenner ikke for det. Gnisten kan være der innimellom, men ikke hele tiden. Det svir ikke, dypt sett og innerst inne, når Norge taper. De tjener millioner av kroner hvert år, de omgås tidligere eller nåværende Miss Norwayer, supermodeller, kjører fete biler og nyter en stjernestatus de helt sikkert har drømt om siden de var små. De er med på reklamefilmer, sponsoroppdrag, både fordi de må det av rent kontraktsmessige hensyn, men også fordi det er gøy og fordi det betyr mer penger til å kjøpe hårgelé for. Fotball handler ikke lenger bare om en ball, en bane, to lag og to mål. Man er kjendis nå, og det på en helt annen måte enn før.

En uke før Norges neste skjebnekamp (ja, det er mange av dem) i EM-kvalifiseringen er John Carew i Cannes iført smoking, avbildet sammen med Naomi Campbell og Brad Pitt i Se og Hør. Dette er altså spissen Norge satser på at skal skyte oss til EM-sluttspill. Idol-kultur? Ja visst pokker er det Idol-kultur! En uke før en slik kamp burde spissen, nærmest av respekt for de andre på laget, ha ligget i hardtrening og terpet avslutninger og avslutninger og avslutninger, så han kanskje kunne vite akkurat hva og hvordan han skulle gjøre det i fall han fikk den ENE sjansen som kunne avgjøre kampen til vår fordel.

Dét hadde vært kultur, det!

Jeg har stor sans for John Carew, det har jeg skrevet i dette foraet tidligere. Jeg har ment at han er blant Norges viktigste og beste spillere. Det mener jeg fortsatt. Han er selvskreven på det norske landslaget. Og han hadde ferie etter at Premier League var over, ja visst, Halleluja og hurramegrundt. Folk skal få lov til å gjøre hva de vil i feriene sine, og det er mulig han hadde godt av et avbrekk.

Jeg mener likevel det er et galt signal å sende ut til de andre i spillertroppen. Det handler om å være tvers igjennom profesjonell. Vise overfor de andre at man tar neste oppgave dønn seriøst, selv om sesongen er over i England og det har vært et langt fotball-år. Jeg hadde trent og trent og trent, vel å merke hvis landslaget og dets prestasjoner hadde vært vesentlig og viktig i livet mitt. Og jeg har ennå ikke hørt en eneste god forklaring fra landslagsledelsen eller noen av spillerne på hva de konkret gjorde eller har gjort for å få bukt med denne Idol-kulturen, eller hva den konkret bestod av.

Det, og mange andre nærmest daglige Se og Hør-liknende oppslag om våre fotballstjerner, får meg til å tro at den fortsatt er der. Og det går for eksempel lenge mellom hver gang bling-bling-fotballspillere som John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen herjer på landslaget. Selv om de er gode fotballspillere og stjerner i klubblagene sine aldri så mye.

Nå er det Malta som gjelder, en miniputt i fotball-sammenheng (ranket som nummer 112 i verden), og skal Norge (ranket som nummer 49) unngå å havne i samme kategori, er ingenting annet enn seier godt nok. I dag handler det faktisk bare om én ting, og det er å skaffe Norge et resultat. Måten det kommer på, får estetikerne bry seg om. Jeg er normalt sett en av dem selv, for jeg elsker gladfotball med hurtige overganger, spill langs bakken og tekniske finesser, men jeg er villig til å la det passere nå. Norge trenger et godt resultat. Alle som er glade i norsk fotball, trenger at Norge er med og kjemper om en EM-billett.

Idol-kultur får altså være Idol-kultur akkurat nå. Men jeg mener fortsatt at den eksisterer, og at landslagsledelsen trenger å ta et skikkelig oppgjør med den for at vi skal komme oss videre.

En seier for fotballen

Av Thomas Enger - 10.mai.2007 @ 11:38
Det er en seier for fotballen at Chelsea ikke vant Premier League i år.

Jeg skal si det med en gang. Chelsea er ikke mitt favorittlag, men de som har lest mine tidligere blogger eller kommentarer i Nettavisen, vet at jeg har vært kritisk både til Manchester United, Liverpool og Arsenal også. Bare så det er sagt. 

Men jeg synes det er deilig at Manchester United ble seriemestere i år, for første gang siden 2003. Det er deilig at det ikke bare er penger som er avgjørende for om man vinner eller ikke. Chelsea vant både i fjor og året før der igjen, takket være eks antall innkjøp av høyt profilerte og meritterte spillere ute i verden - i tillegg til en god manager. Stjerner har kommet, stjerner har gått, og gull-visaen til Roman Abramovitsj har knapt rukket å kjølne før han har viftet med det igjen.

Abramovitsj kom til England for å skape - unnskyld, kjøpe - et vinnerlag, noe han også klarte. Det er blitt ligagull og cuptitler siden russeren inntok London med høy sigarføring og visjoner.

Forholdene før sesongen kunne heller ikke ha ligget bedre til rette for nok en Chelsea-tittel. Abramovitsj spadde opp nye rubler for Andriy Sjevtsjenko og Michael Ballack - spillere en hvilken som helst klubb i Europa eller verden for øvrig - ville ha elsket å ha spillerstallen. De største utfordrerne hentet både ukjente og mindre meritterte spillere. United solgte sogar Ruud van Nistelrooy, en garantist for minst 20 mål hver sesong, til Real Madrid. Ingen kunne, på papiret, måle seg med Chelseas fantastiske mannskap. Det var, i utgangspunktet, bare å hente et nytt ligagull. 

Nå, trekvart år senere, troner Manchester United øverst på tabellen. Og ingen kan, uansett klubbtilhørighet eller farge i blodårene, påstå at det har vært ufortjent. United har spilt den soleklart beste fotballen gjennom en hel sesong, de har fremelsket det offensive spillet, scoret klart flest mål, og ballgenier som Cristiano Ronaldo og tidvis Wayne Rooney har blendet oss med sitt spill. Åtte United-spillere havnet også på årets lag i England (men ikke Rooney...).

Men alt er heldigvis ikke penger. Og hadde Chelsea vært mitt lag, og hadde mitt lag kjøpt seg til tittel etter tittel ved å kaste enorme summer etter verdens beste fotballspillere, så ville ikke titlene smakt like godt. Jeg ville ikke ha klart å juble like sterkt eller like høyt. Det er mulig det er meg det er noe galt med, men jeg setter mer pris på lag eller individer som gjør seg fortjent til suksess. Hvis man vinner fordi man har den største kontoen, så kan jeg ikke skjønne noe annet enn at triumfene har et element av bismak i seg. Selv om det er 50 år siden man vant noe sist.

Selvsagt - Manchester United har også brukt millioner på millioner på å hente spillere, men talentutvikling har alltid vært viktig for Sir Alex Ferguson. Mange av spillerne han har hentet, har vært investeringer for fremtiden, for at de skal slå ut i full blomst senere. Ja visst - han brukte 30 millioner pund - eller hva det var - på både Wayne Rooney og Rio Ferdinand, og snaue 19 millioner pund på Michael Carrick. Men stort flere etablerte stjerner har ikke United kostet på seg. Cristiano Ronaldo var et ubeskrevet blad da United kjøpte han for 140 millioner for noen sesonger tilbake. Nå er han verdt det tidobbelte.

Sånn sett må jeg be Sir Alex Ferguson om unnskyldning. Jeg skrev en kommentar i avisen for en stund tilbake da jeg mente at han var gått ut på dato, og at United ikke kom til å vinne Premier League denne sesongen heller. Det finnes ingen grunn til å gjøre noe annet enn å innrømme at jeg tok grundig feil. For United har vært best, og Ferguson har igjen vist seg som en glimrende manager. Skotten har så visst ikke gått ut på dato.

Det er mange årsaker til at United snyter Chelsea for seieren i år. Jeg skal ikke gå inn på dem her, for det vil ta for mye tid og plass. Jeg runder isteden av med å konstatere at Chelsea ennå ikke har klart å kjøpe Mesterligaen. Det kan faktisk ende opp med at de kun vinner ligacupen i år.

Med all respekt for alle Chelsea-fans der ute:

Det synes jeg klubben har godt av.

Og det er jammen meg godt det fortsatt går an.

Neger til besvær

Av Thomas Enger - 17.apr.2007 @ 12:01
All er skjønt enige om at rasisme er en uting, både på og utenfor fotballbanen. Det bør det ikke være noen debatt om. Jeg støtter meg selvsagt fullt og helt til at rasistiske utsagn ikke skal forekomme.

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner verken Kristofer Hæstad, Atle Roar Håland eller Peter Ijeh, så hvem av dem som snakker sant og om noen av dem er rasister, skal jeg ikke ta stilling til eller kommentere her. Men jeg tillater meg å stille spørsmål ved om ikke saken som oppsto etter Start-Viking på søndag, er en storm i et vannglass.

Alle som har spilt fotball, vet at det går hardt for seg til tider. Man har nærmere 200 i puls ved enkelte tilfeller, og i kampens hete er det fort gjort å miste både hode og bryte med alle normer for anstendig oppførsel. Man reduserer seg selv til et primitivt vesen, og man tyr til karakteristikker, personangrep, andre sleivspark enten verbale eller fysiske, for å "ta igjen litt", for å få motstanderen ut av balanse, for å gjenskape en fordel man kanskje i utgangspunktet hadde.

Noen er verre enn andre, og noen ER kanskje rasister også. Men jeg tror ikke det er mange. Og hvis noen faktisk er det, så tror jeg neppe de tør å gå ut offentlig og si det. Den kollektive responsen vil i så tilfelle være så ødeleggende for vedkommende at jeg tviler sterkt på at de våger.

Jeg har selv hatt lyst til å slå ned både den ene og den andre fordi vedkommende idiot taklet meg ufint og unødvendig stygt akkurat der og da. Jeg har selv hatt lyst til å ramme noen der det svir som mest, fordi jeg har vært syk av hevnlyst med nevnte 200 i puls og med et åpent og blødende sår i ansiktet. Om jeg ikke har gjort det fysisk, så har jeg i hvert fall gjort det verbalt. Jeg har sagt mitt. Og det har ikke vært ord jeg har lyst til å gjengi her.

Dommeren har også fått unngjelde når han har latt være å dømme straffespark når det er soleklart og når det er 1-1 med to minutter igjen å spille. Jeg har hatt lyst til å slå ned han også, men jeg har ikke gjort det. Jeg har bare fått tre gule kort i min over 20 år lange fartstid som fotballspiller, og alle har vært for munnbruk.

Likevel vil jeg påstå at jeg er en snill fyr. Jeg har aldri slått noen. Jeg har aldri MENT at dommeren er en !!!/#€#=!!! drittsekk, eller at en eller annen motspiller bør grave seg ned og for menneskehetens skyld aldri komme opp igjen. Jeg liker å se på meg selv som en fordomsfri fyr som ser det positive i folk snarere enn det motsatte. 

Men hva skal være tillatt å si på en fotballbane?

Er det for eksempel verre å kalle noen for en "fucking black monkey" enn å kalle en kortvokst person for dverg? Er ikke det like rasistisk eller sårende? Er den ene karakteristikken verre enn den andre, bare fordi hudfargen til en av dem er mørk?

Jeg mener svaret er et klart nei.

Det vi derimot IKKE skal akseptere, er når publikum, trenere eller andre som ikke er utpå banen, kommer med rasistiske tilrop. Det er gjort med overlegg, og det er noe annet. Slikt finnes det ingen unnskyldning for, og det må NFF slå hardt ned på.

Hvilke sanksjoner som skal tas i bruk, kan alltid diskuteres, men jeg tror Doffen/Ijeh-saken blir gjort til en større greie enn det egentlig er, hvis dette ender opp med bøter, karantener eller andre former for straff som får sportslige konsekvenser både for spillerne og laget.

Jeg tilhører for øvrig også dem som mener at ordet "neger" ikke er negativt ladet. Vi har som policy i Nettavisen at vi ikke skal skrive ordet. Jeg mener ikke noe vondt eller rasisistisk ved å omtale en mørkhudet person som en neger. Jeg har derimot forståelse og respekt for at andre oppfatter det annerledes. Derfor sier jeg heller noe annet eller skriver det om.

Det som er positivt med dette, er at rasismedebatten igjen får plass i media og i folks bevissthet. Det er en kamp det er verdt å kjempe for, men la oss ta de virkelige rasistene. De som faktisk mener det. Ikke de som gjør noe fryktelig dumt og primitivt i kampens hete og med 200 i puls.

Jeg synes faktisk det finnes verre ting i fotball, og som man bør slå hardere ned på. Det blir tema for en annen blogg.

Takk for oppmerksomheten.

Ta juksemakerne

Av Thomas Enger - 11.apr.2007 @ 12:45
Juksemakere som Veigar Pall Gunnarsson bør få svi, selv om dommeren ikke ser det.

Filming har lenge vært et problem i internasjonal fotball. Etter hvert kom det til norsk fotball også, og fra Uefa-hold er holdningen klar. Filming skal man slå ned på. Man skal etterstrebe fair play. Klubbene her hjemme har også fått samme henstilling fra Norges Fotballforbund. Spillerne er blitt anmodet om å ha usportslig opptreden "høyt på agendaen", som dommersjef Rune Pedersen formulerer det.

Reglene er imidlertid slik at dersom en dommer har sett situasjonen, vurdert det som filming, men IKKE gitt gult kort for det (slik reglene sier at dommerne skal), så finnes det ingen mulighet per i dag for å straffe spilleren i etterkant.

Uefa sier at dersom en dommer gir et lag straffespark, laget vinner kampen på grunn av det straffesparket, og det så dukker opp utvetydige bevis i etterkant for at spilleren oppførte seg usportslig, så kan vedkommende spiller bli straffet. Resultatet blir altså ikke omgjort, og det blir derfor kun en personlig straff i form av en utestengelse eller en irettesettelse. Det må imidlertid først åpnes en disiplinærsak, og det er i det hele tatt mye som skal til. Det er en åpning i regelverket som svært sjelden blir tatt i bruk.

Bottom line er altså: man har i praksis ingen anledning til å kunne bruke de bevisene som finnes per i dag til å ta juksemakerne. Til å virkelig ta juksemakerne.

Det mener jeg er feil.

Filming er bevisst juksing for at man skal tilrøve seg en fordel man i utgangspunktet ikke har. Vi så det på Nadderud tirsdag kveld. Veigar Pall Gunnarsson forsøkte å filme seg til et straffespark, noe dommer Svein Oddvar Moen heldigvis ikke lot seg påvirke av. Men det gule kortet uteble, selv om islendingens oppførsel ikke hadde noe som helst med fair play å gjøre.

Det er ikke lett å være dommer og få med seg alt. Vinkelen han ser episoden fra, kan være gal, han kan være feil plassert, og alt skjer i løpet av et nanoseksund. At dommeren ikke klarer å ta den riktige avgjørelsen akkurat der og da, er forståelig. Men det er på tide å gjøre noe med sanksjonsmulighetene i etterkant.

