TV2Nettavisen

Tidenes største i Norge

Av Thomas Enger - 28.aug.2007 @ 09:31

Det er ingen verken over eller ved siden av Ole Gunnar Solskjær i norsk fotballmålestokk.

Så har dagen altså kommet. Dagen mange, meg inkludert, hadde trodd skulle komme for lenge siden. Ole Gunnar Solskjær har bestemt seg for å legge opp. Det er de mange skadene som er årsaken, og det er over med umiddelbar virkning. Ole Gunnar Solskjær har spilt sin siste fotballkamp.

Mange med liknende skadehistorikk ville ha gitt opp eller lagt opp på et langt tidligere tidspunkt. Men Solskjær VILLE tilbake. Han fikk mer enn ett spørsmål underveis om han vurderte å legge opp, og tanken streifet ham helt sikkert. Men han nektet å gi opp. Jeg skal innrømme at jeg mente han aldri ville klare å bli et fullverdig alternativ for Sir Alex Ferguson igjen, som spiss eller offensiv potet på et av verdens beste fotball-lag.

Men det ble han.

Det sier litt om hva slags karakter og styrke Solskjær er utstyrt med.

Det er en grunnleggende profesjonalitet som er mye av årsaken til Solskjærs suksess. Det og en jordnærhet og en ydmykhet mange med fordel kunne ha studert grundigere. Selv om han ble en umiddelbar hit i England, og fikk Eric Cantona rundt halsen sin etter scoringen mot Blackburn i debuten 1996, fortsatte han å jobbe og jobbe og jobbe og jobbe. Utrettelig. Det var alltid noe han kunne bli bedre på. I tillegg har han alltid vært ekstremt lojal. Han har overlevd spisser som Andy Cole, Dwight Yorke og Ruud van Nistelrooy. Klubber både i England og i andre land har vært interessert i Solskjær, men han har blitt i United. Han har aldri klaget på sjefens avgjørelser heller, selv om han helt sikkert kunne ha ønsket seg mer spilletid.

Da Alan Smith kom tilbake etter sin langtidsskade i fjor, hyllet han Solskjær i etterkant og sa at han hadde brukt nordmannen som forbilde under sin rekonvalesens. Nordmannen brukte hver dag på treningsfeltet eller hos fysioen eller på styrkerommet i det målbevisste arbeidet for å komme tilbake.

Jeg tror kanskje ikke han er den beste fotballspilleren Norge har fostret gjennom alle tider, men han er utvilsomt den som har kommet lengst og som har oppnådd mest. Han har sju ligatitler i Premier League, i tillegg til diverse cuptitler og ikke minst en Mesterligatriumf i 1999 - der han til alt overmål scoret seiersmålet på overtid. Det, og alt det andre positive ved Solskjær, har gitt ham legendestatus i Manchester United.

Både Hallvar Thoresen, Rune Bratseth og Per Bredesen har store navn ute i fotball-Europa, men ingen av dem kan måle seg med Solskjær. Han har scoret hele 126 mål for en av verdens aller største og beste fotballklubber, i en liga som definitivt er blant de mest kompetetive i verden.

Når han nå velger å takke for seg, blir han hyllet som seg hør og bør av fotballelskere over hele verden. Det er bare å takke og bukke for alt Ole Gunnar Solskjær har gjort for norsk fotball. På toppen av sine prestasjoner på fotballbanen, har han engasjert seg med stor iver i barne- og ungdomsfotballen også.

Ole Gunnar Solskjær vil fortsette å være et forbilde lenge etter at han har scoret sine siste mål.


Kommentarer:
Postet av: Jonas

Han er ikke tidenes beste, men kanskje største. Han har vært et forbilde for fotballspillere, på og utenfor banen. Med muligens unntak av hans nedsparking...

28.aug.2007 @ 10:26
Postet av: Ole Brumm

Er mektig imponert over mennesket og fotballspiller'n Solskjær. Det er mange i tippeligaen som har mye lære her.....

28.aug.2007 @ 10:44
Postet av: Bibaldo

Orker ikke mer av dette Feilskjær-maset. Babyhodet var en middels fotballspiller på et veldig godt lag. United kunne satt inn hvilken som helst spiss på laget da Beckham, Cantona, Giggs m.fl spilte. Man kunne ikke unngått å score. I 99-finalen var Sheringham avgjørende for Uniteds seier, ikke Feilskjær... Moldeungen er ikke Norges beste, men mest suksessfulle spiller gjennom tidene. Den beste er fortsatt Tom Lund.