Ja, det er fint at spillere som filmer, får gult kort, og det er et godt grep i forhold til å forebygge mot mer filming. Men filming forekommer fortsatt, og det forekommer ofte. Da bør man ta i bruk hardere skyts. La spillere som filmer, virkelig få kjenne det på kroppen - selv om dommeren altså ikke ser det der og da. 

TV 2 dekker samtlige kamper i Tippeligaen med såkalt fullproduksjon. Det vil si at det er en drøss med kameraer på arenaen som fanger opp det aller meste fra de fleste vinkler. Det er et utmerket verktøy i forhold til å studere hva som faktisk skjer i kampene, slik at det ikke bare er unødvendig spisse albuer, slag, spark, spytting eller andre usportslige opptrinn, man kan gi straff for i etterkant.

Hvis spillerne vet at de kan få gult kort etter kampen for filming, selv om det altså ikke får noen konsekvenser akkurat i kampens hete, så kan det virke forebyggende. Nok gule kort over en sesong gir som kjent utestengelse, hvilket i ytterste konsekvens kan være helt avgjørende i forhold til hvor man ender på tabellen.

På samme måte mener jeg video bør tas i bruk i forhold til spillere som får gult kort for filming, når reprisen etterpå viser at det faktisk var feil. Da mener jeg det gule kortet bør strykes. Det er det heller ingen åpning for i dag.

Det er selvsagt umulig å innføre en slik praksis på alle nivå, gitt de tekniske bevisene som kreves. Og det må være helt soleklare bevis for at det var filming, for at man skal kunne gi et gult kort. Det er ikke alltid like lett å bestemme. Men i Veigar Pall Gunnarssons tilfelle på Nadderud tirsdag kveld, var det ingen tvil.

Det er 25 serierunder igjen. Oddsen er nokså lav for at noe liknende skjer igjen. Da burde det være mulig å straffe dem som gir fotballen et dårlig ansikt.

Myhre er ikke ferdig

Av Thomas Enger - 28.mar.2007 @ 23:02
TYRKIA-NORGE 2-2: Flertallet i det norske fotballfolket vil antakelig ha Thomas Myhres hode på et fat etter de to generaltabbene hans mot Tyrkia. Om de ikke vil ha hodet, så i hvert fall hanskene. De vil ha Myhre ut av landslaget, og det så fort som overhodet mulig.

Det er et rop jeg kan forstå. Men det er et rop jeg ikke støtter meg til.

Det finnes knapt en mer ulykkelig mann enn Thomas Myhre nå - sett fra et fotballmessig perspektiv. Det sa han også selv etter kampen. Utvilsomt min tyngste dag på fotballbanen, sa han. Tabbene hans kostet oss to poeng i en EM-kvalifisering vi var akterutseilt i. Det er det ingen vei utenom, men jeg vil ikke kritisere Åge Hareide fordi han brukte Myhre mot Tyrkia. Det ville jeg ha gjort også, og jeg ville ha gjort det igjen. Også med fasit i hånd.

Det er noen grunner til det. Og det er også de samme grunnene til at jeg verken tror eller mener at Thomas Myhres tid på landslaget er over.

Thomas Myhre har i skadefri tilstand så godt som aldri gjort en eneste tabbe, lite kamptrening eller ikke. Han er rutinert og normalt sett tryggheten selv, og viste ingen svakhetstegn på trening i forkant av kampen. Han hadde tilsynelatende lagt Bosnia-brøleren bak seg, men viste at han var rusten likevel.

Når Myhre får noen kamper for Viking etter sommeren, er jeg overbevist om at det ikke tar lang tid før han har fått selvtilliten og tryggheten tilbake. For han kommer aldri - ALDRI - til å gjøre de samme tabbene en gang til. Akkurat det er jeg helt sikker på. Jeg er villig til å vedde på det også.

Og nesten enda viktigere: vi har ingen naturlige arvtakere. Vi har ingen, slik jeg ser det, utpregede toppkeepere som banker på døra. All ære og respekt til Håkon Opdal, men noen klassekeeper av internasjonalt format er han ikke. Ja, han har tatt godt vare på mulighetene han har fått på landslaget, men han er ikke uten videre en mann jeg stoler på at kan holde seg tabbefri de neste 15-20 landskampene Norge skal spille. Det er det fokuset jeg mener vi bør ha. Fremtiden. Ikke akkurat her og nå, når vi er som mest skuffet.

Og hvis det er noen som kan lære av dette, og vokse på det, så er det Thomas Myhre. Han har kjempet seg tilbake etter Gud vet hvor mange skader, og til tross for at han har slitt med å få tillit i klubblagene han har vært i, har han alltid levert varene. Alltid vært proff. Både på landslaget og når han har fått sjansen i sine klubber.

Kampen i Frankfurt kommer han aldri til å glemme, men han er en stødig mann. Det viste også måten han håndterte sin egen misere på etter kampen. Han sto rakrygget og ba en nasjon om unnskyldning.

Den synes jeg vi skal applaudere. Den synes jeg vi skal akseptere.

Det som likevel er hevet over enhver tvil, er at Åge Hareide har fått en lærepenge nå. Han har tidligere varslet at spillere MÅ spille regelmessig og tilnærmet fast på sine klubblag for å få spille på landslaget. Dette er ord han nå må sette ut i handling. Og det gjelder ikke bare for Thomas Myhres del. Det er flere spillere på landslaget som sliter benken der de tjener sine pund, kroner eller rubler.

Derfor mener jeg at Myhre bør få hvile i neste kamp, med mindre han i mellomtiden har fått en rekke kamper for Charlton og vist at han har lagt Frankfurt bak seg.

Nå er vi fem poeng etter Hellas, og det føles som om koffertene som vi plasserte trygt på EM-toget i begynnelsen av kvalifiseringen, nå er falt av. Vi må gå tilbake og hente dem igjen. Spørsmålet er om vi rekker tilbake til toget før det kjører videre. Det siste tror jeg ikke Norge er gode nok til.

Men jeg tror ikke det er noen god idé å sette av Thomas Myhre på neste stopp. Det er han for god til. Og det har han heller ikke fortjent.

Her er et forslag, Hareide

Av Thomas Enger - 27.mar.2007 @ 12:39
Landslagsledelsen svarer på kritikken med å be om konstruktive forslag. Her er ett.


Norge dummet seg ut mot Bosnia lørdag kveld og tapte 1-2. Kritikken lot ikke vente på seg. De fleste kommentatorer slaktet det norske landslaget, og selv skrev jeg at Norge ikke har noe i EM å gjøre. Det begrunnet jeg med kvaliteten på dagens norske spillerstall, den norske spillestilen, og hva vi har å rutte med av spillere for øvrig.

Tro kan som kjent flytte fjell, men det er ikke nok å TRO at Norge er gode nok, at vi har noe i et EM å gjøre. Vi må ha realistiske forventninger til vårt eget prestasjonsnivå også, gitt de forutsetninger som finnes.

Ola By Rise mente det var lite konstruktivt å slakte landslaget. Han etterlyste konstruktive innspill isteden, at de såkalte ekspertene måtte komme opp med forslag til hvordan det norske landslaget skal kunne bli bedre istedenfor å ruinere trosgrunnlaget.

Jeg anser ikke meg selv for å være noen superekspert på norsk fotball. Jeg har spilt fotball selv på et anstendig nivå, følger nøye med, skriver om norske spillere daglig, og føler sånn sett at jeg kan komme med noen kvalifiserte betraktninger og forslag fra min posisjon i sofakroken. Jeg vil kanskje til og med kalle det konstruktivt. Om ikke noe annet, så kan i hvert fall du som leser komme med dine innspill. Så får vi alle håpe at By Rise & co leser dette og er like lydhøre for innspill utenfra som de liker å gi inntrykk av.

For det første synes jeg selve spillestilen til Norge er moden for en overhaling, særlig med tanke på hvordan vi opptrer på hjemmebane. Jeg tror ikke det er lurt å endre spillestil i Tyskland, når vi spiller på bortebane og i utgangspunktet skal forsvare oss mot en bedre motstander. Det er noe annet når VI skal styre kampene. Da er det ikke nok med John Carew og en hengende spiss på topp. Da er det ikke nok å belage vår offensive strategi på at vi skal vinne luftkrigen og fortsette krigen på bakken innenfor 16-meteren.

Vi mangler en midtbane som kan være med og true motstandernes 16-meter - eller bakrommet, som det heter på fotballspråket. Det gjør verken Kristofer Hæstad eller Martin Andresen. Begge er defensive av legning, og er bare sporadisk med på å støtte oppunder våre tanksentere. Det har vært en uttalt sannhet i norsk fotball lenge - at det er i luften og på faste situasjoner vi skal vinne kampene. Den tiden er forbi og vel så det, selv om det er et godt våpen i et tynt offensivt arsenal, men vi bør sette oss selv i en posisjon der vi har flere typer granater å kaste inn i "boksen".

Norge trenger mer fart. Vi må flytte flere spillere fram i angrep, ikke minst backene. Og vi må slippe til talentene tidligere. Vi må tørre å falle ytterligere noen hakk på Fifa-rankingen fordi resultatene uteblir i første omgang på grunn av et slikt fokus- og strategiskifte.  Vi må med andre ord tørre å tenke langsiktig. Tørre å satse på midtbanespillere som er gode både defensivt OG offensivt, og ikke minst: satse på spillere som har en annen tilnærming til fotballen enn man tradisjonelt sett dyrker fram i Norge - teknikerne.

Vi trenger en ny Leo - en Leo MED teknikk. Vi kan vinne enkelte fotballkamper på duellstyrke og kriging i luften, men vi vinner dem ikke alle. Og vi kan fint finne på å tape kamper mot lag som Bosnia fordi vi kun har den enkle, offensive dødballsstrategien.

Jeg mener Norge - på hjemmebane og i kamper vi skal styre - bør spille med TO spisser, og samtidig ha én midtbanespiller som kan være med og true bakrommet. En adskillig mer offensiv oppstilling, altså. Hvorfor kan ikke Norge bruke både Iversen og Carew på topp? Alternativt Carew og tekniske Daniel Fredheim Holm? Med Simen Brenne som hissig offensiv motor bak? Eventuelt Christian Grindheim, selv om han heller ikke er blant de mest målfarlige? Han er i det minste offensivt smart. Han kan finne de små åpningene, og med to spisser foran seg som både er duellsterke og raske, kan det skape et mer slagkraftig Norge. Og jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor en spiller som Petter Vaagan Moen ikke fikk være med denne gangen. Han er i det minste en fremtidens mann.

Jeg mener at spillere som Erik Hagen, Frode Johnsen og Martin Andresen bør holde seg til klubbfotball heretter. Jeg synes også det er helt feil hvis en spiller som Thorstein Helstad - som på langt nær har prestert over tid de siste sesongene - nå får tillit mot Tyrkia. Erik Nevland har heller ikke det internasjonale snittet som skal til for å heve Norge.

Nei - vi må rendyrke spillere med ekstraordinære kvaliteter. Hva skjedde med Alex Valencia, for eksempel? Hvorfor får ikke Tarik Elyounoussi sjansen snart? Fredrik Strømstad er en herlig spiller, men han er ingen høyrekant. Og når får Norge en back som, i tillegg til å sørge for et solid defensivt fundament, også har evnen til å bidra på løp framover, komme til innlegg og så videre?

Jeg mener også at spillere som Per Ciljan Skjelbreid og Tarik Elyounoussi, i tillegg til Vaagan Moen, bør være med på enhver landslagssamling i den perioden de er i nå, slik at de får smake på miljøet, får kjenne på kroppen hva som kreves, og kan ta med seg inspirasjon og motivasjon tilbake til klubblagene.

Det er også mitt håp at de mange talentene som finnes ute i de norske klubbene, så fort de er modne til det, også får sjansen til å vise seg fram på det øverste norske nivået. Norsk fotball er bedre tjent med det enn å hente inn utlendinger som tar opp plassene. Noen er greit, men nå er det gått for langt. Fem utlendinger bør være maks.

Men altså, for å rekapitulere angående landslaget: fortsett med dagens spillestil når vi møter motstandere som i utgangspunktet er bedre enn oss, og når vi gjør det på bortebane. Hjemme - uansett - mener jeg Norge bør spille 4-4-2, hvor da den ene sentrale midtbanespilleren er av en utpreget offensiv legning. Sats på spillere med fart og teknikk. La gjerne Simen Brenne få forsøke seg noen kamper. Jeg vil i tillegg ha friskt blod på midtstopperplass ved siden av Hangeland, en ny type høyreback, en rendyrket høyrekant og en ren spiss ved siden av John Carew.

Hva mener du?


Sannhetens øyeblikk

Av Thomas Enger - 25.mar.2007 @ 01:53

Det er på tide å se seg selv i speilet.

 

NORGE-BOSNIA 1-2: Det er ikke så voldsomt lenge siden jeg skrev, i dette forumet, at jeg syntes Norge var blitt gode. At vi spilte god fotball, og at vi hadde opptil flere gode fotballspillere.

Akkurat det siste står jeg ved fortsatt, men det er også det eneste. Lørdagens flause av en fotballkamp avslørte, etter mitt syn, hvor skoen trykker. Og hvis noen tror at alt blir så meget bedre hvis Åge Hareide skulle trekke seg eller få sparken, så tro om igjen. Det er nemlig ikke hans kompetanse det kommer an på.

Jeg tror det koker ned til noe så enkelt som at Norge rett og slett ikke er bedre. Vi har kort og godt ikke bedre spillere tilgjengelig. Lørdag kveld tapte vi 1-2 for et land som kun har slått Malta i løpet av de siste 15 månedene. Og det uten sine antatt beste spillere. At kampen gikk i mars mens mange av de norske spillerne er midt i en oppkjøringsfase inn mot seriestarten her hjemme, har minimalt å si. Vi har spillere på laget som har holdt det gående gjennom hele vinteren, mot gode motstandere, ute i Europa.

Det er den kollektive kompetansen det skorter på. Vi har enkelte spillere som holder godt internasjonalt nivå, men vi har det på langt nær på alle plasser. Thomas Myhre (selv om han aldri skulle ha sluppet inn det første målet), Brede Hangeland, Morten Gamst Pedersen, John Arne Riise og John Carew er gode nok. Kristofer Hæstad har potensial, og spilte en meget god førsteomgang mot Bosnia lørdag.

Bortsett fra disse, så er vi ikke godt nok besatt på alle plasser. Dermed blir det ikke noe sterkt kollektiv. Jeg mener oppriktig og seriøst at Norge ikke har noe som helst i et EM å gjøre per i dag. Vi har ikke de kvalitetene, verken individuelt eller kollektivt, som skal til. Det viste lørdagens kamp, det har EM-kvalifiseringen så langt vist, og det har det norske landslagets prestasjoner gjennom hele Åge Hareides regjeringstid også vært et vitnesbyrd på. Vi har levert enkelte gode kamper, fått til noen gode resultater, men så har vi jammen meg levert mye dårlig også. Vi mangler med andre ord stabilitet på et høyt nivå.

Før EM-kvalifiseringskampene tok til igjen, var det litt skriverier i pressen om at Hareide kanskje ikke ville gi seg likevel dersom det ikke ble EM-billett. Hvis et fillemål i siste kamp var årsaken til at EM-toget gikk uten Norge, og hvis han fortsatt hadde tillit, så var ikke hans "nei" så absolutt som først uttalt. Jeg tror ikke det blir noen aktuell problemstilling. EM-kvaliken kommer til å være avgjort lenge før det for Norges del, og da i negativ forstand.

Åge Hareide ville ikke at vi skulle skylde på John Carew etter lørdagens kamp, selv om han bommet på mange sjanser. Jeg har tidligere, også i dette forumet, uttrykt min begeistring for vår storvokste Aston Villa-proff, men samtidig oppfordret ham til å trene mer på avslutninger. For jeg får nesten vondt inni meg når jeg ser hvor klønete Norges nummer ti er når han kommer i posisjon til å avslutte. Selv på straffesparket var det så vidt han traff ballen skikkelig. Jeg sitter fortsatt med et inntrykk av at det er mer flaks enn dyktighet de gangene han treffer innenfor stengene, og hører nettsusen, selv om han har levert noen perler også opp igjennom sin karriere.

Så jeg vil gjerne gjenta min oppfordring og forundring: Hvorfor trener du ikke mer på avslutninger, John? Fy flate for en toppspiss du ville ha vært hvis du hadde hatt de egenskapene i deg også!

Noe av problemet med Norge, er at vi offensivt sett kun har Carew og en hengende spiss som skal score målene for oss, hvis vi da ikke skaffer oss en dødball. Da stiller vi med et slagkraftig mannskap, med høye og sterke karer som Brede Hangeland, Erik Hagen, Steffen Iversen og Frode Johnsen til å krige inn ballen. Men man kan skryte av Morten Gamst Pedersens venstrebein så mye man vil, men det hjelper så lite når over halvparten av dødballene hans enten blir for lave eller for lange når han spiller med flagget på brystet. Det har vi rett og slett ikke råd til på landslaget. Og det er for lite å basere en offensiv strategi på.

I rene spillsituasjoner har vi også en midtbane som aldri er med og truer motstandernes 16-meter. Verken Martin Andresen eller Kristofer Hæstad har den evnen, at de kommer på sugende løp bakfra og er med og skaper røre i motstandernes forsvar. Det er lenge siden vi hadde en Leo til slikt. Det blir for tynt med Carew alene på topp, særlig når han trenger så mange sjanser til å score som han gjør.

Det er med en viss grad av vemod jeg skriver dette, for jeg føler ikke at jeg har mine ord i behold lenger. Jeg synes ikke Norge er gode lenger. Vi har knapt vært heldigere med en kvalifiseringsgruppe enn denne, og hvis vi ikke klarer å ta oss videre til europamesterskapet i et konkurrerende selskap med lag som Malta, Moldova og Bosnia - når skal vi klare det da?

Vi kan belage oss på det det står og faller på nå, nemlig flaks. Vi må ha marginene på vår side i resten av kvalifseringen, både i forhold til de øvrige resultatene i gruppen, og foran våre motstanderes mål. Neste gang John Carew får en sjanse, må vi håpe at Fru Fortuna har et godt øye til oss akkurat den dagen, i akkurat det øyeblikket.

Men det er ikke uflaks som er grunnen til at Bosnia vant 2-1 lørdag kveld. Det må vi innse. Vi er flere hakk unna EM-nivå per i dag, og da er det like greit å peile seg inn mot å se et nytt fotballmesterskap på TV - uten norsk deltakelse.


Hareides magre trøst

Av Thomas Enger - 07.feb.2007 @ 22:09
Åge Hareide og Norge har fått noe å tenke på etter 1-2 mot Kroatia onsdag kveld.

Resultatet, som for øvrig var svært flatterende sett med norske øyne, skal vi ikke bruke så mye tid på. Det holder med å konstatere at Norge kunne og skulle ha tapt mye mer, men en god Håkon Opdal, et godt midtforsvar og et ineffektivt kroatisk angrep sørget for at Norge kan reise hjem med verdigheten i behold. I hvert fall resultatmessig.

Langt verre var det at Norge virket svært tannløse, det var lite aggressivitet og duellstyrke, mens Kroatia var ballsikre, bevegelige og kreative. Det var kort og godt klasseforskjell på lagene.

Spørsmålet er hvor mye man skal legge i en slik kamp. Det er alltid noe å ta med seg, noe man kan lære av, men forutsetningene før Kroatia-kampen onsdag kveld, var ikke optimale for Norges del. Det er lenge siden flere av de norske spillerne som var i aksjon onsdag kveld, har spilt kamp på høyt internasjonalt nivå. Den tunge og humpete banen fremhevet heller ikke det norske lagets kvaliteter.

Men selv om Kroatia på ingen måte spilte med et toppet lag, ble kampen i Rijeka en klar indikasjon på at Åge Hareide har mye å jobbe med før neste EM-kvalifiseringskamp.

Mye kan antakelig løses ved et par enkle grep. Marius Johnsen var ikke noe vellykket valg på venstre back. Kroatia kom gang på gang igjennom på Norges venstrekant, og det kunne fort ha vært mer enn 2-0 til pause på grunn av hullene som oppsto.

Det betyr at John Arne Riise må ned på venstre back igjen. Det betyr igjen at Morten Gamst Pedersen (hvis ikke skaden hans er alvorlig) må tilbake på venstre kant, hvilket mest sannsynlig betyr at Fredrik Strømstad får fornyet tillit på høyresiden. Hvis han er frisk.

Spillere som Anders Rambekk, Martin Andresen og Kristofer Hæstad viste også med all tydelighet at de ikke er vant til tempoet og nivået. Norges midtbane hadde ikke mye kontroll defensivt, slik vi har sett tidligere med Doffens løps- og taklingskraft, Andresens overblikk, evne til å ta ut rom og til å styre spillet. Mot Kroatia ble han aldri noen ballfordeler.

Og på topp ble det aldri noen lett oppgave for John Carew og Ole Gunnar Solskjær, gitt forutsetningene som forsvaret og midtbanen ga dem. Solskjær har også vært i bedre form enn han er per i dag.

John Carew viste noen små tegn på at formen er i anmarsj, og forseringen hans etter 19 minutter, da han klemte til fra 20 meter og ballen føk like over tverrliggeren, var det virkelig klasse over. På en bedre bane ville også John ha kommet enda bedre til sin rett. Jeg er ikke så bekymret for Carews form inn mot EM-kvalifiseringskampene vi står overfor.

Jeg er mer bekymret over at Norge knapt nok skapte en eneste kvalifisert målsjanse, med unntak av målet som kom på overtid og Carews allerede omtalte skudd. Vi hadde ikke en eneste farlig dødball - vårt fremste angrepsvåpen. Vi virket kort og godt tamme. I de fleste ledd på banen.

Mye både kan og sannsynligvis vil forandre seg i tiden som kommer fram mot Bosnia Hercegovina-oppgjøret 24. mars og Tyrkia fire dager senere. Det er over halvannen måned fram i tid. Mange spillere er inne i en tung treningsperiode nå også, hvilket formodentlig vil resultere i bedre form når det virkelig gjelder.

Det er en mager trøst etter en trist norsk forestilling. Hver eneste av de dagene som gjenstår før 24. mars må med andre ord brukes.

Og de må brukes godt.

Hva er galt med Thomas Myhre?

Av Thomas Enger - 12.jan.2007 @ 10:10
Thomas Myhre har vært proff i godt og vel ti år. Han har vært innom ti klubber siden han forlot Viking i 1996. Hvorfor er han aldri blitt en fast hit noe sted?

Norges sisteskanse sliter benken i Charlton for tiden. Han har slitt benken i de fleste klubber han har vært innom i karrieren, i hvert fall som proff, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor. Thomas Myhre er en keeper jeg uten problemer hadde sett som førstekeeper i min favorittklubb, uten at jeg skal røpe den her. For meg er det en gåte at ingen toppklubber i Europa har Myhre i stallen sin i dag. Med all respekt til Charlton.

Thomas Myhre spilte riktignok samtlige ligakamper for Everton i sesongen 1998/99, men på grunn av skader, mistet han den plassen til Paul Gerrard året etter. Så ble han skadet, og da han kom tilbake igjen, utviklet forholdet til manager Walter Smith seg i den gale retningen. Han ble lånt ut til fire klubber, Birmingham, Tranmere, Rangers i Skottland og FC København. I sistnevnte klubb ble han seriemester i 2000/01-sesongen.

Så ble han kjøpt opp av Besiktas i 2001, men heller ikke der ble det mer enn én sesong. Turen gikk videre til Sunderland, men også der ble det benkesliting i begynnelsen. Det var ikke før hovedkonkurrent Mart Poom ble skadet i 2004/05-sesongen, at Myhre fikk sjansen mellom stengene. Den tok han vare på, og bidro sterkt til at Sunderland rykket opp til Premier League den sesongen.

Men noen ny kontrakt fikk han ikke. Da gikk turen hjem til Fredrikstad på et kort gjesteopphold, før han nå er tilbake i England igjen. Som benkesliter i Charlton.

Så hva er det som er galt med Thomas Myhre? Ingenting, spør du meg. Jeg kan i farten ikke huske sist jeg så han gjøre en tabbe. Thomas Myhre gir alltid maks, han gir mye av seg selv, han har en bra publikumsappell, og har egentlig ingen åpenbare svakheter i spillet sitt. Kanskje med unntak av høyrebeinet rent fotballmessig.

Men likevel har det vært gjennomgangstone i hele karrieren hans at han ikke har fått sammenhengende perioder med førstelagsspill i en internasjonal toppklubb.

Thomas Myhre har ennå noen år igjen av karrieren sin. Det er lett å forstå hvis han ønsker å bevise noe, særlig i England, og det er ingen jeg unner suksess på fotballbanen mer enn Thomas Myhre. For han er en tversigjennom likandes kar som har vært forfulgt av både uhell, skader og dårlig timing.

Men han er avhengig av å spille kamper om han skal beholde plassen i Norges mål. Om jeg skal driste meg til å komme med et råd her, noe jeg på ingen måte forventer at han skal høre på, så må det være å komme hjem nå. Finne seg en klubb i Norge der han får fast spilletid, selv om pengene på ingen måte vil være like gode. Det finnes ikke en klubb i Norge som ikke ville ha nytt godt av Myhres tjenester som burvokter.

Og Tippeligaen ville ha blitt en attraksjon rikere.

Hva skal du med situps, John?

Av Thomas Enger - 16.nov.2006 @ 10:15

Av og til lurer jeg på hva John Carew tenker på.

John Carew kunne etter onsdagens 1-1-kamp i Serbia fortelle at han hadde trent ekstra mye situps og pushups i det siste. Hva i huleste skal han med det?

En Carew i toppform er en ressurs i enhver klubb i Europa. Det bør det ikke herske noen som helst tvil om. Ei heller at jeg er en stor fan av vår kraft-Carew. Jeg har tidligere i denne spalten omtalt Lørenskog-tårnet i rosende vendinger, fordi han er så rask, så sterk og så vanskelig å håndtere for en hvilken som helst motstander. Derfor kan Norge leve med at han ikke scorer så voldsomt ofte, fordi han gjør så mye annet som er bra for laget.

Men det jeg ikke fatter, er hvorfor han ikke trener mer på de tingene han er dårlig på. Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner hans personlige treningsopplegg til punkt og prikke, men er det én ting han ikke trenger mer fokus på, så er det styrke. Det har han. I bøtter og spann. Og han har tidligere sagt at han ikke trener så mye på avslutninger. Når han er i form, så sitter det, liksom.

Men det Carew ikke har så voldsomt mye av, er avslutningsteknikk. Nå banket han riktignok inn en perle av et mål mot Serbia, men jeg har sjelden en følelse av at nettkjenningene hans er et resultat av ferdigheter. Ofte er det mer snakk om flaks. Og basisferdighetene hans med ball kan til tider se ganske klønete ut.

Målet mot Serbia kunne for meg virke som et tilfelle av "nå brenner jeg til og håper den går inn". Han kikket ikke opp på keeperen før han fyrte løs. Og ballen kunne like gjerne ha gått over eller utenfor, som inn.

Så hvorfor trener du ikke mer på avslutninger? Hva skal du med en situp eller to til, John? Hvorfor følger du ikke Ole Gunnar Solskjærs eksempel og terper avslutning etter avslutning etter avslutning, fra ulike vinkler, med mann i ryggen, på en-touch inne i boksen, fra 15 meter, 20 meter, fra skrått hold – hver dag?

Jeg tør påstå at det ikke er så mye som skal til før du blir en garantist for 20-25 ligamål i Lyon – eller hvilken klubb du enn måtte befinne deg i - hver sesong. Det er du ikke nå. Til det kommer målene altfor sjelden, og jeg tviler sterkt på at det er tilfeldig.

Det er fint å holde ved like det man er god på, men man må terpe på det man ikke kan. Så dette er en bønn og en oppfordring i all vennkapelighet: Kom deg foran mål, John. Det er der du hører hjemme.

Ikke på helsestudio.


Bill.mrk: "Stilling ledig"

Av Thomas Enger - 14.nov.2006 @ 10:09

Blir man en bedre trener av å få sparken?

Listen over sparkede fotballtrenere i Tippeligaen i årets sesong ble enda lenger mandag. Bare etter serieslutt har tre trenere fått beskjed om at den jobben de har gjort i år, ikke har vært god nok. Verken Frode Grodås, Arild Stavrum eller Uwe Rösler har gått fra jobben frivillig, men de har enten ”kommet til enighet” eller forhandlet fram en ”avviklingsavtale” med sine eks-arbeidsgivere.

Men veien ut i arbeidsmarkedet, som for de aller fleste arbeidssøkende fortoner seg som et mareritt, er sjelden det for sparkede fotballtrenere. Svært ofte får de nye jobber igjen kort tid etterpå, hvis de da ikke vil ta en pause for å "tenke over hva de skal gjøre framover".

Fotballtrenere har en merkelig posisjon i arbeidsmarkedet. Det er en vanvittig krevende jobb, det er ingen i tvil om, og det er selvfølgelig en fordel å oppnå gode resultater. Men slik det har blitt, ser det ut til å være mer enn nok med en bra CV. Har man vært her eller der, virker det ikke å spille så veldig stor rolle hva man har gjort mens man har vært der. Får man sparken, betyr det som regel bare at man blir ledig for andre potensielle arbeidsgivere. Det tar i hvert fall ikke lang tid før vedkommendes navn blir koblet til ledige stillinger.