28.aug.2007 @ 11:21
Postet av: Alex

Er det taklingen av Robert Lee du mener Jonas? Når han springer over hele banen og lager frispark og fikk sitt eneste (?) røde kort i karrieren. Det var ikke noe stygt, men viser hvilken lojal lagspiller Solskjær var. Han ofret alt for å nå igjen Lee, og ofret seg selv for laget. Hadde Newcastle scoret der hadde seriegullet definitivt vært utenfor rekkevidde (dessverre ble det bare 1-1, og ikke gull uansett)

28.aug.2007 @ 11:21
Postet av: ggs

pinlig å lese innlegget til Bibaldo, som avslører en type for sjalusi..

28.aug.2007 @ 11:45
Postet av: Ole R

Det kan diskutteres hvem som er den største fotballspiller gjennom tidene i det vide og det brede, det er helt umulig å sammenligne fordi tid/epoke, omgivelser og lagets totale forutsetninger er med i helhetsbildet.
Men å ikke evne å se at Solskjær nettopp på grunn av sin innstilling til sporten, til jobben er den som har nådd lengst, det vitner om mye irrasjonelle følelser og lite objektivitet, noe som forøvrig kjennetegner fotballtilhengere generelt.
Selv er jeg bare middels interessert i fotball, har aldri hatt noe egentlig favorittlag, eller favorittspiller.
Men jeg er desto mer fascinert av folk som utnytter sitt potensiale til det maksimale og oppnår noe, enten det er innen idrett, politikk, arbeidsliv eller kultur. Og blir patriotisk engasjert når disse menneskene er i aktivitet. Solskjær har gjort at jeg har fulgt med
time etter time i spenning på landskamper, han har jeg kunnet trekke frem som eksempel når jeg har debattert og forelest om kvalitetsarbeid, teamwork og prestasjoner.
For meg vil han alltid stå som et ypperlig forbilde for mange, ikke bare unge fremadstormende fotballspillere.....

28.aug.2007 @ 11:59
Postet av: lasse

dette er bare helt latterlig,det virker som det ikke er noe vits i å sparke mere fotball.
han scora en del mål,men det hadde jaggu jeg gjort å med ubegrensa tillit i årevis.
blir vel no sånt som 10 mål per sesong med 4-5 ganger så mange kamper.
endelig slipper jeg å bla forbi 10 sider i sporten om detta jævla kneet til mr solskjær.

28.aug.2007 @ 14:19
Postet av: Bjarne Bernesen

Det vil alltid finnes tullinger som misliker at andre har suksess. Bibaldo og Lasse er eksponenter for den heilnorske janteloven som har hindret at flere nordmenn har hevdet seg internasjonalt.
Ikke bare i fotball, men generelt.
Det er en nasjonal sykdom.
Solskjær er definitivt og uten sammenligning den norske fotballspilleren som har størst meritter.
Han var spilleren som dukket opp av intet og ga Manchester United Champions League trofeet.
Han var stadig på rett plass til rett tid.
Det var ingen tilfeldighet når han scoret mål, selv om det ofte kan se slik ut med gode spisser.
De lukter mål og plasserer seg instinktivt.
Han var aldri verdens beste fotballspiller, og heller ikke Norges beste gjennom tidene.
Den plassen er forbeholdt Ronny Johnsen i Norge, og Maradona i verden.
Men Solskjær er likevel den største fotballstjernen Norge har fostret, og kan smykke seg med tittelen "verdens mest kjente nordmann".

28.aug.2007 @ 15:09
Postet av: lasse

det vil alltid finnes tomskaller som ikke klarer å se akkurat det som står i riksavisene.
å som skal henge seg på alt alle..

28.aug.2007 @ 17:26
Postet av: Lars

tja nå hadde vel Solskjær 126 mål på 366 kamper
noe som gir 0,34 mål per kamp.
at han kom inn som innbytter is ca 100 av de kampene er mål frekvensen hans ganske imponerende
men tidenes beste norske fotball spiller må være R.Bratseth

30.aug.2007 @ 02:05

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5511792
hits