Men hvis de har fått sparken - er det noen grunn til å tro at de skal gjøre det så veldig mye bedre andre steder? Eller er virkeligheten simpelthen den at vi kort og godt ikke har nok gode trenere å ta av?

Det snakkes alltid om resultater etter at klubbledelsen har evaluert satsingen. Når de så tar konsekvensen av de svake resultatene, og går ut på markedet for å finne nye trenere, virker det imidlertid som om klubbene er mer opptatt av å hente inn NAVN, som resultatmessig kanskje ikke har spesielt mye å vise til, snarere enn personligheter som passer inn i klubbenes visjoner for fremtiden.

For listen i fotball-Norge er lang over trenere som enten har fått sparken eller som ikke har fått fornyede kontrakter (i praksis er det ikke så veldig stor forskjell). Tom Nordlie, som for tiden vel må sies å være Norges mest ettertraktede trener, har måttet forlate både Sandefjord, Vålerenga og Start i unåde. Han frelset Viking i høst, og tygger for tiden på et tilbud om mer permanent arbeid i Stavanger, men han er også en brennhet kandidat som Uwe Röslers etterfølger i Lillestrøm.

Ivar Morten Normark fikk det ikke til på øverste nivå med Aalesund, og ble raskt hentet til Tromsø. Der gikk det også rett vest, og nå er han trener for samelandslaget. Per Joar Hansen tok konsekvensen av dårlige resultater med Rosenborg, men trener nå Aalesund. Jan Halvor Halvorsen har vært i både Byåsen, Sogndal, Start og svenske GIF Sundsvall, og er nå i Notodden. Hallvar Thoresen har vært i både Frigg, Strømsgodset, Brann, Hønefoss og Lillestrøm (som hjelpetrener) uten nevneverdig suksess. Nå er han U21-trener på oppsigelse før han forsvinner til en jobb som sportssjef i Odd Grenland.

Der har han for øvrig Gaute Larsen i trenerteamet, som fikk sparken i Stabæk. Harald Aabrekk har blant annet vært i Tromsø, Brann og Haugesund. Nå er han i Vålerenga, rett nok ikke som hovedtrener. Arne Erlandsen fikk ikke ny kontrakt med Lillestrøm, forsvant til IFK Göteborg, der han på grunn av manglende satsing fra ledelsen valgte å trekke seg tidligere i år. Mandag ble han ansatt som ny trener i HamKam.

Og listen er lenger enn som så.

Men det aller beste man kan gjøre dersom man har fått sparken som trener, eller selv har forlatt vervet, er å bli ekspertkommentator på TV. Da Nils Johan Semb fratrådte som landslagstrener i 2003, begynte han etter hvert i TV 2. Der har han nå opparbeidet seg en fremragende status, og hans navn blir nevnt i alle mulige sammenhenger når klubber har sparket en trener og er på jakt etter en ny.

Det er med andre ord ingen grunn for verken Frode Grodås, Arild Stavrum eller noen av dere andre som har fått sparken i år, til å være bekymret. Det vil alltids være klubber som tror at dere kan utrette store ting neste år. Eller neste år der igjen.

Hvis ikke er det alltids en plass i tv-ruta.

Jeg savner en mer strategisk og langsiktig tankegang blant de norske eliteklubbene. Det er ikke mange som våger å satse friskt på unge og fremadstormende trenere, og som aksepterer at resultatene uteblir i en sesong eller to. Det er antakelig for fristende å hente inn NAVN når kravene om resultater - på kort sikt - er så fremtredende som de er. Og når altfor mange har ambisjoner om gull, vil noen nødvendigvis se tilbake på sesongen med skuffelse. Da er også veien til drastiske tiltak faretruende kort.

Man skal heller ikke glemme to ting til: Det er fotballspillere som vinner trofeer, ikke trenere. Det er fotballspillere som må sette filosofi ut i praksis, og de må derfor ikke fraskrives ethvert ansvar. Og det er nå engang slik at klubbledelsen ansetter både trenere og spillere.

Så kanskje det er der skoen trykker? At det er altfor mange inkompetente ledere der ute?

Det er i hvert fall et relevant spørsmål.


Årets bragd

Av Thomas Enger - 06.nov.2006 @ 12:19
Det bør ikke herske mye tvil om hva som var årets prestasjon i årets Tippeliga.

Var det en avis eller en ekspert i dette landet som IKKE tippet Sandefjord på nedrykksplass før sesongen? Det er mulig noen av lokalavisene eller andre som følger Sandefjord tett, var hakket mer optimistiske enn resten av oss, men refrenget var i hvert fall entydig. Sandefjord skulle havne på 14. plass. Det var ingen som helst tvil om den saken, og folk som mente noe annet, var enten inhabile eller smågale.

Sandefjords trener Tor Thodesen sa til Nettavisen før seriestart at han skulle klippe ut alle tabelltipsene som omtalte Sandefjord som dumpekandidat nummer én. Han skulle printe ut vårt. Og nå er det han som sitter og humrer over kaffekoppen mens han nyter vissheten om at ekspertene tok feil, og at det blir Tippeliga-spill også neste år.

Jeg har fått mye tyn fra min sandefjordske svoger i løpet av Tippeliga-året 2006, siden Nettavisen var blant mange aviser som dømte Sandefjord nord og ned. Jeg tror faktisk samtlige i sportsredaksjonen hadde Sandefjord på 14. plass. Vi var åtte stykker som delte den oppfatningen.

Det var flere grunner til det. Laget virket ikke, på papiret, nevneverdig forsterket. Thodesen & co hadde vært aktive på overgangsmarkedet, men det var enten spillere ingen hadde hørt om, eller spillere som kanskje hadde sett sine beste dager i andre klubber. Manglende offensiv slagkraft var kanskje den viktigste årsaken til at vi trodde Sandefjord ville få det tøft.

Det var før Andreas Tegström tok Tippeligaen med storm, og det var før Tommy Knarvik våknet til live igjen. Med poengene vokste selvtilliten og troen på at dette kunne gå. Og nå er til og med en fornyet kontrakt i Tippeligaen kronet med en cupfinale. 

Det er det bare å ta av seg hatten for. Gratulerer Tor Thodesen og Sandefjord. Intet mindre enn imponerende.

Jeg har tidligere i dette forumet uttrykt min forbauselse over hvor bastante enkelte kan være, og ikke minst er, når det gjelder tipping av resultater og tabellplasseringer. Det ligger jo i selve ordet å tippe. Man vet jo ingen ting. Men mange mener likevel å vite at de vet. For hvor dumme var vi ikke da vi tippet at Tromsø skulle slå Brann på Alfheim tidligere i høst? Og hvorfor i alle dager skulle Stabæk bli noe bedre enn nummer 12? Og man var vel rett og slett dum i hodet hvis man trodde at Sandefjord kunne hamle opp med Rosenborg i cupens semifinale? Eller at HamKam kunne slå samme lag på Lerkendal tidligere i sesongen?

Hvalfangst-laget vant 5-2, mens nedrykksklare Kamma scoret tre ganger uten at Høgmos menn fant nettmaskene.

Fotballen er med andre ord så rund den kan få blitt. Og det er det mange som glemmer av og til.

Så til både svoger og hele Sandefjord: Ja, vi tok feil. Men vi hadde rett plassering både på Rosenborg, Vålerenga, Start, Tromsø og HamKam. I en verden der et selvmål, en dommeravgjørelse eller en feiltreff fra eller til kan være forskjellen på et lags eksistens på det øverste nivået eller ikke, er kanskje ikke 5 av 14 så aller verst allikevel...

Det er uansett bare å glede seg til april. Da tipper vi Sandefjord på nedrykk igjen. Kanskje.

:-)

Ikke heng med hodet, Hareide

Av Thomas Enger - 08.okt.2006 @ 00:26

EM-flyet har forlatt rullebanen, men vi sitter fortsatt i cockpiten.

Vi kan ergre oss grønne over den feilaktige offside-avblåsningen mot slutten av kampen, der Daniel Braaten ble spilt igjennom alene med den greske keeperen, men det har lite for seg. Vi fikk ikke med oss noen poeng hjem fra vannkrigen i Athen, men vi har i et litt større perspektiv egentlig ingen grunn til å henge med hodet.

For Hellas-kampen lørdag kveld var nok et eksempel på at Norge har tatt gode, viktige og ikke minst riktige skritt på veien mot å bli et bedre fotball-lag i løpet av høsten. Vi har slått Ungarn borte og vunnet oppskriftsmessig hjemme mot Moldova, og vi har vist de regjerende europamestrene at vi kan slå dem.

For det bør ingen være i tvil om etter lørdagens kamp. Norge spilte godt, og vi var bare marginer unna å score både ett, to og tre mål. Vi hadde fullstendig kontroll på Hellas etter pause, og mens grekerne hev etter pusten og ba til sine guder om hjelp mot slutten, kjørte vi på videre.

Det er mye godt i det norske laget for tiden. Innsatsen. Vinnerviljen. De enkeltvise prestasjonene så vel som de kollektive. At vi ikke fikk med oss poeng hjem lørdag kveld, får så være. Vi hadde bra med flyt mot Ungarn, og hadde et litt større element av uflaks denne gangen. Vi fikk heller ingen gavepakker av det solide greske forsvaret.

Flaks, flyt og uflaks pleier som regel å jevne seg ut i løpet av en sesong eller kvalifisering.

Men Norge famler uansett ikke i mørket på jakt etter løsninger lenger. Det ser ut til at vi har funnet en retning og en stil, og det virker som om begge deler passer oss.

For første gang på flere år kan jeg skrive dette og faktisk føle at jeg har en viss dekning for det: 

Norge er blitt ganske gode.

Og det er ingen tvil om at vi vil få gode resultater om vi fortsetter å prestere på samme nivå.


Ingen Svarte-Per i RBK

Av Thomas Enger - 26.sep.2006 @ 12:43

Det er ingen grunn til å tro at Rosenborg plutselig skulle begynne å tape fotballkamper når Per-Mathias Høgmo kommer tilbake.

Fotball er et sammensatt spill. Mye handler om treningsmetodikk, spillemønstre, form og psykologi (og for all del: flaks og tilfeldigheter), og mye handler om hvilke signaler som kommer fra ledelsen. Tom Nordlie måtte gå fra Start fordi man var slitne av hans lederstil. Stig Inge Bjørnebye kom inn, og skjegget til Erik Solér vokste og vokste. Start er nå på trygg grunn i serien, og laget var heller ikke mye fra å komme seg til cupfinalen for første gang i klubbens historie.

Men det er selvsagt altfor naivt og unyansert å tro at Starts fremgang skyldes Bjørnebyes grep, og dem alene. All statistikk viser at lag som sparker en trener, får en nokså umiddelbar sportslig fremgang i etterkant. Det lå uansett et grunnlag i bunnen som Nordlie hadde utviklet gjennom mange timer på treningsfeltet. Og ofte er det tilfeldigheter som gjør at trender blir snudd. Gode resultater har også en tendens til å avle flere gode resultater, i og med at man har fått trygghet i laget. Det er en viktig forutsetning for fremgang - uansett idrett. Nils Erne Eggen sa til det kjedsommelige i sin tid på Lerkendal at "selvtillit er ikke du har, men noe du får gjennom å lykkes."

Knut Tørum har hatt en formidabel suksess i Høgmos fravær. Det kan ingen bestride, hvis man ser på resultatene alene. Men man skal være forsiktig med å hylle eksilbergenseren som noen frelser. Det er nemlig ikke så veldig overraskende at Rosenborg vinner fotballkamper. Det er nok av gode fotballspillere på Lerkendal, og Per-Mathias Høgmo brukte store deler av vårparten til å minne folk om at han skulle eksperimentere med laget. Og det gjorde Rosenborg.

Nå ser det ut til at laget har satt seg, det er kontinuitet i startelleveren, og det er lettere å kjenne igjen den rosenborgske spillestilen nå enn hva tilfellet var tidligere i år. Høgmo har også sin del av æren for det. Det er godt mulig Tørum har gjort noen eminente grep på treningsfeltet. Det er det vanskelig for meg å si noe om med tyngde, siden jeg sjelden er i Trøndelag, men det var sikkert smart å kreve mer stake av rutinerte menn som Steffen Iversen, Vidar Riseth, Christer Basma og Roar Strand. Kursendringen utover det tviler jeg på at har vært formidabel.

Rosenborg har vunnet seks kamper på rad, men uten å imponere. Rett nok var mandagens 4-0-seier over Odd Grenland av det særdeles solide slaget, men bak resultatet lå et gavmildt Odd-forsvar og en effektiv utnyttelse av de skjebnesvangre feilene. Det er heller ikke mange dager siden Rosenborg selv gikk på et ydmykende tap i cupen, i en kamp der Sandefjord viste seg som det dødelig effektive laget. Fotballen er med andre ord ikke noe mindre rund nå enn før.

Rosenborg har flyt for tiden, og Per-Mathias Høgmo kommer sånn sett tilbake til et dekket bord. Nettopp derfor kommer vi ikke til å få se noen dramatisk kursendring med han ved rattet igjen.

For det er det ingen grunn til.


Slik ender serien

Av Thomas Enger - 21.sep.2006 @ 14:30
En kjapp, nokså meningsløs, men like fullt morsom (for meg i hvert fall), titt inn i krystallkula avslører hvordan serien ender i år.


Jeg skrev en blogg tidligere i årets fotballsesong der jeg raljerte litt over avisenes evinnelige tabelltips før sesongen. Som oftest stemmer jo ”ekspert-uttalelsene” ikke så veldig med virkeligheten, men det er nå engang morsomt å spekulere litt, tippe litt, forsøke å ta en titt inn i glasskula.

Det er seks serierunder igjen. For Rosenborg er det sju.

Jeg legger hodet på blokka igjen og forsøker meg på et slags tips på hvordan det går resten av året. Jeg tar utgangspunkt i de tre topplagenes resterende kamper, vurderer hva de kan ta med seg av poeng fra de ulike oppgjørene, og så summerer jeg opp til slutt.

Jeg oppfordrer samtidig dere til å gjøre det samme. Skriv inn deres egne forslag i kommentarfeltet under bloggen.

Ingen kamper mot slutten er enkle, fordi det kan handle om å beholde plassen i Tippeligaen, vinne den, eller skaffe seg en Royal League-billett som kan gi penger i klubbkassa og erfaring mot andre skandinaviske topplag. I tillegg skjer det som regel noe med hodene til fotballspillere når det nærmer seg slutten av en sesong. Særlig hvis man lukter gull. Bare se på hva som skjedde med både Vålerenga og Start i fjor. Ingen av dem imponerte i de fem-seks siste kampene, for å si det forsiktig.

Brann virker å være på vinnersporet igjen etter en litt treg start på høsten, og de har også hentet inn forsterkninger i form av Eirik Bakke og Ardian Gashi. Laget har likevel tre vanskelige bortekamper igjen, i tillegg til en meget vrien hjemmedyst mot formlaget fremfor noen for tiden - Rosenborg. Skjønt – det skulle man kanskje ikke tro når man så cup-semifinalen mot Sandefjord torsdag kveld…

Jeg tror ikke Brann tar noen trepoengere på utebane av de oppgjørene som står igjen. Et Tromsø-lag i akutt poengnød kommer også til å mobilisere alt de har, og det kan fort bli null poeng for Brann på Alfheim. Hjemme mot Odd og Ham-Kam bør det bli trepoengere, men Lyn på Ullevaal Stadion er ingen lett oppgave. Ei heller Viking borte. Og RBK på Brann Stadion lukter det poengdeling lang vei av.

Jeg tror ikke Brann tar mer enn ni poeng resten av sesongen og ender på en 3. plass.

Rosenborg virket helt inntil torsdag kveld nokså uimotståelige, selv om de langt ifra har imponert rent spillemessig. Rosenborg har også et tett kampprogram igjen. En slik påkjenning skal man aldri undervurdere, særlig når seriegull står på spill, og psykologi vil sånn sett spille en viktig rolle når det drar seg til.

Men RBK har en bred stall med mange kvalitetsspillere, som har bred erfaring med å kjempe om gull. Helgens kamp mot Odd Grenland blir sånn sett en nøkkelkamp, siden det er første dyst i en lang rekke av kamper på kort tid. Får de en god start i Skien, kan det trønderske toget bli vanskelig å stoppe. Deretter venter to hjemmekamper på rad (hengekamp mot Tromsø og mot Lyn). Rosenborg skal være bedre enn begge disse, men det trodde alle om Sandefjord også…

Jeg tror torsdagens tap virker som en vekker for Rosenborg, og at de unngår tap resten av sesongen. Jeg tror også at de bare mister poeng i borteoppgjørene mot Ham-Kam, Brann og FFK. Resten vinner de. Det tilsvarer 15 poeng.

Lillestrøm har en i utgangspunktet greiere reise, med bortekamper mot Molde, Sandefjord og Odd Grenland igjen på programmet. Hjemme møter de ”bare” Stabæk, Tromsø og Lyn – alle hjemmekamper som bør ende med tre poeng.

Molde og Odd er kapable til å slå LSK, selvfølgelig, men jeg tror det blir poengdeling i de to kampene. Dermed ender LSK opp med 14 poeng på de seks kampene som står igjen.


Her er oppsettet:
 
BRANN:

21  Tromsø – Brann                          0p

22  Brann - Odd Grenland                3p

23  Lyn - Brann                                  1p

24  Brann - Rosenborg                     1p

25  Brann - HamKam                        3p

26  Viking - Brann                               1p

Totalt:                                                 9p

ROSENBORG:

20  Rosenborg - Tromsø                    3p

21  Odd Grenland - Rosenborg         3p

22  Rosenborg - Lyn                            3p

23  HamKam - Rosenborg                 1p

24  Brann - Rosenborg                        1p

25  Rosenborg - Viking                        3p

26  Fredrikstad - Rosenborg               1p

 

Totalt:                                                 15p

LSK:

21  Molde - Lillestrøm                         1p

22  Lillestrøm - Stabæk                       3p

23  Sandefjord - Lillestrøm                  3p

24  Lillestrøm - Tromsø                       3p

25  Odd Grenland - Lillestrøm             1p

26  Lillestrøm - Lyn                             3p


Totalt:                                                 14p

Det betyr at Brann får 49 poeng, Lillestrøm får 50, mens Rosenborg blir serievinner med 51 poeng.

Hva tror du? Skriv inn dine forslag i kommentarfeltet under.

Meningsytringer som omhandler mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, eller hets i en eller annen form enten mot undertegnede eller andre, blir for øvrig fjernet.

Heia Tufte.

Bli back, talenter

Av Thomas Enger - 11.sep.2006 @ 09:12
Går du med en proffdrøm i magen? Her er et godt råd.

 

Ta en titt på spillerbørsen vår så langt i år. Beste back er på 53. plass. Han er svensk og heter Mikael Dorsin. Backen som ligger noen plasser bak, er 34 år gammel. Han heter Christer Basma.

Vi er med andre ord et godt stykke unna å ha en back-portefølje som toppklubbene ute i Europa studerer med lupe samtidig som munnen flommer over av sikl.

Spillerbørs alene er et elendig argument hvis man skal vurdere backene i norsk fotball. En børs vil aldri være noen hundre prosent fasit i forhold til hvordan en spiller har opptrådt i løpet av en sesong. Og det er på ingen måte like lett å skinne som back som for eksempel spiss, vel og merke hvis du scorer.  En spiss som scorer to mål og har en målgivende pasning, havner fort på Rundens lag hos de fleste aviser og øvrige mediekanaler. En back som gjør det han skal, verken mer eller mindre, havner fort i 5’er-sekken og skiller seg sånn sett ikke ut.

Men en spillerbørs er likevel en god indikator. Og det er et ufravikelig faktum at Norge måtte bruke en midtstopper ute på høyre back i de to første EM-kvalifiseringskampene nå i høst. Anders Rambekk er en klok spiller, så han mestret den omstillingen på en prima måte, men det er et tankekors at vi ikke har bedre backer med norsk pass enn at Åge Hareide må ty til en midtstopper for å fylle opp førsteelleveren sin.

 

I dag virker John Arne Riise, Jon Inge Høiland og Marius Johnsen å være nokså sikre back-kort i Norges landslag. Trond Erik Bertelsen banker ganske hardt på døra, og er nær ved å komme inn (også når ingen er skadet). Bak disse er det rimelig tynt. Jarl Andre Storbæk har vært så vidt innom, det er noen gode unggutter i Lyn, Erlend Hanstveit forsøker med jevne mellomrom å bli proff, Stabæk har fått fram en spennende spiller i Bjørnar Holmvik, Odd har en bra en i Espen Ruud, Molde i Knut Olav Rindarøy, men bortsett fra det, er det magert med talenter på vei opp og fram. (Har jeg jeg glemt noen åpenbare i forbifarten, så send meg en mail (thomas.enger@tv2.no)).

Hvis man ser på norske utenlandsproffer de siste ti årene, er det ikke så voldsomt mange backer som har forsvunnet ut. Vegard Heggem gjorde en bra figur i Liverpool så lenge han var skadefri, mens Stig Inge Bjørnebye hadde en bra karriere på samme fotballøy. Bjørn Tore Kvarme ble solgt mens han var back, men nå er han midtstopper. Og så har vi selvsagt Gunnar Halle og John Arne Riise. Roger Nilsen og Alf Inge Håland ble vel også brukt der ute fra tid til annen. Men etterveksten og eksporten de siste fem årene har vært minimal. For ikke å si lik null.

Hadde jeg vært 14-16 år i dag, og like fotball-gal og proffdrømmende som jeg var den gangen, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha satset på. Jeg ville ha gjort alt jeg kunne for å bli en god back. Norge og norske klubblag skriker etter gode backer, særlig norske, og de har gjort det lenge. Hvis man bærer på en proffdrøm, er veien med stor sannsynlighet kortest om man spesialiserer seg som krittslikker på en av sidene. Og særlig hvis man utvikler en særegenhet som gjør at man blir lagt merke til. Man kommer svært langt med ekstrem fart, et heftig skuddbein eller en god innleggsfot. Gjerne i kombinasjon med en solid defensiv legning.

Stig Inge Bjørnebye er kanskje det beste eksempelet vi har på at man ikke nødvendigvis trenger bøttevis med talent for å komme langt. Han var en god spiller, bevares, men ikke en mann med spesielle fotballmessige ferdigheter utover sitt gode venstrebein. Det han kom langt med, var en sterk fysikk, en bunnsolid disiplin og en imponerende treningsvilje. Han sto på. Og proff ble han. Til og med Start-trener.

Å være back er ikke verdens mest glamorøse jobb. Man har et begrenset område å bevege seg på, og gjør man feil – hvilket ikke er uvanlig – har bommertene en lei tendens til å resultere i baklengsmål. Det er sånn sett enklere å være spiss. Ingen forventer at man skal score hver gang, men samtidig er terskelen ekstremt mye høyere for å bli lagt merke til.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg kunne ha blitt proff om jeg hadde satset beinhardt på å bli en god back for 16 år siden, siden jeg knapt nok hadde (og har) et defensivt fiber i kroppen. Men jeg tror sjansene ville ha vært mye større.

Særlig i dette tiåret.


Ikke mobb kameraten min

Av Thomas Enger - 06.sep.2006 @ 22:58

Så lenge John Carew gjør det han kan best, er det ingen grunn til å mase om måltørken hans.

Journalister er fæle folk av og til. Har ikke en spiss scoret mål på en stund, så kommer statistikken fram, og man blir konfrontert – gang på gang på gang – med at man ikke treffer nettmaskene. Helt til man gjør det, og da kommer ”hvor lettet er du nå?” og ”har det løsnet for deg nå?”-spørsmålene.

Det vil journalister fortsette med også, og jeg sier ikke at det er galt å gjøre det. Men for en spiss er det destruktivt. Jo mer man blir minnet på at man ikke scorer, jo større blir presset hver gang man kommer i scoringsposisjon. Da binder man seg. Da scorer man ikke.

John Carew er ikke helt som alle andre spisser. Han kommer neppe noen gang til å bli en garantist for 20 ligamål hver eneste sesong, enten han spiller i Frankrike, Spania, Italia eller Norge. Til det er ”jeg går rett på samma hva jeg støter på”-teknikken hans for uraffinert. Og innimellom ser han direkte klønete ut når han kommer i posisjon til å score.

Men det er ikke et forsvar i verden som synes det er gøy å spille mot John Carew. Kombinerer man de to største fortrinnene hans – styrken og hurtigheten – så får man en kruttpakke som binder opp midtstoppere, som gir dem juling i 90 minutter, og som skaper farligheter på egen hånd - og som også av og til bidrar med scoringer.

Det er antakelig derfor han fortsatt er en spiss Gerard Houllier stoler på i Lyon. Det er antakelig derfor han er blant de første Åge Hareide plukker ut når han skal komponere sin førsteellever. Fordi han bidrar med så mye annet enn mål. Det faktum at han er utpå der, er nok til å binde opp to-tre mann, hvilket kan gi rom for andre medspillere. Så kan de score.

John Carew kommer aldri til å bli noen Ole Gunnar Solskjær foran mål, men han er et angrep alene for det. Og så lenge du fortsetter å bidra for Norge som du gjør, John, med dine muskler og din oppofrende spillestil, så klarer vi å leve med at du ikke scorer så mange mål.

Du er pokker så god for det.


Åges beste menn

Av Thomas Enger - 02.sep.2006 @ 22:39

Norge spilte sin hittil beste landskamp under Åge Hareide. Tidspunktet å gjøre det på kunne knapt ha vært bedre.


4-1 over en hvilken som helst motstander i en EM-kvalik – borte – er et resultat som flere enn våre øvrige motstandere i EM-puljen legger merke til. 4-1 er sterkt. 4-1 er imponerende. Og ikke minst:

4-1 gir Norge enorm selvtillit og trygghet inn mot onsdagens Moldova-kamp. Det må vi ta vare på og videreutvikle utover høstens og vinterens kvalifisering. For nå har vi fått den starten de færreste hadde våget å drømme om på forhånd.

Det mest gledelige av alt, var den defensive kontrollen vi hadde. Ungarn skapte svært lite på sin egen hjemmebane, og aggressiviteten, løpsviljen og presset de norske spillerne la ned for dagen, var formidabelt. Det var uten tvil den beste landskampen under Åge Hareides ledelse, og for å være helt ærlig – over all forventning og gledelig overraskende. På forhånd var det flere enn meg som hadde vært fornøyd med uavgjort.

Isteden ble det full pott og en festforestilling nesten fra start til mål.

Utfordringen nå blir ikke å gå i samme fella som etter Slovenia borte i VM-kvaliken. Da var vi høyt oppe etter 3-2, og vi kom raskt ned på jorda igjen mot Skottland på Ullevaal Stadion bare noen dager senere. Vi hadde ikke landet skikkelig før nye 90 minutter med fotball skulle spilles, og floskelen "å nullstille seg" har sjelden vært mer aktuell enn nå.

De norske spillerne bør kose seg med resultatet i kveld, men legge det bak seg allerede på neste trening. Da må fokuset være på Moldova, som bare var 12 minutter unna å holde Hellas til uavgjort lørdag.

Men det som er viktig å ta med seg fra Budapest, er den fandenivolske innstillingen Norge la til grunn lørdag. Taktikken blir helt sikkert noe annerledes på onsdag, siden vi har hjemmebane og Moldova ventelig vil legge seg i forsvar, og det er en situasjon Norge ikke er spesielt komfortable med.

Historikken på Ullevaal er Hareide også klar over, men han har garantert lært av det som skjedde etter Slovenia. Derfor bør vi få se et Norge som kjører over Moldova også, en motstander som vi selvsagt skal være mer enn gode nok til å slå.

Men Ungarn-kampen ga mersmak. Det norske publikummet er klare for mer festfotball. Og denne gangen vil vi se det på norsk jord også.


Hareides viktigste svar

Av Thomas Enger - 17.aug.2006 @ 00:24

Norge skremte neppe vannet av Ungarn med 1-1 mot Brasils B-lag onsdag kveld.

Men viktigere er de svarene Åge Hareide fikk i forhold til det arbeidet han skal gjøre videre.

 

Norge er fortsatt ubeseiret mot Brasil. Det spiller for så vidt liten rolle i den store sammenhengen, selv om det kanskje er viktig rent historisk for et land som er ranket som nummer 49 blant alle verdens fotball-lag. I forhold til det som skal skje i Budapest om to og en halv uke, har resultatet relativt liten relevans, annet enn at det er greit rent psykologisk å ta med seg videre for de norske spillerne.

Brasil stilte på langt nær med sitt beste lag, men det er tross alt Brasil vi snakker om. Og det er noe med å unngå å tape for et slikt stjernemannskap, B-lag eller ikke. Før kampen hadde de færreste regnet med at Norge skulle klare å bryne nebb med de tekniske og fotrappe brassene. At vi tidvis klarte det, og attpåtil ledet etter at en time var spilt, bør Åge Hareide & co si seg fornøyde med. Det kan de ta med seg videre.

Før kampen var det flere som undret seg over hva slags verdi en hjemmekamp mot Brasil kunne ha når man skal møte en helt annen motstander, på opptil flere nivåer, på bortebane snaue tre uker senere. Det var ikke så mye man kunne øve på som ville ha ha relevans i forhold til Ungarn-kampen, ble det hevdet. Nei, det er kanskje riktig. Men alle fotballkamper har en verdi, i den forstand at man får sett an spillere, sjekket formen deres, hvordan de takler et trøkk som Brasil nødvendigvis vil føre med seg, og om man dermed er rustet og kvalifisert til å spille med det norske flagget på brystet også når det er snakk om EM-poeng. 

Hareide fikk også sjekket ut at alt er som det skal med Ole Gunnar Solskjær. Han fikk nok et bevis på at dødballer er Norges viktigste våpen og at Kristofer Hæstad er uvurderlig dersom ballerobring sentralt på midtbanen er et vesentlig punkt i den norske taktikken. Doffen må være alle ballglade midtbanespilleres verste mareritt. Har man ballen i føttene i mer enn to sekunder, så kan man ikke regne med å stå på beina særlig lenger. For da er Doffen der. Han blir viktig for Norge framover. Han er en ballvinner av rang og et uromoment på enhver midtbane.


Norge har fortsatt en del å gå på når det gjelder det defensive arbeidet, og det spørs om ikke Åge Hareide blir nødt til å gjøre et par endringer i den bakre fireren fram mot Ungarn-kampen. Brede Hangeland og John Arne Riise er det vanskelig å komme utenom, og siden Jon Inge Høiland med all sannsynlighet er tilbake igjen i Ungarn-troppen, blir han trolig et førstevalg på høyre back. Erik Hagen, derimot, overbeviste ikke mot Brasil. Han er en nokså primitiv duellspiller som ikke kommer til sin rett mot fotrappe teknikere, og det spørs om ikke Hareide trenger raskere føtter i midtforsvaret ved siden av Hangeland. Både Anders Rambekk og Kjetil Wæhler stiller sterkere i så måte. Trolig velger Hareide en av dem når EM-alvoret begynner, og det gjør han i så fall rett i.

Men det gledelige for Hareide, uansett utgangspunkt før kampen, må være at han føler seg trygg på at han har funnet en firer på midtbanen han kan fortsette å drille inn mot Ungarn-oppgjøret. Han trenger ikke eksperimentere så mye lenger. Doffen og Martin Andresen utfyller hverandre på en prima måte, og Fredrik Strømstad gjør manns jobb og vel så det på høyre flanke. Og når Morten Gamst Pedersen stiller inn venstrefoten, kan hva som helst skje innenfor motstanderens 16-meter.

Norge hadde bare én skikkelig trening i kroppen før Brasil-kampen. Det blir adskillig grundigere forberedelser før de viktige kampene begynner. Norge får anledning til å være sammen opptil flere dager i strekk før oppgjørene mot Ungarn og Moldova, og terping på detaljer blir et stikkord. Hvis vi ser bort fra forsvaret, virker det som om Norge står sterkere nå enn på lenge. Vi har en midtbane som er i ferd med å finne sin form, og et angrep som klarer å skape sjanser på egen hånd nærmest ut av ingenting. I tillegg har vi gode erstattere i disse posisjonene på benken.

Da gjenstår det bare å tette igjen bak.

Der ligger Norges største utfordring i tiden som kommer.


Patetisk, Zidane

Av Thomas Enger - 13.jul.2006 @ 11:05

Zinedine Zidane beklager at 2-3 milliarder mennesker så han skalle ned Marco Materazzi i VM-finalen. Men Zizou angrer ikke. Så hva er det han ber om unnskyldning for da?


Onsdag kveld kom endelig versjonen til VM-finalens desiderte hovedperson, Zinedine Zidane. I flere dager hadde en hel verden lurt på hva Marco Materazzi sa som fikk den 34 år gamle kapteinen, i sin siste fotballkamp, i VM-finalen 2006, til å skalle ned motstanderen sin.

”Det var veldig personlig. Han fornærmet min mor og min søster. (…) Jeg ønsker å be om tilgivelse til alle de små barna som så dette. Det finnes ingen unnskylding for hva jeg gjorde. Men jeg kunne ikke la være. Hvis jeg hadde gjort det, så ville Materazzi hatt rett,” forklarte ballmagikeren.


Unnskyld meg. Men hatt rett i hva da?


At Materazzi er en stygg spiller, er viden kjent og dokumentert. Og det er samtidig en velkjent taktikk blant fotballspillere flest at man forsøker å provosere hverandre til å miste motet, til å miste hodet, enten det er ved gjentatte taklinger av den stygge sorten, eller det er ved bruk av verbal mishandling.


At en hel verden ble spart for den nøyaktige ordbruken til Materazzi, er greit nok. Det skulle vises på tv, og der er det nå engang sånn at visse formuleringer ikke skal formidles via den firkantede skjermen. Men uansett hva som kom ut av den storvokste midtstopperens munn, er det en firebarnsfars plikt å ignorere det. Det er det man forventer av en kaptein. Det er det en hel fotballnasjon forventer av en 34-åring som har vært med på dette før, som kjenner spillets mørke sider, og som ikke minst kjenner konsekvensene av sine handlinger. Isteden velger han altså å skalle ned sin motstander ti minutter før VM-finalen er over, mens det er som viktigst at en kaptein går foran.

("...så ville Materazzi hatt rett".)

Det blir bare patetisk. Og det er liten tvil om hvem som vant holmgangen i hvert fall, selv om Materazzi fikk seg en panne i brystet.
 

Store deler av det franske folk har tilgitt Zinedine Zidane for nedskallingen av Marco Materazzi. En av verdens beste fotballspillere gjennom tidene fortjener respekt av sine landsmenn og fotballelskere for øvrig. Men han fortjener ikke aksept for det han gjorde. Og han bør heller ikke gi seg selv den, slik han indirekte gjorde på tv onsdag kveld.

Zidane skulle ha spasert, alternativt løpt, vekk fra den italienske provokatøren. Franskmannen hadde ikke trengt å smile, men han skulle ha latt være å bry seg. Det hadde vært en handling med ryggrad. Isteden ble det den mest primitive formen for reaksjon man kan tenke seg.

Sorry, Zidane, men du kunne ha latt være. Du kunne ha vist deg som en bedre person enn Materazzi.

Og da ville du ha fått rett. Ikke han.


Trist som faen

Av Thomas Enger - 09.jul.2006 @ 23:43
Å se Zinedine Zidane - i sin siste fotballkamp - skalle ned Marco Materazzi og få direkte rødt kort, er en av de største nedturene jeg har opplevd på lenge.

Det er med en følelse av oppgitthet, tristhet, sinne og frustrasjon disse ordene hamres ned på tastaturet. VM-finalen, en ellers utsøkt tv-opplevelse, ble isteden en nedtur av gigantiske proporsjoner. Ikke fordi Italia vant VM-gull, for det var de vel unt, men fordi Zinedine Zidane fikk direkte rødt kort for en hodeløs nedskalling av Marco Materazzi i 2. ekstraomgang.

Zinedine Zidane, en av de høyest respekterte og anerkjente fotballspillerne verden har sett - ikke bare for sin eleganse og for sine magiske føtter - men også for den hedersmannen han alltid har vært. Så går han hen å gjør dette. I sin siste fotballkamp. I VM-finalen.

Det er bare ikke til å tro. Og det gjør meg trist som faen.

Zinedine Zidane åpnet VM-finalen på et vis som var ment for historiebøkene. Han chippet inn det franske ledermålet fra 11-metersmerket på iskaldt vis, via tverrliggeren og ned bak Gianluigi Buffons målstrek. Det var så vanvittig kjølig å gjøre i en VM-finale, og i det som også var hans siste kamp. Det var akkurat som om det var forhåndsbestemt at Zinedine Zidane skulle få den avskjeden alle unte en av tidenes beste fotballspillere.

Han hadde også en heading i ekstraomgangene som Buffon måtte strekke seg i hele sin lengde for å holde unna nettmaskene. Men i motsetning til VM-finalen i 1998, da han scoret to mål med hodet og vant finalen nærmest på egen hånd, var det hodet som skulle bli hans bane denne gangen.

I et anfall av sinnssykdom, for det kan ikke ha vært noe annet, skallet han til Materazzi. Den italienske bråkmakeren, notorisk kjent for sin hang til å være ufin, kastet seg ned. Men dommer Hector Elizondo gjorde det eneste rette i en situasjon som vil bli spilt om og om igjen på tv-skjermene i tiden som kommer. Zidane selv vil se bildene av seg selv og riste på hodet over sin egen tankesløshet.

Jeg husker jeg skrev innledningsvis i dette mesterskapet, i et forsøk på å skape litt debatt rundt karantenene i VM, at Zinedine Zidane kunne få så mange gule kort han bare ville, fordi han aldri er ufin likevel.

Det er nærmest med sorg i hjertet jeg nå skriver at jeg tok feil. Vi fikk det motsatte bevist i beste sendetid søndag kveld.

En fantastisk karriere er over. Det er bare så forferdelig synd at den skulle ende i skam.

Tidenes comeback?

Av Thomas Enger - 06.jul.2006 @ 00:41
Frankrike fullførte et av fotballhistoriens heftigste comeback onsdag - uansett utfall av søndagens finale.

I 2002 skulle de forsvare VM-gullet fra 1998. Det endte med en pinlig exit allerede fra gruppespillet – uten at de klarte å score et eneste mål. Og årets mesterskap begynte ikke stort bedre. Det ble 0-0 mot Sveits, 1-1 mot Sør-Korea, og det så lenge stygt ut også mot Togo.

Helt til Patrick Vieira scoret det første målet og Thierry Henry det andre i løpet av seks minutter. I løpet av den korte tidsperioden snudde alt for Frankrike. De var videre til åttedelsfinalen, om ikke med et nødskrik, så i hvert fall med et høylydt stønn.

Seieren og avansementet må ha sprøytet uante mengder selvtillit inn i laget, for franskmennene har ikke vært til å kjenne igjen siden. I åttedelsfinalen gikk de videre med 3-1 over Spania, en av favorittene etter lagets blendende forestillinger innledningsvis i VM. Frankrike, et lag delvis bestående av en gjeng aldrende menn som i utgangspunktet skulle synge på siste vers, har isteden sunget som korgutter i tidlig pubertet.

Zinedine Zidane, som spiller sin siste kamp i karrieren på søndag, har nå en alle tiders mulighet til å forlate idretten med flagget til topps. Zidane, spilleren mange hadde avskrevet før VM, men som totalt sett har vært en av de aller beste. Mot Brasil satte han til og med Ronaldinho i skyggen. Og det skal litt til.

Lilian Thuram kom tilbake til landslaget før VM, og han har levert et fantastisk mesterskap. Fabien Barthez, keeperen mange regnet som avlegs allerede før han kom til Manchester United, har bare sluppet inn to mål så langt. Og på midtbanen har Patrick Vieira vært en gigant sammen med Zidane.

Frankrike har utvilsomt våknet fra et fire år langt mareritt. Nå er det bare ett hinder igjen før comebacket er komplett. Det blir i så fall en bragd det skal godt gjøre å kopiere.

Danke Schön!

Av Thomas Enger - 25.jun.2006 @ 00:45
Vertsnasjonen Tyskland seiler opp som en av favorittene i VM. Tilfeldig?

Tyskland har mer eller mindre alltid vært kjent som et maskinmessig lag, som med unntak av VM 1990 - da de gikk til topps - ikke har imponert veldig på sine veier mot gode resultater. Det har alltid vært snakk om tysk grundighet og effektivitet, men det er likevel en stund siden Tyskland som landslag har vært å regne blant de fremste i verden.

I skrivende stund ligger de på 19. plass på verdensrankingen, med lag som Japan, Egypt og Nigeria foran seg på listen. Og i forkant av mesterskapet snakket de færreste forståsegpåere om Tyskland, vertsnasjon til tross, som noen gullkandidat. Det gjorde man heller ikke i 2002. Da kom Tyskland til finalen.

Etter fire strake seire, og tidvis festfotball, er det stadig flere som lar seg imponere av Michael Ballack & co. Folk som har vært anti-Tyskland i en årrekke innrømmer nå at de faktisk heier på Tyskland! Fordi de ønsker at det mest underholdende laget skal vinne!

Så hva er det som har skjedd, egentlig? Hvordan har Tyskland gått fra å være et relativt grått og uinspirerende lag til å underholde, slik som i dette mesterskapet?

Sannsynligvis er det snakk om en veldig god timing av flere faktorer. En rekke spennende spillere er på vei opp og fram for alvor, så som Lukas Podolski, Philip Lahm og Bastian Schweinsteiger, og på hjemmebane – med et entusiastisk publikum som heier dem fram – er det lettere å oppnå gode resultater. Gode prestasjoner får man naturlig nok selvtillit av, og man havner i flytsonen.

I tillegg har de rutinerte og evig styrende Michael Ballack på midten og en Miroslav Klose på topp i kanonform. I tospann med Lukas Podolski terroriserte de det svenske midtforsvaret fredag ettermiddag. Totalt har duoen besørget sju av Tysklands ti mål så langt i VM.

Det er med andre ord en fin blanding av ungt og ”gammelt” i toppform, ispedd en fantastisk entusiasme både fra tribunen og fra spillerbenken, som er årsaken til den tyske suksessen. Se bare på Jürgen Klinsmann, som hopper, spretter, skriker og sparker - det er nesten litt Martin O'Neill over han. Og det er klart Jürgen Klinsmann også skal ha sin del av æren for at Tyskland igjen er kommet i posisjon til å kunne vinne et VM. Klinsmann var en del av den forrige tyske generasjonen som hadde vinnerkultur i blodet. Den ser det ut til at han har tatt med seg i sin trenergjerning også.

Men hvor gode de egentlig er, får vi først svar på i kvartfinalen mot Argentina. For Sverige var ingen målestokk for Ballack & co. Lars Lagerbäcks menn ble tatt på senga, og kom seg aldri lenger opp enn til knestående.

Det store spørsmålet er hvordan det tyske forsvaret, som er blitt pekt på som det svake leddet, vil klare seg mot spillere som Hernan Crespo, Juan Riquelme og Lionel Messi. Det blir en skikkelig test, den første for tyskerne i årets VM.

Inntil da får vi bare takke for fire glitrende kamper så langt.

Stakkars Spania

Av Thomas Enger - 24.jun.2006 @ 00:22
BERLIN (TV 2 Nettavisen): Jeg synes oppriktig synd på Spania.

Spania er laget som, ved siden av Argentina, har imponert mest så langt i VM. De vant sine tre kamper i gruppespillet, men selv om det skulle borge for et gunstig utgangspunkt videre i mesterskapet, er tilfellet det stikk motsatte. Spania har, om de skulle gå hele veien, det desidert vanskeligste programmet av alle 16 lag som har gått videre.

For bare hør på dette: De møter Frankrike i åttedelsfinalen. Klarer spanjolene å slå verdensmestrene fra 1998, venter sannsynligvis Brasil i kvartfinalen. Skulle de klare den biffen også, venter Nederland, Portugal eller England i semifinalen. Tre kanonlag å slå, med andre ord - FØR finalen! Sannsynligvis vil motstanderen i finalen være en enklere opponent å overkomme enn de tre foregående. Selv om ballen er rund. Og alt det der.

Samtidig kan det være over og ut allerede på tirsdag. Frankrike er det ikke godt å si hvor står, etter de noe nervøse opptredenene i gruppespillet. Plutselig kan det løsne for dem også, og da kan det være takk og farvel til Spania. Med spillere som Zinedine Zidane, Thierry Henry og Patrick Vieira på laget og i form, kan alt skje. Mot en hvilken som helst motstander.

Hadde noen spurt meg før VM hvem jeg hadde trodd skulle gå videre av Spania og Frankrike, er jeg sannelig ikke sikker på hva jeg ville ha svart. Nå er det lettest å si Spania, men man vet aldri med Frankrike. Og man vet heller aldri med Spania. Historien har gitt oss mange eksempler på at de faller igjennom når det tetter seg til, når det virkelig gjelder.

Uansett er det liten tvil om hvem som har fått den antatt enkleste trekningen. Italia møter Australia i sin åttedelsfinale, og møter vinneren av Sveits og Ukraina i en eventuell kvartfinale. Det skal en del til om ikke de asurblå er en av fire semifinalister. Selv om ballen er rund. Og alt det der.

England møter Ecuador i sin åttedelsfinale, og bør ha en grei passasje til kvarten. Men jeg er redd det er slutt for Svennis & co der. For i kvartfinalen venter enten Portugal eller Nederland.

Her i Tyskland regner alle med at vertslandet skal slå Sverige. Gjør de det, venter sannsynligvis Argentina i kvartfinalen. De møter Mexico, en motstander som bør være overkommelig av VMs mest fargerike lag så langt.

Men kommer det ingen overraskelse da? Som det alltid gjør?

Jo, kanskje. I så fall har jeg mest tro på Sveits, som har imponert defensivt i gruppespillet. De har ennå ikke sluppet inn mål, og har spisskompetanse framover på banen. Ukraina, Australia, Ecuador og Mexico skal ikke være gode nok til å kjempe om medaljer. Selv om ballen er rund. Og alt det der.

Vi har med andre ord knapt rukket å trekke pusten etter den heseblesende avslutningen på gruppespillet, før alvoret begynner. Så buckle opp, folkens, som de sier i Holywood:

Det er først NÅ det virkelig begynner.

VMs tristeste syn del 2

Av Thomas Enger - 21.jun.2006 @ 13:29
Ronaldo var fotball-VMs tristeste syn. I hvert fall helt til tirsdag kveld klokka 21.02.

Ronaldo er blitt utskjelt av de fleste så langt i VM. Fansen vil ikke ha ham på banen, folk flest har en mening om hans stadig trangere fotballdrakt, eksperter synes han ser keitete, sliten og utrent ut, og presset mot trener Carlos Alberto Parreira er enormt. For det er hevet over enhver tvil at Ronaldo er langt unna sin beste form, og at det finnes andre mer veltrente alternativer på benken.

Tidligere i VM omtalte jeg Ronaldo som VMs tristeste syn, basert på hans prestasjoner så langt i mesterskapet. Tirsdag kveld, om lag et minutt ut i kampen mellom Sverige og England, kom det ett til. Et som kanskje er enda verre, eller i hvert fall tett opp mot det.

Michael Owen, en tidvis skadeforfulgt spiller, ødela kneet sitt og er ute i fem måneder. England hadde ikke før fått Wayne Rooney tilbake fra skade, før en ny spiss måtte ut på båre. Michael Owen, spissen som tok fotballverdenen med storm da han rundet halve Argentina i 1998 og banket ballen i nett-taket. Superhelt for sine mål i Liverpool-trøya og for sine øvrige bidrag for Three Lions. Skadet igjen. Ute av VM.

Trist. Veldig trist. Særlig siden forventningene var enorme til hva han kunne utrette sammen med Wayne Rooney på topp. Kanskje Owen ville finne tilbake til sitt gode, gamle jeg? Kanskje duoen ville skyte England til himmels, til landets første VM-triumf på 40 år?

Det ble med en tremeterspasning innover i banen. Han traff en medspiller. Det er også det beste man kan si om situasjonen. Vi får kanskje aldri se hva Michael Owen kunne ha skapt sammen Wayne Rooney, selv om begge er unge.

Det var bare så vidt Owen rakk fotball-VM på grunn av et beinbrudd i kampen mot Tottenham nyttårsaften. Man var svært usikker på hvor han sto hen rent formmessig i forkant av mesterskapet. Og selv om han var svak i åpningskampen mot Paraguay, og ikke så voldsomt mye vassere i det kjevebrekkende oppgjøret mot Trinidad og Tobago, så kan man aldri avskrive Michael Owen. Han er en spiss som alltid vil kreve mye av et forsvar, gitt hans raske føtter og evne til å komme seg i scoringsposisjoner.

Nå er han ute av VM. Jeg skriver det en gang til: Det er trist. Veldig trist.

Det gjenstår å se hva det vil bety for Englands videre sjanser i fotball-VM. Det trenger ikke bety så mye. Rooney var endelig tilbake i aksjon igjen, og han var god i de 69 minuttene han spilte. Han får trolig med seg fyrtårnet Peter Crouch i resten av mesterskapet, en spiss som har overrasket de fleste med sin langbeinte, hengslete og tidvis krøkkete spillestil. Men han har et VM-mål i kroppen før sluttspillet begynner, selv om han måtte bruke flettene til en T&T-spiller for å få det til.

Det er mange nordmenn som elsker engelsk fotball, og som i Åge Hareides fravær på indre bane håper at Sven-Göran Erikssons menn skal gå hele veien i Tyskland. Det kan de fortsatt klare.

Men det blir uansett uten Michael Owen.

På tide å ta til fornuften

Av Thomas Enger - 19.jun.2006 @ 12:13
Er det ikke snart på tide å gjøre noe med fotball-reglene? I hvert fall deler av dem?

VM er over oss så det holder. Snart har alle lag vært igjennom to innledende kamper, men allerede er det spillere som ikke får lov til å være med i det siste oppgjøret i gruppespillet. De har enten fått rødt kort eller to gule, og dermed er det opp på tribunen.

Er det ikke snart på tide å ta til fornuften?

Slik reglene er i dag, og slik dommerne håndhever dem, skal det ikke mye til å pådra seg et gult kort. Snart er det nok å knyte enkelt- istedenfor dobbeltknute på skoene for å bli notert i dommerens lille bok, og det skulle ikke forundre meg om det snart kommer en regel som sier at alle SKAL bruke Fifas nye deodorant også. Den med anti-svette-garanti.

Det har ikke vært noe spesielt stygt VM så langt. Likevel er det blitt delt ut ti røde kort. Ti spillere har i skrivende stund pådratt seg to gule kort, og de må følgelig stå over den siste innledende kampen. Hadde man tatt med seg kortene etter gruppespillet også, kunne dette mesterskapet langt på vei ha blitt avgjort fordi en nøkkelspiller eller to hadde snakket på seg et gult kort for mye.

Zinedine Zidane er en av Frankrikes viktigste spillere. Han er lagets kaptein, men i Frankrikes avgjørende gruppekamp mot Togo må han sitte på benken. Han har fått to gule kort. Det har ikke vært spesielt stygge forseelser han har begått, men likevel er systemet slik at han - og Frankrike - skal straffes.

Personlig synes jeg Zidane kan få så mange gule kort han bare klarer. Han er aldri noen stygg spiller uansett. Tvert imot, han er svært vakker – med måten han regelrett danser fotball på. Det ser til tider ut som om det er et magisk felt rundt ham som ingen slipper innunder. Når Zidane er i form, slik han var mot Sveits i åpningskampen, er han så fotballgrasiøst deilig å se på at det burde være straff i seg selv å utestenge han.

Men det var en avsporing. I hvert fall en halvveis en.

I et VM skal det beste laget igjennom totalt sju kamper dersom man skal stå igjen med den attråverdige pokalen til slutt. Med dagens reglement, og med dagens dommere, skal det godt gjøres om et lag kommer seg helskinnet gjennom hele mesterskapet uten noen form for kollektiv avstraffelse. Frankrike har to mann ute allerede i neste kamp – før man er ferdig med gruppespillet.

Hallo? Er det ikke snart på tide å gjøre noe med reglene?

Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at dommere slår ned på det man har definert som gule kort-forseelser. Usympatisk spill, sabotasje – slike ting – ja takk. Gi dem kort med en gang. Spillere som får direkte rødt kort for en stygg albue, a la den Daniele De Rossi plantet i fjeset på Brian McBride - ta dem ut av fotballen. La dem få vite at slikt ikke kan få passere uten at det blir alvorlige konsekvenser av det. Men en ærlig takling? Litt munnbruk mot dommeren, svært ofte berettiget og fortjent i kampens hete når man har 200 i puls?

Kom an. Som de sier i Bergen.

I VM er det dommere fra alle hjørner av jordkloden. De er vant til å dømme i sine hjemlige ligaer, der kulturen kanskje er litt annerledes i forhold til den standarden det blir forventet av en i et verdensmesterskap. Kortene sitter tradisjonelt svært løst, antakeligvis fordi man har lest seg opp på reglementet og funnet ut at sånn og sånn skal det være i et VM.

Det blir, naturlig nok, lagt opp til én norm, men i en idrett der skjønn så til de grader er med i bildet, kan man ikke forvente seg noen slags standardisert bruk av dette skjønnet. I hvert fall ikke når dommernes utgangspunkt er svært forskjellig, gitt de omgivelsene de vanligvis har. Derfor blir det delt ut svært mange gule kort også. Dommerne skal markere seg, liksom. Vise at de har forstått reglene de også. Så kanskje de til og med får dømme mer i mesterskapet.

Cristiano Ronaldo er en spiller det er lett å elske og lett å hate. Han kan drible 12 mennesker i en heis, to ganger, men likefullt kaste seg ned når han skjønner at han ikke kan nå ballen. Det har skapt et dilemma for dommerne, som ofte ikke klarer å skille mellom når han detter på grunn av en takling, eller om det faktisk er snakk om filming. Filming skal man, som kjent, få gult kort for nå for tiden. Så Ronaldo kan risikere å få gult kort for en forseelse som isteden skulle ha gitt ham frispark.

Men hvis det skjer to ganger - noe som fint kan skje i Ronaldos tilfelle - skal han da bli utestengt i den neste kampen?

Det er i så fall usedvanlig brutalt og på grensen til det hodeløse.

Nei, Fifa. Det må kunne gå an å ha et system som i større grad skiller mellom de grisete og de snillere spillerne. Enten det, eller så må grensen for hva som kvalifiserer til utestengelse, heves noen hakk. Det gir publikum flere muligheter til å se sine elskede spillere, og vi vil ikke få situasjoner der trenerne blir nødt til å spare sine spillere av frykt for å miste dem i neste kamp - som er enda viktigere.

Det gir i hvert fall ikke bedre og mer underholdende fotball. Og er ikke det noe av poenget?

Mas, mas, mas ? over hele linja

Av Thomas Enger - 15.jun.2006 @ 10:28
Går det an å bli lei av Wayne Rooney?

Selvsagt, hvis man er Liverpool-, Arsenal- eller Chelsea-fan midt under Premier League-sesongen, men nå? Midt under VM?

For engelskmenn i VM-rus finnes det ikke noe viktigere tema for tiden. Skal Wayne Rooney spille eller ikke? Er foten hans leget? Vil han rekke å komme i kampform innen VM er over?

Spørsmålene er blitt stilt på samtlige engelske pressekonferanser siden VM-forberedelsene begynte. Og helt siden Wayne Rooney skadet seg i oppgjøret mot Chelsea på tampen av Premier League-sesongen, har hele England holdt pusten. Klarer vi å vinne mesterskapet uten vår fremste spiss på banen?

Sjelden har et brukket bein i foten fått mer medieomtale. Og sjelden har det vært mindre interessant å lese om eller lage spekulasjonssaker rundt hvorvidt den 20-årige kraftspissen skal spille mot Trinidad og Tobago eller ikke. For selvsagt skal han ikke spille fra start. Sven-Göran Eriksson er ikke så dum at han gambler med Rooneys fremtidige VM-deltakelse mot et av VMs antatt svakeste lag – når England allerede har sikret seg tre poeng fra den første kampen. T & T skal ikke være noen målestokk for England, verken med eller uten Rooney.

Så hva maser man så voldsomt om da? Hvis England skulle ta ledelsen, eller lede komfortabelt, blir Rooney sikkert sittende på benken hele kampen igjennom. Og hvis England mot formodning skulle ligge under, eller sårt trenge en scoring for å avgjøre kampen, så kan det være duket for Rooney de siste ti minuttene eller kvarteret. Men det skal ekstremt mye til om Eriksson velger å gamble med sin kanskje viktigste spiller.

England er for øvrig avhengig av slagkraft på topp om de skal lykkes i VM. De har Peter Crouch, ikke akkurat noen garantist for målorgier, de har Michael Owen – en spiller som har gått skadet lenge og ikke vist scoringsform på en stund – og på benken sitter en Arsenal-spiss som ikke engang har spilt en Premier League-kamp. Det er ingen tvil om at Sven-Göran Eriksson er dårlig forspent på topp. Og det er ingen tvil om at England trenger Wayne Rooney.

Men ikke når det ikke er prekært. Hvis det er noe som er sikkert, så er det at England har nok TNT i laget til slå T & T. Også uten Wayne Rooney.

Det er synd å si det, eller å måtte innrømme det, men det er leit å være på grensen til lei alt som har med Wayne Rooney å gjøre - allerede før han har spilt et eneste VM-minutt.

Forventningspresset på den stakkars medie-drøvtygde spissen, når han først blir spilleklar igjen, vil uansett være enormt. Men først da vil det også bli interessant å lese om han igjen.

VMs tristeste syn

Av Thomas Enger - 14.jun.2006 @ 11:44
VM er så vidt i gang, og de fleste lagene har vært igjennom sine første kamper. Det er liten tvil om hva som har vært VMs største skuffelse så langt.

Brasil, den største favoritten av dem alle, vant 1-0 over Kroatia tirsdag kveld. Fra start stilte trener Carlos Alberto Parreira med Ronaldo på topp, spissen som bare er to VM-mål unna å tangere Gerd Müller i antall scorede VM-mål. Ronaldo – bare navnet var nok til å sette en støkk i ethvert motstanderlag for noen år siden. Han deltar i sitt fjerde VM, ble toppscorer i det forrige, men er så langt unna toppformen nå at det faktisk er pinlig.

Mot Kroatia manglet han alt det Ronaldo tidligere har vært kjent for – rykk, fart, driblinger, raid, mottak, avslutninger. Tilbake står en fetladen, ukoordinert og spilletrøtt spiss. Han lyktes knapt nok med noe i tirsdagens oppgjør.

Det var i sannhet et trist syn.

Vi skal selvfølgelig være klar over at Ronaldo har slitt med skader i store deler av sesongen, at han ikke har fått trent skikkelig i forkant av mesterskapet, og at han har vært under et massivt press på grunn av en rekke negative medieoppslag. Det skjer alltid noe rundt Ronaldo, enten han spiller eller ikke.

Men det er på grensen til rørende å høre trenerens uforbeholdne tillit til Ronaldo. På bakgrunn av meritter er det fortjent. Alle vet hva Ronaldo har utrettet før, og hva han kan. Spørsmålet mange stiller seg, er om vi noensinne vil få se hans fulle potensial igjen.

Det er godt mulig vi får det, men det skal mye til om vi gjør det i dette mesterskapet. Om han klarer å kapre en plass i Real Madrids førstelag igjen når Primera Division begynner å rulle til høsten, stiler jeg meg også tvilende til.

For hans egen del hadde det kanskje vært like greit å la han stå av resten av mesterskapet så ikke Tyskland-VM kun blir et pinlig sorti for en av verdens beste spisser. Det fortjener han ikke.

Og Gudene skal vite at det er nok av andre gode spillere i Brasils landslag som kan fylle hans plass. Etter det han presterte mot Kroatia, skal det ikke så veldig mye til.

Dessverre.

Carews store ansvar

Av Thomas Enger - 01.jun.2006 @ 23:16
Norges suksess i den forestående EM-kvalifiseringen er i stor grad avhengig av om John Carew lykkes eller ikke.

Norge har ikke så mange offensive strenger å spille på, men det er for lengst opplest og vedtatt at vi er gode på dødballer. Når Morten Gamst Pedersen treffer på sine cornere og frispark, hvilket besynderlig nok er altfor sjelden når han har det norske flagget på brystet, er Norge farlige. Det så vi mot Paraguay. Vi har sett det før. Og vi kommer til å se det igjen.

Norges andre offensive pre heter John Carew. Mot Sør-Korea var han nok en gang god, og nok en gang var han farlig. Men - og det er det store minuset ved Lyon-spissen - nok en gang gikk han målløs av banen.

John Carew har spilt 54 landskamper for Norge. Han har scoret 13 mål. Det tilsvarer at han scorer i hver fjerde kamp omtrent. Mot Sør-Korea skapte han to store muligheter nærmest ut av ingenting, men det sviktet i avslutningsøyeblikket. Og etter kampen fikk han en form for refs av landslagssjef Åge Hareide fordi vi ikke var presise og gode nok foran mål. Norge - og John Carew - er kort og godt nødt til å bli mer effektive innenfor motstanderens 16-meter.

Jeg er mektig imponert over karrieren til John Carew. Og suksessen han har oppnådd, er ikke tilfeldig. Han er lynrask, råsterk, god i lufta og en fargeklatt i ethvert fotballmiljø. Han slo seg raskt fram i norsk fotball via Lørenskog og Vålerenga til Rosenborg. Etter ytterligere suksess i Trondheim ble han raskt solgt videre til utlandet. Han har hatt suksessrike opphold både i Spania, Italia, Tyrkia og Frankrike, og nå er han sogar fransk seriemester.

John Carew mangler imidlertid to ting for å bli en spiss på lik linje med for eksempel Thierry Henry. Henry har også fart og styrke, men franskmannen har i tillegg meget god teknikk samt ekstreme ferdigheter foran mål. Han er en garantist for godt over 20 mål hver eneste sesong i Premier League.

John Carew kan tidvis se litt keitete ut rent teknisk, og innimellom er det lett å få inntrykk av at flaks snarere enn dyktighet er årsaken til at ballen havner i nettet. De gangene han er i flytsonen, ser det derimot briljant og elegant ut. Og da scorer han også tre mål i en kamp. Hadde han trent mer og mer spesifikt på avslutninger også, slik Ole Gunnar Solskjær nærmest gjorde til en livstil både før og etter han ble proff, ville ikke John Carew ha stått tilbake for noen. Selv ikke Thierry Henry.

Det ble åtte seriemål på Lyon-spissen i år. Han hadde både Juninho, Sylvain Wiltord og Fred foran seg på toppscorerlisten. Carew scoret i de tre første serieomgangene, så gikk det ni runder før han var frampå igjen. Det er også ett av Johns problemer. Det kan ofte gå svært lang tid mellom nettkjenningene.

Men det som er bra med John, er at du aldri kan avskrive han. Han er en konstant trussel mot ethvert forsvar, og han binder lett opp to forsvarere alene med sin hurtighet og styrke. Det skaper rom for andre. Det skaper usikkerhet i motstandernes forsvar. Og der har Norge en stor fordel.

Vår suksess i EM-kvalifiseringen avhenger av at John Carew er i form. Først av alt må han være skadefri, og dernest må han bli bedre foran mål. Norge vil ikke skape like mange sjanser som Valencia, Roma, Besiktas eller Lyon, men vi må ta bedre vare på de mulighetene vi får.

Så hør på sjefen din, John. Tren på avslutninger. Vi er altfor avhengige av deg.

Ingen tid å miste, Åge

Av Thomas Enger - 24.mai.2006 @ 23:29
For at Norge skal begynne å vinne fotballkamper igjen, er det særlig ett sted Åge Hareide bør ha fokus.

Før landskampen mot Paraguay sto Norge med fem strake tap. Det så en stund ut til at vi skulle gå på vårt sjette, takket være markeringssvikt og manglende fart i midtforsvaret, men heldigvis hadde Frode Johnsen en magnetpanne som tiltrakk seg det meste av baller som løftet seg fra den hullete Ullevaal-matta. Det reddet oss på en kveld som nok en gang avslørte at Norge sliter med den defensive organiseringen.

Åge Hareide innrømmet etter kampen at han ikke hadde fokusert noe på det defensive før Paraguay-kampen. Norge skulle tørre å skape noe offensivt denne gangen, og på en så kort samling før en landskamp ville han heller ikke terpe defensive detaljer. Det er forståelig. Men like fullt er det der han bør sette inn trøkket nå.

Vi fikk fem i fleisen av USA og to hver av Senegal og Mexico. Å slippe inn to mål også mot Paraguay – hjemme – er for svakt, selv om motstanderen er VM-klare aldri så mye. Det er ikke lett å vinne fotballkamper når man til stadighet må besørge mer enn to mål selv. Norges offensive våpen begrenser seg også hovedsakelig til Morten Gamst Pedersens dødballer og John Carews dagsform, og begge svinger for mye i prestasjonene til at vi kan regne med å score tre mål til enhver tid. Vi skaper sjelden mange sjanser utfra situasjoner som oppstår utenom nettopp dødballer.

Men dette er velkjent. Det er jo slik Norge var gjennom hele VM-kvalifiseringen, og det er slik Norge er nå. Da, som nå, slipper vi inn for mange lettkjøpte baklengsmål, og de vi fikk imot oss på Ullevaal Stadion onsdag kveld, var av en slik sort. Det har også vært ett av Hareides refrenger på pressekonferansene i etterkant: ”Vi har ikke råd til å gi bort sånne mål i internasjonal fotball”.

Klarer man ikke å tette igjen bakover, er det vanskelig å vinne fotballkamper. Så enkelt er det. Og et vinnerlag skapes som oftest via trygghet bakover på banen – ikke framover. Dette vet Hareide også. Og det er fint at han vil skape begeistring via offensiv trøkk, noe Norge tidvis også lyktes med onsdag kveld. Men det er ikke nok til å ta oss til noe mesterskap. Til høsten begynner EM-kvalifiseringen, og Norge har en lang vei å gå før vi med hånden på hjertet kan si at vi stiller godt forberedt. I hvert fall defensivt.

Så det er bare å begynne å terpe forsvar, Åge. Du har ingen tid å miste.

Fotballen er rund, den

Av Thomas Enger - 08.mai.2006 @ 13:47
Som alltid før en Tippeliga-sesong er det store diskusjoner. Hvem vinner, hvem rykker ned, hvem blir den store overraskelsen og hvilke spillere vil slå igjennom og bli våre nye yndlinger. Det pågår over hele landet, i lunsjpauser, rundt middagsbord, på cafeen eller på sengekanten, og det har en naturlig tendens til å tilta i dagene før sesongstart.

I en avisredaksjon, sånn som vår, begynner man gjerne lenge før. Man skal jo, som kjent, tippe en tabell og presentere lagene, støvsuge dem for svakheter og styrker, intervjue spillere og trenere, og komme opp med en noenlunde edruelig begrunnelse for hvorfor vi tror det skal gå både sånn og slik.

Sesongen 2006 var intet unntak. Internt var de fleste skjønt enige om at kampen om ligagullet ville stå mellom Rosenborg og Lillestrøm, med Vålerenga på plassen bak. Brann, Start og Viking var vi mer usikre på, mens det ikke var noen som helst tvil om hvem som skulle rykke ned.

Sandefjord, det nyopprykkede laget fra hvalfangerbyen, hadde ikke nubbetjangs, var refrenget som gikk igjen. Laget hadde hentet mye rusk og rask fra fotball-Norge og -Sverige, men stort sett spillere som enten var på vei ned eller som ingen knapt nok hadde hørt om før.

Vi hadde også en lang disputt om hvorfor vi skulle plassere Molde over Stabæk på tabellen. (eller var det omvendt?) Og hvorfor i alle dager skulle Lyn på død og liv være med og kjempe om gullet? Brann var også virkelig ute på viddene i ukene før seriestarten, så hvorfor skulle man ha med dem i gullkampen?

Har man en forkjærlighet for en spiller eller et lag, vil man jo nødig gi seg i slike diskusjoner. Jeg bare nevner kort at det finnes opptil flere bergensere i redaksjonen.

Etter seks serierunder er det derfor med en viss undring og ektefølt begeistring jeg konstaterer at vi har bommet relativt kraftig på de fleste lagene, med unntak av Lillestrøm. At Vålerenga skulle ligge på en 11. plass etter seks kamper, ville antakelig ha påkalt opptil flere hoderist og ”herregud, dere har ikke peiling”-mailer. Sandefjord er hyggelig plassert midt på tabellen, mens Odd er helt oppe på en 3. plass. Vi diskuterte en stund om Skienslaget ville havne på kvalifiseringsplass eller bare havne så vidt over streken.

Så hvorfor gjør vi dette da? Hvorfor må vi som forvalter denne fantastiske idretten for dere lesere, på død og liv komme med disse fordømte tabelltipsene våre når vi kun en sjelden klarer å treffe på mer enn et par plasser?

Fordi det er gøy. Fordi det er gøy å tippe, det er gøy å diskutere spillere og lag opp mot hverandre, og fordi det skaper debatt og interesse. Fordi det er med på å bygge opp en forventning om sesongen som skal komme, og alle de herlige opplevelsene og skuffelsene som venter oss.

Og det er jo fortsatt 20 serierunder igjen. Sandefjord kan fort havne der alle tippet dem, og Rosenborg kan fort ta noen skritt til lenger opp på tabellen.

Ta for øvrig en titt på tabelltipset vårt før fjorårets Premier League-sesong og sjekk det opp mot fasiten.

http://pub.tv2.no/nettavisen/sport/pl/article433240.ece

Jeg bare nevner det.

Og hvis du lurer på hva vi tippet før årets Tippeliga-sesong:

http://pub.tv2.no/nettavisen/fxt/article593281.ece

Og hvem var det igjen som sa at fotballen er rund...

Kunstig fotballdebatt

Av Thomas Enger - 19.apr.2006 @ 11:27
Det kan ikke være mye tvil om hva som må til for å forlenge den norske serien i begge ender – eller legge den helt om etter en internasjonal modell.

Den første serierunden er unnagjort på til dels elendige norske baner. I Kristiansand var det så vidt det var mulig å spille fotball, og på potetjordet i Fredrikstad var det heller ikke mye som minnet om norsk vår.

Per-Mathias Høgmo har tatt til orde for å forlenge den norske ligaen i begge ender av sesongen, og også inkludere flere lag i den øverste serien i Norge. Landslagssjef Åge Hareide synes vi bør ha en seriemodell som er mer tilpasset det øvrige Europa, med kamper om høsten og vinteren, og mer eller mindre spillefri i sommermånedene da det virkelig går an å spille fotball på gode baner i Norge.

I utgangspunktet har jeg ingen motforestillinger mot noen av forslagene. En større liga vil øke interessen ytterligere for norsk fotball. Og skulle Norge klare å kvalifisere seg til et EM eller VM - som spilles om sommeren når de øvrige ligaene i verden har pause - vil det lette organiseringen av den norske ligaen betraktelig med en slik seriestruktur. Det blir som kjent kaos, lange sesonger og stor belastning på enkelte spillere med et stort mesterskap på toppen av de 26 kampene som skal spilles i Tippeligaen hvert år.

Hareides modell er også gunstig dersom norske lag gjør det godt i europacupene. Slik sett kan de stille bedre forberedt, med kamptrening i kroppen, i møtet med topplag fra for eksempel England, Italia, Frankrike og Spania. Disse kampene, vel å merke dersom man klarer å komme seg et stykke ut i turneringene, faller som regel når norske lag er midt i oppkjøringsfasen fram mot seriestart. Ja, vi har Royal League og en drøss med treningskamper i disse periodene, men det er tross alt noe ganske annet.

Jeg er mer skeptisk til hvor mulig det er å gjennomføre slike endringer, hypotetiske eller ikke, i hvert fall dersom misnøyen og skepsisen til kunstgressbaner og innendørshaller vedvarer. Det vil ikke være mulig å spille fotball i Norge i februar eller mars uten kunstige gressbaner. Det er ikke nok å ha baner med undervarme, slik kravet er nå. Og er publikum virkelig villige til å sitte ute på iskalde arenaer vinterstid?
Samtidig er det en rekke faktorer å ta hensyn til:

* Landslaget vil neppe få attraktive motstandere dersom det er kunstgress på Ullevaal.
* Spiller man fotball på en blanding av kunstgress og naturgress i løpet av en sesong, øker sjansen og sannsynligheten for skader.
* Spiller norske lag på kunstgress, har de en stor fordel på hjemmebane og en stor ulempe på utebane i europacupene. (Ja, det er tillatt å spille på kunstgress i europacupene, red.anm)
* For å kunne legge om seriesystemet i Norge, må lagene som tviholder på naturgress, kunne garantere for at banene er spillbare også når det er minusgrader og snø både i lufta og på bakken for øvrig. Slike løsninger er ekstremt kostbare og arbeidskrevende, og de færreste klubber vil ha økonomi til å kunne klare det.

Debatten er med andre ord relativt meningsløs så lenge det ikke er konsensus blant spillere, trenere og øvrige ledere om at lagene bør ha kunstgress på sine hjemmebaner, eventuelt med muligheten til å ha tak over. Inntil den avklaringen, hvis den skulle komme, er på plass, er det ingen vits i å diskutere andre ligasystemer.

Det har vi kort og godt verken klima eller økonomi til å kunne gjennomføre.

Første innlegg

Av Thomas Enger - 03.apr.2006 @ 17:20

Velkommen til min blogg!


november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6
7
8 9 10 11
12 13 14 15 16
17
18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits